Nummen

Jeg er nummen. Det føles som jeg ikke føler noe i det hele tatt. Samtidig føles livet uutholdelig. Hvor på veien mistet jeg meg selv totalt? Nummen – det er en smerte det også. Ord blir borte eller stokker seg. Jeg får ikke ut det jeg ønsker å si. Jeg kan ikke lese, jeg kan ikke se film. Er jeg ødelagt?
Jeg kjenner ikke igjen ansiktet som ser på meg i speilet. «vi er så bekymret for deg» sier alle. «skal vi ta en kjøretur?» spør sekundærkontakten min. Jeg vet hvorfor hun spør. Kjøreturer pleide å roe meg ned. Nå sitter jeg bare og ser ut av vinduet, og det jeg ser skremmer meg. Jeg ville ikke være en del av denne verden husker jeg at jeg ønsket meg. Nå som jeg ikke er det, vet jeg ikke hva som er verst.
Klokken er 21.46. Jeg venter på at den skal bli 23.00, for da får jeg nattmedisiner og får forhåpentligvis sove. Jeg er snart på tredje døgnet uten søvn og er utslitt.

Slaget i magen

I kladd hadde jeg et innlegg med navnet «skal jeg tørre?». Innlegget handlet om jeg skulle tørre å ta opp noe spesifikt med behandleren min.
Flere ganger har jeg blitt spurt om det er noe jeg ikke forteller, noe viktig. Og det er det. Det har tynget meg i så mange år. Jeg har aldri tørt å ta det opp med noen, fordi jeg er så redd for konsekvensene og hvordan vil jeg bli møtt? Vil jeg i det hele tatt bli trodd?!
Jeg har hatt den behandleren jeg har nå i straks fire år. Det er det lengste jeg har hatt en behandler før. Jeg hadde til og med begynt å stole på han de siste månedene . Mens alt dette om tør/tør ikke og skal/skal ikke suste oppi i hodet mitt, fikk jeg et slag i magen. Behandler skal slutte i jobben sin. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine. For det første var jeg glad for at jeg ikke hadde delt det jeg ikke tør å snakke om. Samtidig angret jeg bittert over det jeg har delt de siste månedene. Først da jeg var kommet hjem kom alle de andre følelsene. «dette var det siste du trengte nå» sa primærkontakten min og holdt rundt meg.
Det er dette jeg har tenkt og nevnt så utrolig mange ganger. Når jeg åpner meg for noen, så blir de borte. Hva er da vitsen? Det gjør så forbanna vondt.
Ikke minst er jeg bekymret for hvilket menneske jeg får når han slutter. Hva om det tar fire nye år før jeg klarer å stole på vedkommende? Det er langt i fra alle behandlere som godtar at jeg trenger den tiden. Vil jeg i det hele tatt begynne på nytt igjen? For ja, det er sånn det føles for meg. Jeg kan ikke bare forsette «der jeg slapp» med en ny behandler. Jeg trenger tid. Men har jeg noe særlig valg? Hvis jeg ikke forsetter i behandling blir jeg støkk her jeg er nå. Og sånn livet mitt er nå så er det ikke levelig. Det er ikke verdt det. Så jeg gråter litt ekstra, skader meg litt mer, sover mindre. Tar dumme valg, som får konsekvenser.
Jeg kjenner at jeg orker ikke forholde meg mer til dette nå. Det er for vondt. Det er for mye negativt som skjer i livet mitt på engang. Jeg bare måtte få det ut.

22.06.19

«legg hodet på puta og prøv å sove. Jeg sitter hos deg. Du er trygg» sier nattevakta og setter seg ved stolen som står ved siden av senga mi.
Og jeg er trøtt, jeg er så trøtt at jeg nesten ikke klarer å holde øynene oppe. Men hodet mitt lar meg ikke få sove likevel.
«skal jeg lese for deg?» nei, tenker jeg. Det blir bare enda mere kaos. Stemmene skriker.
«du må i hvert fall få deg litt hvile, legg deg ned. Om en halvtime kan du få eventuelt medisin igjen». Men jeg klarer ikke finne noe ro og går derfor att og frem mellom stua og soverommet. Langt, langt borte hører jeg stemmen til nattevakta, men jeg får ikke med meg hva hun sier.

Det har blitt dag. Jeg har ikke sovet. Det banker på døra og en av dagvaktene kommer inn. Han minner meg på at det er handledag og at vi må skrive handleliste. Det siste jeg har lyst til er å gå til butikken. «jeg orker ikke» sier jeg og snur meg i senga. «jeg skal i hvert fall på apoteket å hente ut mer næringsdrikke til deg , orker du å være med dit da?» jeg rister på hodet.

Alle sier de er så bekymret for meg. «vi får nesten ikke kontakt med deg lenger». Og det er sikkert rett, får jeg føler meg lenger og lenger unna verden for hver dag som går. Jeg kjenner ikke igjen det jeg ser i speilet. Og det gjør så føkkings vondt. Det må snu snart, for dette klarer jeg ikke.

privat//

05.49

Klokken er i skrivende stund 05.49. Jeg har for lengst gitt opp å få noe søvn og er godt nedi tredje kaffekopp. Jeg ligger egentlig å venter på at primærkontakten min skal komme på jobb. Jeg gruer meg til samtalen vi skal ha. Hun har vært sykemeldt i over ett år og har de siste månedene kommet gradvis tilbake. Nå er hun tilbake for fullt. Selv om vi har hatt kontakt på mail, føles det ut som å bli kjent med henne helt på nytt. Det er skummelt. Men i går knakk jeg sammen foran henne og hulket og gråt. «jeg er så sliten, så utrolig utrolig sliten».
«vi føler oss så maktesløse, Marte. Vi vil så gjerne hjelpe deg, men aner ikke hvordan, Vi er så bekymret for deg». Det er problemet! Jeg vet heller ikke hva som hjelper. Det ble til slutt ringt til behandleren min og han økte eventuelt-medisinene mine med 3 piller i døgnet til seks i døgnet. Det hjelper litt, men langt i fra nok.
Spørsmål om innleggelse ble også et tema. Jeg er meget skeptisk. Men de rundt meg mener det er bedre enn å la det gå så langt at jeg blir innlagt akutt igjen. Noe jeg er enig i.
Jeg ligger også å gruer meg til fastlegetimen min. Jeg har nemlig fått ny fastlege. Da jeg ble utskrevet etter å ha vært innlagt i 15 måneder, og skulle over i omsorgsbolig fikk jeg en liten liste over fastleger kommunen mente var gode på psykiatri. Ingen av disse legene hadde plasser, så jeg valgte en tilfeldig som var nyutdannet og hadde et par plasser ledig. Han er den beste fastlegene jeg har vært borti, han tok alle små og store problemer alvorlig. Og vi fikk etterhvert ganske god kjemi og han hjalp meg mye når jeg stod uten behandler en god stund.
Men en dag fikk jeg et brev i posten, halvparten av pasientene hans hadde blitt overført til en ny lege, og jeg var en av dem. Jeg tenkte «faen». Men så snakket jeg tilfeldigvis om dette med behandleren min og det viser seg at denne nye fastlegen har jobbet et år på DPS etter endt utdanning. Så kanskje det er håp om at han ikke er helt dust? Behandleren min mente i hvert fall jeg var heldig som hadde fått han. Så jeg krysser fingere og tær.

Nok tanker for nå. Vi blogges.



Hei?

Igjen – hvor begynner man egentlig etter så lang tid?

Jeg har vært inne i en skikkelig dårlig periode. Og jeg har ventet og ventet. Ventet på at denne forferdelige perioden skulle gå over, men så gjorde den ikke det. Jeg begynte å selvskade meg mer. Butikkhandling – som jeg før gjorde to ganger i uken med personalet, klarte jeg ikke være med på lenger. Jeg sluttet helt å kommunisere. Søvnen som hadde blitt bedre, ble plutselig dårligere igjen. Jeg har grått mye. Jeg har hørt ekstra mye stemmer. Jeg har vært så fryktelig redd. Jeg følte jeg mistet meg selv totalt. Det var som å knuse i hundretusen småbiter. Jeg har vært så fortvilet og levd på innsiden av en boble og bare latt livet gå sin gang på utsiden.
Psykiatrien sin løsning var og igjen øke dosen på medisinene. Jeg var veldig skeptisk, siden jeg allerede står på en høyere dose enn anbefalt. Men jeg sa okei, og etter en stund lettet den tette, tette tåken litt. Jeg holder pusten, redd for at det skal snu igjen. Men jeg er med på butikkhandling igjen, jeg kommuniserer og livet er ikke like ulevelig.
«vi må klare dette, for jeg orker ikke se deg ha det så vondt» sa behandleren min sist jeg hadde time med han. Behandling kommer til å bli beintøft fremover. Jeg gruer meg helt forferdelig, men jeg skal gjøre så godt jeg kan. Det må bare være verdt det, det må.

Det har skjedd mye de siste årene(særlig det siste året) som jeg har valgt og ikke dele her. Jeg har gjort mye dumt, men jeg har også lært. Jeg har følt at mye av det har vært for privat for å dele her. Men jeg vil virkelig prøve å blogge oftere igjen, for det gjør mye positivt for meg.

! Et par av dere har spurt om hva som vil skje med bloggen min i april. 9 april slettes blogger som ikke har søkt om å være med videre eller bytter plattform. Jeg kommer til å bytte plattform. Men jeg er enda ikke sikker på om jeg skal begynne helt på nytt med blanke ark, eller om jeg skal ta med meg innholdet fra denne bloggen. Jeg kommer i hvert fall til å legge ut en link her når den nye bloggen er oppe og går!

09.09.17

Klokken er 01.43. Jeg ligger og irriterer meg over at sovemedisinen ikke ville funke. Jeg ligger og lurer på hvor jeg har gjort av lappen med e-postadressen til prinærkontakten min. Og jeg har noe på hjertet: 

For noen år siden trodde jeg ikke livet kunne gjøre mere vondt. Jeg var sikker på at hadde nådd smertegrensen, at mer smerte gikk hverken an å føle eller overleve. Men jeg tok feil. For de to-tre siste årene har vært verre enn jeg i min villeste fantasi trodde gikk an. Det har vært lite blogging. Jeg har rett og slett ikke klart det. Jeg har vurdert å slette bloggen flere ganger, men det har føltes feil det også. Så jeg har latt den stå, i håp om at jeg skulle klare å skrive igjen. For jeg har masse på hjertet, det er bare så utrolig vanskelig å sortere alt kaoset ned til et blogginnlegg, eller en setning i det virkelig liv for den saks skyld. 
Det kommer store monsterbølger av smerte skyllende over meg, jeg blir slått over ende. Alt er ukjent og skummelt. Jeg er redd. Alt flyter sammen og blir en stor klump av kaos. Det gjør så ulevelig vondt. 
Jeg vil så gjerne ut av dette. Men jeg aner ikke hvordan. 
Jeg møter opp til samtalene med behandler og prøver å «vrenge» sjela mi. Jeg tar medisinene mine. Jeg prøver å snakke med personalet her jeg bor. Jeg har gått med på å få injeksjon med medisin en gang i måneden. ​Jeg prøver å distrahere meg selv. Jeg prøver virkelig. Jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre. 

Jeg har et håp om å skrive mer fremover. Jeg vet ikke om jeg kommer til å klare det, men jeg skal prøve. For jeg tror jeg har godt av det.