Jeg har et behov som har blitt ganske sterkt. Jeg trenger å lufte tankene mine, jeg trenger og formidle hva jeg har på hjertet. Vist ikke vokser det en stor svart klump inni meg, som tilslutt sprekker, og da ender jeg alltid opp med å gjøre noe dumt. Men der og da, når klumpen er på sitt største bryr meg ikke, det som skjer, skjer. Jeg bryr meg ikke om jeg dør. Alt blir så likegyldig når smerten tar over kroppen min. Kall meg gjerne egoistisk, men det er en følelse som ikke kan beskrives vist du ikke har følt den selv.
Jeg prøver hele tiden og bruke foreldrene mine til å få formidlet meg, men det bare går ikke. Det er noe som stopper, det oppstår en forferdelig vond smerte. Jeg minnes hvor mange ganger jeg har fått kjeft for å fortelle hvordan jeg føler det, hvor utrolig likegyldig de tok følelsene mine. Men nå når jeg sliter psykisk, skal vi liksom begynne og snakke om alt?
Sånn fungerer det ikke for meg. Jeg klarer ikke å legge så mange år bak meg, med følelsen av og være usynelig og ubetydelig. Hvordan tror dere det er for meg – og plutselig leke en familie? Jeg har aldri følt vi har vært en familie.
Når jeg ikke kan bruke familien min til å formidle meg, og jeg ikke treffer venner så ofte. Så har jeg egentlig bare samtalene med behandlerne, ikke misforstå meg det er ikke bare. Jeg trenger virkelig samtalene, ellers hadde jeg ikke vært her idag. Men jeg klarer ikke vente så lenge, to ganger i uken er for lite for meg. Den svarte klumpen for god til og vokse seg farlig stor. Da er det godt å ha bloggen. Jeg vet faktisk ikke hva jeg skulle gjort uten den.
Jeg skal innrømme at en samtale minsker klumpen mer enn et blogginnlegg, men så lenge det hjelper litt, er det verdt det.
Men også jeg har hemmligheter. Jeg deler langt i fra alt med bloggen, eller i samtalene. Selvom jeg vet at det hadde gjort klumpen mindre. Men det er den jævla stemmen i hodet mitt som nekter meg det. Smerten som jeg kaller han, prøver å styre hele livet mitt.
Jeg har så lyst å dele det mørket innerst i sjelen min, men det går bare ikke. Jeg har prøvd så utrolig mange ganger, uten effekt. Selvom jeg vet at det hadde vært nyttig for behandlingen, men det er klin umulig.
Jeg vil så gjerne, men kan ikke.
Q: Hvordan klarer dere og formidle dere?
-happypain
klare ikke så godt å formidle det jeg egt vil si og det jeg bør kanskje si det forblir utenfor..Skulle gjerne klart å si alt jeg vil til noen, men det klarer jeg ikke så det blir litt vanskelig.
Også du er sykt flink til å skrive!
LikerLiker
klarer kje å si det eg vil si, kje når eg er på behandling heller, så pynter på sannheten istedet. lite lurt, men klarer kje sitte der å fortelle alt… angrer alltid når eg går der fra… men håper på at eg en dag skal klare det…
LikerLiker
Jeg klarer ikke å formidle meg. Jeg er av typen som holder alt inne, for jeg vil ikke virke masete. Likevel er det mye medmennesker ikke får med seg på grunn av det, og jeg vet det og tenker ofte at de skulle bare visst. Men jeg sier ingenting, så egentlig kommer jeg meg ingen vei.
LikerLiker
Jeg klarer ikke formidle meg. jeg har ingen jeg kan snakke til, eller jeg har det, men skal jeg liksom bare gå til helsesøster og si «hei, jeg sliter, hjelp meg»? Jeg trenger et push for å kunne snakke, og hvis jeg ikke får noen å snakke med så er jeg ikke helt sikker på hva jeg skal gjøre. De epostene vi sender hjelper, men nå har jeg ikke fått svar fra deg på en stund, og da vokser den, som du sa, klumpen. jeg vet jeg ikke har noe å si iforhold til deg, du har lidd mye mer enn meg, men det er bare vanskelig. savner epostene og sjekker hotmailen min hele tiden.
klem<3
LikerLiker
Jeg er litt som deg. Snakker ikke med foreldrene mine, for man kan ikke plutselig begynne med det når det aldri har vært sånn før. Jeg bruker behandlerne, og jeg har funnet ut at å være ærlig med alt er det beste. Da kan de gi meg den hjelpen jeg trenger, fullt og helt, ikke bare delvis. Det er noe du bør jobbe med! Hvis du ikke klarer å si det, kanskje du kan skrive det ned og bare si til deg selv at du SKAL vise det, uansett. Det er virkelig verdt det. Lykke til ❤
LikerLiker
hvor stor strl har du på headeren din ?
LikerLiker
Jeg må bare få sagt at, du skildret følelsene mine farlig bra nå!! 😮
Det er utrolig vondt å høre at du også føler det slik 😦 Sender en varm klem til deg, kjære deg ❤
Det kommer til å gå bra, en dag! ❤
LikerLiker
du skriver veldig bra, det er synd å høre at du føler det sånn.
sender deg en varm-kvelende-løfteopp-snurrerundt-klem
❤
LikerLiker
Jeg er jo fast leser av bloggen din, og du har fått en blogaward av meg:) Rett og slett fordi bloggen din er ekte, sterk og rørende. Elsker den. Har rett og slett blitt hverdagskost for meg, jeg bare må lese den. klikk inn og se hva der er om du vil<3
http://malinfo2.blogg.no/1306169984_blogawards.html
LikerLiker
love & hate:
1024×609 av alle ting x) har laget den på picnik.com, og der kan du jo velge størrelse.
LikerLiker
Kathrine:
Så fint! kanskje det var litt deilig å få hjelp til å skildre følelsene dine? Du kan jo bruke det neste gang du skal formidle deg. Så for du den hjelpen som passer deg og dine behov ❤
Tusen takk for fine ord, stå på kjære du! ❤
LikerLiker
nyancat:
tusen takk! det varmet godt i hjertet ❤ stå på kjære du.
LikerLiker
falt:
Høres ut som vi føler mye av det sammme, ja. Jeg syntes innstilling den er veldig bra! det er fantastisk, og jeg skjønner at det må være veldig vanskelig. Jeg skal absolutt prøve det!
stå på kjære du, igjen lykke til imorgen!! ❤ skal tenke på deg.
LikerLiker
MalinFo2:
Høres ut som vi føler veldig mye av det samme ;/
Hmmm, har du en lærer du stoler på? Eller en lege? skriv ned hva du føler og tenker, så hopp i det og vis lappen. Dette er shiiit vanskelig, men jeg håper du klarer det ❤
Jeg vet det er lenge siden, og det beklager jeg! så fort jeg for ordnet deg sender jeg en e-post, det lover jeg ❤
Stå på vennen ❤
LikerLiker
Anne Grethe:
alle fortjener noen som kan lytte og forstå.
Det er veldig vanskelig
Jeg er ihvertfall her, send en e-post til; happypain@hotmail.no Jeg får eposter så si hver dag, så ikke tenk på det! så kan du jo velge om du vil bruke en anonym mail eller din vanlige.
Ønsker deg masse lykke til!!<3
Tusen takk!
LikerLiker
butterfly87:
Jeg skjønner og vet det er veldig vanskelig. Men jeg syntes du har kommet langt med bare å fortelle det til meg. Kjenner også igjen følelsen av og angre når man går ut døra fra samtalen, når du har noe på hjertet som du så gjerne skulle delt.
Stå på! dette klarer du, det er hard jobbing, men dette skal du klare. Du er sterk!!
LikerLiker