Verdighet, frihet og kontroll.

Dette innlegget er ganske personelig.Men siden ingen av behandlerne mine er på jobb, så tyr jeg til bloggen som jeg pleier. Kommer ikke til å dele så mye detaljer rundt selve forsøket. For det er egentlig ikke det viktigste heller. Det er alt som skjedde etterpå. Tanker, følelser og nettopp verdighet, frihet og kontroll. 
Siden min siste innleggelse på akuttenheten har livet vært mildt sagt crap. Men på mandag som var, ble det for mye. Denne gangen skulle ingen stoppe meg. INGEN. Det var akkurat et år siden jeg tok en stor overdose. Som også var mitt første alvorlige selvmordsforsøk. Der fikk jeg vite at leverprøvene mine viste at hadde jeg  kommet en halvtime-time senere, Hadde ikke leveren min tålt det. Jeg gikk i sjokk. Var jeg virkelig så nær? Jeg ble fly forbanna. Det var som å få et slag i magen. Jeg hadde følt med fingertuppene på dødens kalde hånd, men blitt dratt inn i livet igjen, av en mann i hvit frakk.
Så på mandag, et år senere bestemte jeg meg for at denne gange, DENNE GANGEN SKULLE INGEN STOPPE MEG. Som dere sikkert forstår ble jeg stoppet, siden jeg sitter her og skriver nå. 
Det var begynt og bli kveld. De andre satt og spiste, jeg visste de ikke vil høre om jeg gikk. Tårene rant mens jeg gikk, det var kaldt og glatt. Jeg gikk på snørra flere ganger, men det var ikke det viktigste nå. Så om jeg måtte krype på alle fire.
Men det gikk ikke som planlagt. Det var en mann som fant meg. Han bærte meg bort til bilen sin, la meg på et teppe. Smertene var store, jeg nektet å si noe. Det kan ikke ha gått mer enn 5 minutt før jeg hørte ulelyd og skimtet blålys. Plutselig lå jeg på en båre. Jeg var så sliten. Klarte ikke gjøre motgang. Det var som hele kroppen bare slo seg av, men som vanelig gjorde ikke tankene det. Da jeg kom på legevakten møtte jeg to sjukepleiere jeg kjente igjen. 
«Dere kan ikke holde meg igjen! dere har ikke rett til det» hulket jeg med blod og tårer som blandet seg i ansiktet. 
«Nei, vi kan ikke det. Det har du rett i. Men vist du stikker nå, må vi ringe politet. Vil du ikke heller…» 
Jeg snudde ryggen til, orket ikke høre på han. Jeg var ikke kjent i området. Så jeg valgte vei på måfå. Prøve å gå der ingen kunne se meg. Så ser jeg en politibil, jeg begynner å spurte motsatt retning. Der ser jeg plutselig en sykebil.
Faen ta dere, jævler. Det kommer to poilitimenn etter meg. Jeg får panikk, løper så fort jeg kan. Men på få sekunder legger en av politimennene meg ned og setter på håndjern. Jeg blir dratt inn i ambulansen.
Håndjernene gnager mot kuttene på håndleddene. Jeg sparker og skriker. De binder fast beina mine. Mens den andre politimannen holder meg nede. 
Før jeg vet ordet av det, er jeg inne på legevakta igjen. To politimenn holder meg nede. Inn kommer både mamma, pappa, to fra institusjonen og to leger. Jeg vil ikke møte blikket til noen av dem. Jeg føler meg som et dyr. 
Legene vurdere meg som suicidal. Og turen går til akuttenheten. Jeg gråter og gråter. Jeg vil ha av håndjernene. Jeg vil ut. Jeg orker ikke mer. Jeg ligger i ambulasen og skriker, med to politibiler bak.
All verdighet er borte. Den lille verdigheten jeg hadde igjen. Borte. 
Jeg ser akuttenheten. Jeg skriker, hyler og prøver å komme meg løs. Jeg blir ført inn på en båre. En politi mann sitter oppo båren over meg. En holder skuldrene mine. Mens den andre fører båren inn. Jeg prøver å dytte vekk han som sitter over meg. Men jeg eier ikke krefter. Han går ikke av før jeg roer meg. Flashbacks kommer, jeg vil ikke at du skal sitter over meg! 
«har du noen kniv du kan skade meg med?» spør han. Det klikker for meg. Jeg vil ikke skade deg!!! jeg vil skade meg selv!!! Jeg får sette meg i en stol etterhvert, men håndjernen må forsatt være på. Jeg får en seng etterhvert. Og litt medisiner. Utpå natta sovner jeg. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive hvordan det føles inni meg. Når to politimenner holder deg nede, skjønner du ganske fort at slaget er tapt. Men kroppen klarer ikke kontrollere seg uansett. Når du hører håndjernen klikke sammen. Har jeg gjort noe så galt? Jeg vil kun ha frihet.
Som sagt, den lille verdigheten jeg hadde igjen, bortevekk. Man føler seg lite kul når en politimann ligger over deg. Tar fra deg alle muligheter til å gjøre som du vil. Når kontrollen din er visket vekk. Du har ingenting du skulle sagt.
For denne smerten, vil aldri forsvinne. Jeg har mistet alt det et menneske trenger. Jeg har lyst til å putte ørepropper i ørene, og stifte igjen øynene mine. Det er ikke noe mer jeg vil høre eller se. 

– happypain

11 kommentarer om “Verdighet, frihet og kontroll.

  1. Åh, jeg vet ikke hva jeg skal si jeg, kjære….
    Du skriver så fint, jeg blir helt med i det du føler, ordene dine får meg til å føle med deg og nesten forstå… Jeg forstår følelsene dine i etterkant….
    Men jeg kan ikke si at jeg ikke er glad for at du ble stoppet, for det er jeg. Jeg er ufattelig glad for at du ble stoppet, selv om jeg skulle ønske at det ikke var nødvendig og at du ikke skulle føle det slik. For jeg er så skrekkelig glad i deg <3<3
    Uendelig mange varme tanker og klemmer sendes <3<3<3<3<3

    Liker

  2. herreguud, kjære deg
    Jeg får så vondt av å lese at du har det sånn: (
    Ikke gjør det igjen, du har verdighet, du er sterk, veldig sterk!
    Håper du får det bedre snart, du fortjener det så sykt!
    om du vil snakke kan du kontakte meg på bloggen og du kan få e-posten min om du vil: )

    Liker

  3. :(<3 Så trist å høre at du har det slik.. For du fortjener så mye bedre.. Ønsker deg lykke til, selv om ting kan virke høpløst så har jeg tro på deg 🙂

    Liker

  4. Herregud, vennen min!! 😦 Det skjærer helt inn til hjerterota, det gjør så vondt å lese.. Ordene blir så fattige, men vit at jeg er her. Alltid.
    Savner deg så.. Du er så veldig mye i tankene mine, ikke glem at jeg er utrolig glad i deg. ❤
    Værsåsnill, prøv å ta vare på deg selv.. For min skyld? 😦 Jeg tror ikke jeg ville klart meg om noe hadde skjedd med deg.. Det er ikke for å gi deg dårlig samvittighet eller no, men fordi du betyr så mye for meg.
    Jeg har troa på deg, vennen, styrken din er en stor inspirasjon for meg. Uten den inspirasjonen, tror jeg at jeg ville gitt opp for lenge siden.
    Sender uendelig mange varme klemmer og tanker! Glad i deg. ❤

    Liker

  5. Jeg blir så lei meg når jeg leser det, må ha vært helt forferdelig. Får lyst til å gi deg en stor klem.
    men dette klarer du å kjempe deg igjennom. det veit jeg ❤

    Liker

  6. Jeg vet på en måte hvordan du har det samtidig ikke. Jeg har prøvd å ta selvmord flere ganger, og sliter med veldig alvorlig selvskading. En venn av meg har gått gjennom akkuratt det samme som deg, hun har det mye bedere nå.
    Hvis ikke du gjør det så kan du kanskje snakke med noen som har gått gjennom det samme som deg?
    Jeg er veldig glad for at det kom noen og fant deg, samtidig syntes jeg du burde fått lov til å dø denne gangen, ingen fortjener å ha det så vondt, men gi livet en sjanse til. Det ser ikke lyst ut nå, men det er mange som har kommet seg gjennom det samme som du strever med.
    Neste gang du tenker på å ta selvmord, eller skal til å gjøre det vil jeg at du skal tenke på dette:
    Hva med familien min?
    Hva med alt familien min har offret for at jeg skal få hjelp?
    Hva vil de på skolen tenke?
    Hva med vennene mine?
    Tenk om en eller fler tar selvmord fordi h*n/ de ikke kan leve uten meg?
    Tenk på smerten jeg etterlater de andre?
    Hva med alt jeg kommer til å gå glipp?
    Tenk på h*n som er forelsket i deg, men som ikke klarer å vise det?
    Tenk nøye gjennom dette, og når du tenker gjennom dette er ikke svaret «jeg driter i alt og alle» et greit svar.
    Sett deg ned og skriv ned følelser, tanker og svar på disse spm.
    Selv om du ikke kjenner meg så er jeg glad i deg, og jeg bryr meg om deg.
    Det vil hjelpe deg, du skal komme deg gjennom dette akkuratt som jeg skal.
    Ta vare på deg selv og ikke ta noen dumme valg. Jeg er glad i deg, jeg kjemper for deg, og jeg bryr meg om deg!! ❤

    Liker

  7. Emilie:
    Først – tusen takk for kommentar!
    Som du never er det veldig lett og svare » jeg driter i alt og alle «. Selv om det er det jeg føler skjønner jeg hva du mener. De spørsmålene du har skrevet her går igjennom tankene mine hver eneste dag. Det er synd å si, men jeg er ikke i stand til å tenke noe på det akkurat nå. Føler meg ikke sterk nok – ganske egoistisk, men sånn har det da blitt.
    Det er utrolig trist at du har det, som du har det. Så jeg skjønner du vet hva du snakker om. Jeg kan bare sende masse masse masse varme klemmer og tanker til deg. MEN jeg skal huske kommentaren din. Det lover jeg, jeg kommer ikke til å glemme den.
    Jeg skal kjempe for deg og! det skal jeg virkelig. Ta så godt vare på deg selv som du klarer! ❤

    Liker

  8. hardchallenge:
    Ååå, kjære deg! dine kommentarer betyr alltid mye for meg. Og jeg skjønner at du ikke mener det for å gi meg dårlig samvittighet, selv om det er lett å tro det. Men jeg hadde følt akkurat det samme om deg, du er en så fin jente. Jeg savner deg masse masse masse ❤
    Jeg er kjempee glad i deg og! stå på, vennen min.

    Liker

  9. du vet at du klarer det! du vet det,helt inerst inne måå det vere noe som sier «jeg klarer det» jeg tenker utrolig masse på deg å ønsker så inderlig at du skal få et godt og normalt liv!
    stå på!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s