Jeg mistet selvkontrollen, igjen..

Jeg mistet meg selv.
Jeg visste det kom til å skje noe,jeg følte det på meg.
Jeg hadde ikke lyst til å sette meg i bilen, hadde ikke lyst til å møte behandleren idag.
Jeg orket ikke samarbeide, ikke idag..

Hjertet slo fortere og fortere, smerten rev og slet inni meg. Jeg hadde lyst til å si akkurat hvordan jeg hadde det.
Men jeg klarte det ikke.
Smerten bare presset seg mer og mer på. Jeg måtte gjøre noe, jeg måtte få vekk smerten.
Jeg så meg frustrert igjennom rommet, men fant ingenting.
Det stod bare en ting i hodet mitt; løp!
Jeg løp og løp, jeg brydde meg ikke om de som satt igjen på terapirommet,  jeg brydde meg ikke om folk som glante.
Jeg måtte bare løpe, komme meg bort , bort og vekk fra smerten.
Jeg kunne se  målet..motorveien, men da tok to sterke armer tak i meg.
Jeg skrek, slo og beit. Men måtte bare innse at han var mye sterkere enn meg.
Hvorfor klarte jeg ikke ta dette som omsorg? Hvorfor føltes det så feil og ubehagelig?
Der sto vi, dere sto og hutret og frøs. Men jeg kjente ingenting, bare på den sterke skamfølelsen.
Dere snakket til meg, prøvde og få blikk-kontakt, men noe i meg var for sårbart til og møte blikket deres akkurat da.