Hvor går grensen på behandler og medmenneske?

En del av dere har spurt meg hvor jeg syntes grensen på behandler og medmenneske går.
Det er en stund siden dere spurte, men kom på det idag. Fordi en del av samtalen med behandleren min handlet om akkurat dette.

På en akuttenhet jeg har vært innlagt en del, var det en person som hadde mye nattevakter.
En dag stod han i samme kø som meg på en rimi-butikk. Vi hadde blikk-kontakt en stund, før det var min tur i kassa og jeg snudde meg.
Jeg følte meg ganske frekk egentlig. Skulle jeg ha hilst? Jeg pleier jo å hilse på folk jeg kjenner, syntes det er koselig og det er jo vanlig høfflighet. Men hva om han ble sur? At jobb er jobb, og privatliv er noe helt annet. Og han hilste jo ikke på meg heller, men hvorfor så han så lenge på meg da?
Jeg fortet meg å pakke varene i posen, og gikk. Det føltes ganske kleint, rett og slett.
En senere innleggelse, møtte jeg han igjen. Og han sa; det var deg jeg møtte på rimi, ekke sant? Jeg hadde tenkt å hilse på deg, men jeg visste ikke om du syntes det var okei. Tenkte kanskje du syntes det ble litt feil.
Da skjønte jeg jo at vi hadde tenkt akkurat det samme, begge ville hilse men tørte ikke pågrunn av at vi ikke ville gjøre den andre utilpass.

Jeg syntes det er godt vist behandlere eller folk som har jobbet tett på deg hilser. Fordi det viser at de faktisk ikke bare hjelper deg fordi det er jobb,  men at de bryr seg om deg som person.  De trenger jo ikke gå inn i den dype samtalen, men bare et smil eller et «Hei» føles godt, for meg ihvertfall. At de ser hele meg, og ikke bare diagnosen.
Men jeg klandrer absolutt ikke behandlere som ikke gjør det, de som syntes jobb er jobb har jo rett i det! Det er ingenting som tilsier at de må hilse på meg.
Og ja, det er litt kleint og møte behandlere eller folk som har jobber der du har vært innlagt. Særlig vist du ikke vet om du skal hilse eller ikke, men sånn er det bare kanskje? Hva er det verste som kan skje? At personen ikke svarer deg? Noe jeg tviler på egentlig..
Er det ikke egentlig en regel som sier at behandler ikke kan si hei først, men bare vist pasienten hilser først? I tilfelle noen skjønner at du er under behandling?

Les også;  Hva er en god behandler?

11 kommentarer om “Hvor går grensen på behandler og medmenneske?

  1. Jeg er helsepersonell og har tenkt en del på dette selv.
    Se for deg at du står på rimi med vennene dine og behandleren din hilser på deg og vennene dine spør hvem dette er… (Joda, du kjenner kanskje vennene dine, men det er kanskje ikkje alle du vil fortelle alt.)
    Jeg tenker selv at jeg hilser tilbake til alle som hilser på meg, Og om folk stopper opp, prater og tar initiativ til dette et det helt greit for meg, men jeg vil ikke være den som starter samtalen på offentlig sted, når jeg er der som privatperson og ikke helsepersonell… Det er jo nesten litt som å bryte taushetsplikten. Plutselig kan du måtte folklare ting du ikkje vil at folk skal vite…
    Greit å se det fra begge sider. Jeg er sikker på at behandleren din ikke mente det vondt. Jeg håper folk ser på meg som ett medmenneske, selv om jeg lar dem bestemme hva som er ok.

    Liker

  2. Hei jeg lurte på en ting, skjønner det viss du ikke vil svare men 🙂
    Hva var det som gjorde at du måtte bli innlagt? eller ble det..
    Ja jeg kan skjønne hva du mener med forskjellen på medmenneske og behandler. fordi jeg husker at behandleren min sa at hun synes det var så trist å høre at jeg slet så fælt. Da følte jeg meg skyldig fordi jeg såret en person som har blitt knyttet til meg og det vil jeg jo ikke.
    Gleder meg til å fortsette å lese bloggen din
    Klem fra meg

    Liker

  3. utrolig bra innlegg..
    jeg jobber selv i helsevesenet og har undret på dette selv, er det riktig eller ikke, blir personen utillpass eller ikke osv..
    men jeg tror de fleste ville følt det bra om en man har vært tett innpå hilser 🙂

    Liker

  4. Jeg bor på en veldig liten plass, og har vært i kontakt med helsesøster, ungdomskontakt, leger, psykiatrisk sykepleier, psykolog, barnevern osv. Ettersom det er en plass hvor «alle kjenner alle», så har man relasjoner allerede før behandler- og pasientforholdet. De aller fleste jeg har vært i kontakt med hilser til meg, men de er nok også fullt klar over at jeg godtar det. Jeg hilser alltid til dem også. 🙂 Men det er som det blir nevnt over her. De får egentlig ikke hilse først.

    Liker

  5. Falt:
    Skjønner, det kan være ganske kleint når «alle kjenner alle». Men syntes det er utrolig flott å høre at både de og du hilser, det hadde ihvertfall jeg satt pris på (:
    Og som du sier, det er jo viktig at de er helt klare over at du godtar det ❤

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s