Kjære, gode du.

Når man er i det miljøet jeg er i, skjer det dessverre med jevne mellomrom dødsfall. Både personer jeg kjenner godt og personer jeg har lite kontakt med. Og det er så ufattelig, ufattelig trist.
Forrige uke mistet vi også en av våre kjære. Forskjellen denne gangen var at hun bodde i etasjen under meg.
Det har vært en tøff uke. Jeg har snakket om det med personal som jeg vet hun likte. Vi snakket sammen, gråt sammen og klemte. «vi snakket om deg på personalrommet i sta, vi skal ta ekstra godt vare på deg fremover». Joda, det er fint det. Men hvor var systemet da du valgte å forlate livet, kjære deg? Hele systemet sviktet deg på så mange måter. Og jeg blir så sint! Hvordan kunne de gjøre det?!

Pappa var innom med en liten lapp i går. Dødsannonsen. «valgte selv å forlate oss» står det. Jeg klarer ikke holde tårene igjen. Det var jo ikke slik det skulle ende.
Hvem skal sende melding til meg når brannalarmen går og spørre om det går greit med meg? Du brydde deg virkelig om mennesker. Og nå er du borte. Jeg har vært med på å spleise på en bårebukket til deg og fredag er begravelsen. Kanskje det da går opp for meg at du er borte? Jeg vet ikke.

Håper du hviler i fred og at du har det bedre der du er nå, kjære du.

7 november

Det har blitt den 7.november. Når jeg var ute på tur med støttekontakt og hunden hennes for noen uker siden, sa jeg «det er høst jo!». Jeg har ikke vært mye ute av leiligheten de siste månedene/året. I mitt hode var det august, tidlig i august. Så jeg ble overrasket da støttekontakten min sa at vi er i oktober.
Jeg liker høsten, jeg. Jeg liker at det blir tidligere mørkt. Men det beste er at det ikke er så mye vikarer. Mer struktur i hverdagen. I de snart fem årene jeg har bodd her jeg bor nå, har jeg blitt lovet sikkert 100 ganger at det ALDRI skal komme noen inn i leiligheten min som jeg ikke har sett og hilst på, uten at de har hilst på meg- sammen med et kjent personal. Det ble brutt i sommer. Plutselig stod det en mann jeg aldri har sett eller hørt om, med morgenmedisinene mine. Jeg ble livredd.
En annen ting som også glapp i sommer var rutinene rundt injeksjonen som jeg får hver 14.dag. Jeg har blitt lovet at det KUN er damer som skal sette den på meg. Men i sommer kom det inn en mann, jeg ble igjen livredd. Jeg klarte ikke røre meg eller si noe. Så han dro ned buksa, spritet huden og satt injeksjonen for så å lime fast en bomullsdott og dra opp igjen buksa. Jeg klarte ikke si noe eller røre på meg i flere timer.
Det gikk noen uker før jeg klarte å si i fra til sekundærkontakten min. Hun beklaget seg veldig og sa at sånn skulle det ikke være.
Nå har jeg 5-6 damer som er sykepleiere/vernepleiere som bytter på å sette sprøyta.

Klokken er 08.53 og jeg har time på DPS kl 09.30. Så jeg avslutter innlegget her.
Håper folk har det så bra som mulig.

Time hos nye behandler

Det var fredag den 13. Jeg hadde time hos nye behandler 09.15. Klokken 08.45 får jeg vite av primærkontakt at DPS hadde ringt og at ny behandler er syk. Jeg slang meg ned i senga og skrek inn i puta. Jeg hadde gått og gruet meg så innmari i en uke for denne timen.
Siden jeg skal ha med en av kontaktene mine på første timen, ble det ikke ny time på en uke. Det betyr i dag kl 08. Klokken er nå 03.33, det vil si at jeg har time om fire og en halv time. Og nå gruer jeg meg enda mer.

Oppi alt dette med skifte av fastlege og behandler, og primæren min som kun skal jobbe 40% her jeg bor, driver jeg også og blir kjent med støttekontakten min. Hun virker veldig grei så langt, heldigvis.

Jeg har fått null søvn de siste to dagene. Og kunne virkelig trengt en time eller to på øyet før timen. Men gir meg snart. Snart blir det både kaffe og redbull så jeg jeg klarer å holde øynene oppe i mer enn tre sekund av gangen.

1. september 2019

Jeg har allerede skrevet om at jeg har fått ny fastlege og at behandler har sluttet. Noe som har vært veldig vanskelig for meg. Men nå har det skjedd mer. For et par uker siden fortalte primærkontakten min her jeg bor, at hun fra september kun skal jobbe 40% i boligen og resterende prosenter et annet sted. Så nå skal lederen i boligen bestemme om jeg skal fortsette å ha henne som primærkontakt eller bytte til en som er mer tilstede.

Jeg venter på time hos den nye behandleren min. Gruer meg helt sinnsykt. Prøver å trøste meg med at gamle behandler mente hun nye var veldig dyktig.
Allikevel må jeg bli kjent med enda et nytt menneske.

Den tryggheten jeg hadde å støtte meg på er borte. Jeg føler meg naken og sårbar. Jeg stod i hvert fall litt støtt med de faste støttespillerne mine. Nå føles det som å henge i stang, 10 000 meter over bakken. Før hadde jeg 10 fingre som holdt et godt grep om stangen. Nå er det kun den ene lillefingeren min som holder igjen. Jeg prøver og ikke se ned, for det er langt ned. Langt å falle.

Alt dette har vært ekstremt vanskelig. Det var faktisk helt krise. Før noen satte seg ned med meg og vi fikk snakket om det. Det var fortsatt krise, men jeg klarte å dele hva jeg føler og tenker rundt alt dette. Det har vært mange tårer og frustrasjon.

Jeg må bare gi det en sjanse, jeg må.

Nummen

Jeg er nummen. Det føles som jeg ikke føler noe i det hele tatt. Samtidig føles livet uutholdelig. Hvor på veien mistet jeg meg selv totalt? Nummen – det er en smerte det også. Ord blir borte eller stokker seg. Jeg får ikke ut det jeg ønsker å si. Jeg kan ikke lese, jeg kan ikke se film. Er jeg ødelagt?
Jeg kjenner ikke igjen ansiktet som ser på meg i speilet. «vi er så bekymret for deg» sier alle. «skal vi ta en kjøretur?» spør sekundærkontakten min. Jeg vet hvorfor hun spør. Kjøreturer pleide å roe meg ned. Nå sitter jeg bare og ser ut av vinduet, og det jeg ser skremmer meg. Jeg ville ikke være en del av denne verden husker jeg at jeg ønsket meg. Nå som jeg ikke er det, vet jeg ikke hva som er verst.
Klokken er 21.46. Jeg venter på at den skal bli 23.00, for da får jeg nattmedisiner og får forhåpentligvis sove. Jeg er snart på tredje døgnet uten søvn og er utslitt.

Slaget i magen

I kladd hadde jeg et innlegg med navnet «skal jeg tørre?». Innlegget handlet om jeg skulle tørre å ta opp noe spesifikt med behandleren min.
Flere ganger har jeg blitt spurt om det er noe jeg ikke forteller, noe viktig. Og det er det. Det har tynget meg i så mange år. Jeg har aldri tørt å ta det opp med noen, fordi jeg er så redd for konsekvensene og hvordan vil jeg bli møtt? Vil jeg i det hele tatt bli trodd?!
Jeg har hatt den behandleren jeg har nå i straks fire år. Det er det lengste jeg har hatt en behandler før. Jeg hadde til og med begynt å stole på han de siste månedene . Mens alt dette om tør/tør ikke og skal/skal ikke suste oppi i hodet mitt, fikk jeg et slag i magen. Behandler skal slutte i jobben sin. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine. For det første var jeg glad for at jeg ikke hadde delt det jeg ikke tør å snakke om. Samtidig angret jeg bittert over det jeg har delt de siste månedene. Først da jeg var kommet hjem kom alle de andre følelsene. «dette var det siste du trengte nå» sa primærkontakten min og holdt rundt meg.
Det er dette jeg har tenkt og nevnt så utrolig mange ganger. Når jeg åpner meg for noen, så blir de borte. Hva er da vitsen? Det gjør så forbanna vondt.
Ikke minst er jeg bekymret for hvilket menneske jeg får når han slutter. Hva om det tar fire nye år før jeg klarer å stole på vedkommende? Det er langt i fra alle behandlere som godtar at jeg trenger den tiden. Vil jeg i det hele tatt begynne på nytt igjen? For ja, det er sånn det føles for meg. Jeg kan ikke bare forsette «der jeg slapp» med en ny behandler. Jeg trenger tid. Men har jeg noe særlig valg? Hvis jeg ikke forsetter i behandling blir jeg støkk her jeg er nå. Og sånn livet mitt er nå så er det ikke levelig. Det er ikke verdt det. Så jeg gråter litt ekstra, skader meg litt mer, sover mindre. Tar dumme valg, som får konsekvenser.
Jeg kjenner at jeg orker ikke forholde meg mer til dette nå. Det er for vondt. Det er for mye negativt som skjer i livet mitt på engang. Jeg bare måtte få det ut.