Veldig farlig mistolkning

Jeg tenke jeg skulle skrive om et tema jeg synes er utrolig viktig. For alle egentlig. 
Veldig mange av de jeg har blitt kjent med, som sliter psykisk, både over bloggen og i det virkelig liv, sier det samme; de tok meg ikke på alvor – de sa det bare var puberteten. 
Det er veldig lett for helsepersonell og familie og si at det er «bare aldren».  Jeg har selv fått høre dette utallige ganger. Faktisk helt fra jeg var i 4klasse. Da kom helsesøster med hele regla. 
«det er ikke lett når man er tidlig utviklet»
«du beveger den inn i en vanskelig periode i livet»  Ja, dere skjønner hva jeg mener. 
Som jeg har skrevet i flere innlegg tidligere, hadde jeg venn som som tok livet sitt. Han var innom psykiatrien, men ble ikke tatt på alvor. Han fortalte meg at de sa akkurat det jeg skrev over her. Den dag idag, lurer jeg på om han hadde vært her idag – vist han hadde blitt tatt på alvor. Vist de hadde forstått at det lå mye mer bak hva han egentlig sleit med. 
Folk som ikke får hjelp før de ligger på sjukehuset etter et alvorlig selvmordsforsøk. Hva vist de hadde fått hjelp før det gikk så langt? Vist jeg ikke hadde fått hjelp, kan jeg med hånden på hjerte si at jeg ikke hadde vært her idag. Men jeg som mange andre, fikk ikke hjelp før det ble helt akutt.  

Jeg husker selv hvor mange ganger jeg har vært hos helsesøster, både på barneskolen og ungdomskolen. På barneskolen var det mye fordi jeg nektet å delta i timene, og satt i steden og gråt eller skrek på gangen. Jeg løy også masse om at jeg var syk for å kunne dra hjem. Skolen var et hælvette for å si det mildt.

Jeg mener ikke å legge skylda på helsevesnet nå. Jeg skjønner at det skal visse signal til før man kan få hjelp. Men jeg klarer ikke å legge fra meg tanken om at kompisen min kanskje hadde levd idag, vist han ble tatt på alvor. Han hadde mye vondt. Veldig mye. Han nærmest tryglet om hjelp. 
Jeg synes det er så tragisk trist når noen som faktisk har mot nok til å spørre om hjelp, som selv gjør det man kan for å bli sett og hørt – ikke blir tatt vare på.  

Det jeg vil fram til er jo, hvor farlig det kan være og misforstå et menneske. Det kan gå så langt at det gjelder liv og død. Og jeg vet hva jeg snakket om. 

– happypain

12 kommentarer om “Veldig farlig mistolkning

  1. Både sant og hjerteskjærende det du skriver over her!
    Selv har jeg opplevd helsevesenet veldig blandet. Jeg begynnte å prate med helsesøster i 4/5kl og ble tatt på alvor og hun sendte en bekymringsmelding til barnevernet, men når jeg pratet med barnevernet om hvordan jeg opplevde de hjemme så tok de meg på alvor bare til de hadde pratet med mamma, og da var plutselig mine tanker og følelser rundt deg som skjedde feil!? Også ble saken henlagt.
    Det samme skjedde igjen på ungdomskolen med helsesøster som tok meg på alvor, jeg skulle begynne hos BUP og barnevernet ble dratt inn i bildet. Jeg gjorde enda et forsøk på å stole på de og fortalte de igjen sannheten, men saken ble henlagt.
    Jeg flyttet til pappa og begynnte på bup og fikk en fantastisk behandler som skjønte meg og som har hjulpet meg langt.
    Har etter det vert innlagt og snakket med mange forskjellige behandlere, og helt ærlig tror jeg jeg kjenner/har pratet med mange mindre gode behanlere/barneverns-folk og bare noen få virkelig gode behandlere. Dét er litt skummelt :/

    Liker

  2. Det er så utrolig sant det du skriver, jeg hører det daglig. Og sånn har det vært…lenge. Jeg vet ikke hvor mye mer jeg faktisk orker, eller klarer eller takler. Og jeg er ikke langt unna å gi opp. Når jeg har snakket med de på BUP sier de også sånn «Ja, du er fortsatt i helt i starten av behandlingsfasen så om du gir opp nå er det fryktelig dumt for din egen del.» Også rett etterpå sier de «Du er i puberteten, det er helt normalt å føle seg sånn. Ditt problem er ikke noe helt enestående» osv. Jeg blir så sint og frustrert. Ingen skjønner meg.

    Liker

  3. Mat, helse og velvære:
    Veldig vondt å høre at du ikke har blitt tatt på alvor med en gang, for det vet jeg du trengte! Det er rart hvor mange folk som jobber i helsevesenet som ikke gjør jobben sin skikkelig. Det er nok utallige mange som ikke får den hjelpen de trenger. Sånt er så trist å tenke på..
    Det er flott og høre at du fikk en behandler som du kom i god kontakt med. For det er så utrolig viktig.
    Jeg har vært heldig, hatt fine behandlere. Men dessverre alt for mange. For min del ihvertfall.
    Som jeg har sagt før – tusen takk for at du deler dine meninger og erfaringer. Det står det respekt av!!
    Ha en så fin kveld som mulig ❤

    Liker

  4. Hedda:
    Trist, men sant.
    Vist behandlere/helsefolk tror at det gjør ting enklere og takle, tar de helt feil. Skulle likt å se de være i vår situasjon og bli møtt på den måten. Og ditt problem er faktisk enestående, for deg! ingen vet bedre hvordan du har det, enn deg selv. Det er sikkert mange som har samme problem som deg, men det er bare du som føler som du føler, og har det som du har det.
    Jeg skjønner så utrolig godt at du blir sint og frustrert. Jeg skal ikke si at jeg skjønner helt hva du går igjennom. Men kan tenke meg det, vi har vært igjennom mye av det samme. Som sagt, jeg er her for deg – uansett ❤

    Liker

  5. Bra skrevet.
    Det er så sant.
    Vel, jeg har ikke snakket med noen på skolen ennå om min depresjon.
    Jeg greier ikke. Er redd. Vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre.
    Jeg har forsøkt å fortelle min far det, og ja, han sa at det bare var puberteten, hormoner, osv.
    Men jeg har følt denne jævelskapen lenge nå, og jeg vet ikke hvor lenge jeg orker dette.

    Liker

  6. kondolerer for d har jeg ikke gjort.
    det er helt sant d du skriver. jeg føler meg sviktet for øyeblikket. har skrevet om barneværnet i det siste innlegget mitt. jeg føler sjøl at folk ikke er tilgjengelig når jeg faktsik trenger dem og det er »profesjonelle» folk jeg snakker om her. jeg gikk på bup i et halvt år da jeg var 17…så ble psykologen min sykemeldt..fikk ikke ny psykolog heller…gikk i 2 år uten psykolog…flytta til bodø og fikk etter et halvt år akutt-meld opp til vop for jeg var seriøst klar til å ta livet av meg…fastlegen min ville legge meg inn, men d ville ikke jeg…ville også sette meg på anti-dep. men til slutt fant vi ut at jeg hadde adhd og begynte på høy dose med ritalin depo. alt er blitt så mye lettere.
    men som sakt jeg føler at folk ikke tar folk som trenger hjelp alvorlig…man er voksen da kan man lixom ta vare på seg selv. det er ikke sånn det funker! jeg er 21 og kan enda ikke ta vare på meg selv uten å kneke sammen etter 1 uke.
    stå på! det kan bli bedre for alle. ❤

    Liker

  7. faced:
    Tusen takk.
    Det er helt tragisk det helsevesenet vi har idag. Lurer på hvor mange unge som ikke får den hjelpen de trenger og har rett til.
    Jeg syntes du har en fantastisk blogg. Du har erfaring – det skal du ha. Men skulle ønske du slapp all denne smerten.
    Sender masse masse styrke klemmer til deg – håper de når helt fram. ❤

    Liker

  8. fluesopp1:
    Ufattelig trist å høre hvordan du har det. Det er ikke lett å fortelle hvordan man har det , virkelig ikke. Det står respekt av at du har snakket med faren din, det skal du ha. Men så utrolig dumt at han ikke tok det på alvor. Vi har jo alle hørt puberteten, hormoner og alt det der.
    Jeg er ihvertfall her vist du trenger meg. Uansett. Ikke nøl med å huke tak i meg. Sender deg masse masse styrke-klemmer. Håper du får de.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s