Du sier at du forstår

Du sier du forstår. Men benekter at min verden er virkelig. Hvordan kan du da forstå? 134 dager siden jeg ble innlagt, siden jeg ble frarøvet min frihet, enda en gang. Jeg skjønner ikke en gang hvordan eller hvorfor jeg er her. Nye folk, nye regler og nye medisiner. Jeg venter på å våkne fra dette marerittet, men så gjør jeg ikke det. Jeg har aldri kjempet så hardt som det jeg gjør nå. Ord strekker ikke til og jeg blir frustrert. «når slipper jeg ut igjen?» spurte jeg. «Når du er bedre» var svaret jeg fikk.

Små glimt av dagene mine

Akutten
Langtidsavdeling
Luft. Måtte nesten dokumentere første turen ut i frisk luft på over fem uker (hvis du ser bort i fra de 75m jeg gikk når jeg byttet avdeling).
Smerte
Denne henger ved sengen min. For at jeg skal huske hvor jeg er, hvilket år vi er i og hva folka i teamet mitt heter.
Masse blodprøver.
Kjemper med nebb og klør.

Jeg kveles

«Vi skal hjelpe deg, vi lover». Men jeg føler meg bare til oppbevaring.
«du trenger å bli passet ekstra godt på nå, og du trenger hvile og søvn». Men kroppen er så urolig.
Jeg hater å bli fritatt friheten min, det er faktisk noe av det verste jeg vet.
Tiden går sakte her inne. Jeg kveles. Kroppen brenner og skriker. Jeg må bare holde ut.

Lite visste du

du ser trøtt ut
sier du
og sier øynene mine er røde
men lite visste du
at jeg hadde grått

du ser redd ut
sier du
og sier at jeg må puste med magen
men lite visste du
at jeg holdt pusten for å ikke forgifte

du ser sliten ut
sier du
og sier at jeg må sove og slappe av
men lite visste du
at jeg sloss med demoner

kom dere vekk!
(hjelp meg)

8 Januar 2020

Jeg sitter på kontoret til behandler. Hun henter en blokk og en penn. Hun spør det hun alltid spør om på starten av samtalen. «hvordan har du hatt det siden sist?» Jeg svarer at det har vært det samme som vanlig. Stemmene skriker, jeg ser at behandler snakker, men får ikke med meg hva hun sier. Etter noe som føltes som en time, men sikkert bare var et par minutter, sier jeg «hæ?». Hun legger fra seg blokka og pennen og sier «du får en ny behandler igjen». Ny behandler igjen? Jeg har jo kun gått hos deg i fire måneder tenker jeg. Jeg vet jeg kan være vanskelig, men er jeg virkelig så umulig?
«Jeg og overlegen har bestemt at det er mest hensiktsmessig at du overføres til fact-teamet»
Jeg visste ikke hva et fact-team var, da jeg aldri har hørt om det. «vi ser det at personer med alvorlige psykiske lidelser har bedre av det» var svaret jeg fikk. Pluss at de kommer hjem til deg, isteden for å møte på et kontor. Så fikk jeg fornavnet til den nye behandler og alderen hans. Og der sluttet samtalen. Jeg så ikke noe vits i å sitte der å snakke med henne når vi ikke skulle ses igjen. Jeg følte meg utrolig skuffet. Jeg hadde innstilt meg på å snakke med henne fremover, selv hvor vanskelig jeg syns det var.
Nå er det en halvtime til nye behandler kommer. Og jeg gruer meg så jeg skjelver.
For at jeg skal slippe å ha en helt ukjent mann i leiligheten min første gang, låner vi fellesstua. Det føles i hvert fall litt bedre. Nå må jeg bare prøve å puste å komme meg gjennom det.

27. desember 2019

Etter å ha ligget sengeliggende i over en uke, fikk primærkontakten min meg til slutt til fastlegen min. Har bare vært hos han en gang, siden jeg fikk ny fastlege for en stund siden. Og sist gang jeg var der hadde han ferie, så da hadde jeg vikar.
Jeg var redd han bare skulle avfeie meg med at det kun var forkjølelse/influensa. Men det gjorde han ikke. Tok masse prøver. Det viste seg at jeg hadde to betennelser i kroppen, den ene i halsen. Så nå går jeg på to forskjellige antibiotika. Pluss øyedråper og krem til øyekatarren.
Jeg har en sånn teit greie med øya mine. Jeg klarer så vidt å ta på mascara og øyeskygge. INGEN, ikke meg engang skal røre øynene mine. Jeg får til og med en skikkelig ekkel følelse når jeg ser andre gni seg i øynene. Og de tre første dagene måtte jeg ta øyedråper hver 2. time! Nå er det heldigvis bare 3 ganger i døgnet, pluss krem på kvelden. Jeg klarer ikke dryppe dråper i øynene, eller legge kremen. Så personalet må gjøre det, jeg hater det. Men må nesten bare la dem gjøre det, for jeg har ikke sjans i havet til å få det til.

Julen er over for min del. Jeg lå mye på gjesterommet og slappet av. Denne gangen hadde jeg i hvert fall en grunn, fysisk sykdom. Nå er det bare nyttårsaften/nyttår igjen. Støttekontakten min kommer på søndag, ellers har jeg ingen planer. Ligger og gruer meg til nyttåraften. Hater, hater , hater nyttårsaften! Kan vi ikke bare hoppe over den i år?

20 desember 2019

Klokken er 04.53 i skrivende stund. Jeg har akkurat sittet på gulvet sammen med den ene nattevakta og pakka inn julegaver. Da skjønte vi at vi er like dårlige til å pakke inn gaver begge to. Men det ble hvert fall gjort, så er jeg er ferdig med det.

Alle er liksom så bekymret for meg. Både familie, personalet her jeg bor og behandler på DPS. «vi vet ikke hva vi skal gjøre med deg». Jeg vet det, jeg er umulig. Takk for påminnelsen. Det er bare det at jeg vet ikke jeg heller. Hvis jeg hadde hatt svaret, hadde jeg ikke sittet her jeg sitter nå, eller skrevet det jeg skriver.

Nå har jeg gått til den «nye» behandleren min i tre måneder.Det går vel greit. Jeg bare savner gamle behandler helt sykt. Og vi hadde en litt trasig start. Men jeg skal gi det en sjanse.
Jeg og primær satt og snakket for en ukes tid siden. Hun jobber kun annenhver helg nå, og både hun og jeg følte at jeg ikke ble fulgt opp nok. I tillegg er lederen i boligene rundt om kring i Hønefoss langtidssykemeldt, så sekundærkontakten min har kontorjobb i hvert fall ett halvt år fremover. Så vi bestemte oss for at jeg trengte en ny primærkontakt. Jeg kom med noen ønsker, og tenkte at så heldig er jeg nok ikke. Men jeg fikk yndlingspersonalet mitt som primær. Hun og jeg har hatt mange fine(og vonde) samtaler. Så det er positivt.

Nå har klokken blitt 09.15. Null søvn. Kl 10 kommer primærkontakten min for å sitte utenfor baderomsdøra, så jeg får dusjet. Jeg har time hos fastlegen kl 11.30. Eller time og time, de skal ta meg mellom andre pasienter, så måtte bare forvente kø. Har i følge sykepleieren min en hissig øyekatarr. Svir som faen, og øynene renner så jeg nesten ikke ser hva jeg skriver.

Kjære, gode du.

Når man er i det miljøet jeg er i, skjer det dessverre med jevne mellomrom dødsfall. Både personer jeg kjenner godt og personer jeg har lite kontakt med. Og det er så ufattelig, ufattelig trist.
Forrige uke mistet vi også en av våre kjære. Forskjellen denne gangen var at hun bodde i etasjen under meg.
Det har vært en tøff uke. Jeg har snakket om det med personal som jeg vet hun likte. Vi snakket sammen, gråt sammen og klemte. «vi snakket om deg på personalrommet i sta, vi skal ta ekstra godt vare på deg fremover». Joda, det er fint det. Men hvor var systemet da du valgte å forlate livet, kjære deg? Hele systemet sviktet deg på så mange måter. Og jeg blir så sint! Hvordan kunne de gjøre det?!

Pappa var innom med en liten lapp i går. Dødsannonsen. «valgte selv å forlate oss» står det. Jeg klarer ikke holde tårene igjen. Det var jo ikke slik det skulle ende.
Hvem skal sende melding til meg når brannalarmen går og spørre om det går greit med meg? Du brydde deg virkelig om mennesker. Og nå er du borte. Jeg har vært med på å spleise på en bårebukket til deg og fredag er begravelsen. Kanskje det da går opp for meg at du er borte? Jeg vet ikke.

Håper du hviler i fred og at du har det bedre der du er nå, kjære du.

7 november

Det har blitt den 7.november. Når jeg var ute på tur med støttekontakt og hunden hennes for noen uker siden, sa jeg «det er høst jo!». Jeg har ikke vært mye ute av leiligheten de siste månedene/året. I mitt hode var det august, tidlig i august. Så jeg ble overrasket da støttekontakten min sa at vi er i oktober.
Jeg liker høsten, jeg. Jeg liker at det blir tidligere mørkt. Men det beste er at det ikke er så mye vikarer. Mer struktur i hverdagen. I de snart fem årene jeg har bodd her jeg bor nå, har jeg blitt lovet sikkert 100 ganger at det ALDRI skal komme noen inn i leiligheten min som jeg ikke har sett og hilst på, uten at de har hilst på meg- sammen med et kjent personal. Det ble brutt i sommer. Plutselig stod det en mann jeg aldri har sett eller hørt om, med morgenmedisinene mine. Jeg ble livredd.
En annen ting som også glapp i sommer var rutinene rundt injeksjonen som jeg får hver 14.dag. Jeg har blitt lovet at det KUN er damer som skal sette den på meg. Men i sommer kom det inn en mann, jeg ble igjen livredd. Jeg klarte ikke røre meg eller si noe. Så han dro ned buksa, spritet huden og satt injeksjonen for så å lime fast en bomullsdott og dra opp igjen buksa. Jeg klarte ikke si noe eller røre på meg i flere timer.
Det gikk noen uker før jeg klarte å si i fra til sekundærkontakten min. Hun beklaget seg veldig og sa at sånn skulle det ikke være.
Nå har jeg 5-6 damer som er sykepleiere/vernepleiere som bytter på å sette sprøyta.

Klokken er 08.53 og jeg har time på DPS kl 09.30. Så jeg avslutter innlegget her.
Håper folk har det så bra som mulig.

Time hos nye behandler

Det var fredag den 13. Jeg hadde time hos nye behandler 09.15. Klokken 08.45 får jeg vite av primærkontakt at DPS hadde ringt og at ny behandler er syk. Jeg slang meg ned i senga og skrek inn i puta. Jeg hadde gått og gruet meg så innmari i en uke for denne timen.
Siden jeg skal ha med en av kontaktene mine på første timen, ble det ikke ny time på en uke. Det betyr i dag kl 08. Klokken er nå 03.33, det vil si at jeg har time om fire og en halv time. Og nå gruer jeg meg enda mer.

Oppi alt dette med skifte av fastlege og behandler, og primæren min som kun skal jobbe 40% her jeg bor, driver jeg også og blir kjent med støttekontakten min. Hun virker veldig grei så langt, heldigvis.

Jeg har fått null søvn de siste to dagene. Og kunne virkelig trengt en time eller to på øyet før timen. Men gir meg snart. Snart blir det både kaffe og redbull så jeg jeg klarer å holde øynene oppe i mer enn tre sekund av gangen.