dårlig samvittighet

Noen personale greide å dra meg med til svømmehallen idag. 
Å vise seg i bikini er mildt sagt vanskelig. Det er lenge siden jeg har vist meg offentlig så lettkledd. Jeg føler meg skitten, ekkel. Følte blikkene til alle mannfolka som kniver i brystet. Da kneet til en mann kom borti meg i boblebadet måtte jeg opp. Det ble for mye for meg. 
Til overskriften. Jeg fikk selvfølgelig blikk pågrunn av arrene mine. Dette er jeg vant til, men uansett  var det veldig ukomfortabelt. Men det som gjorde veldig vondt – var når en jente på kanskje 8 år, spurte hva jeg hadde på bena og armene. Hun var på stupekurs, så det tok ikke lang tid før det stod 4-5 andre jenter på samme alder som henne rundt meg. Sirkusdyret. Tenkte jeg stille inne i meg.
Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Følte meg plutselig som et utrolig dårlig forbilde. Jeg kunne jo ikke si at jeg skader meg selv. Vil ikke akkurat være med på å øke antall selvskadere. Jeg begynte selv å skade meg da jeg var rundt 8 år. Det hele ble veldig kleint og vondt.
Følte at hele meg ga et signal om at når ting er jævelig, så er det bare å skade seg selv. Noe som selvfølgelig ikke er sant.  Hvem vet, kanskje noen disse jentene kommer til å slite psykisk når de blir eldre, eller allerede for den saks skyld. 
«kan jeg få ta på det?» spurte en av jentene. Jeg sto stiv som en stokk, og la så vidt merke til berøringen hennes. 
Tilslutt kom treneren dems. « kom igjen jenter, pausen er over».  Jeg holdt blikkkontakt med han i kanskje 10 sekunder. «Beklager» sa han. Så gikk han bort til stupebrettene å forsatte å skrike ut ordre. 

Jeg stod igjen nesten litt i sjokktilstand. Hva skjedde egentlig? Hvorfor sa han beklager?   
Det er litt ekstra vondt når det er barn som legger merke til arrene mine. Voksne de har som regel en viss peiling på hva selvskading er. Og de spør ikke,  det er veldig sjeldent ihvertfall. Men alle vet jo at barn er nysjerrige, så hva skal man si? Skal man finne på en løgn, si at det er privat, eller prøve å hinte forsiktig om hva som egentlig foregår? Jeg valgte jo den feigeste løsningen, å stå stille som en idiot. 

 – happypain

13 kommentarer om “dårlig samvittighet

  1. Feigeste løsningen? Nei. Det er ikke feigt. At du i det hele tatt greide å være i svømmehallen er helt sykt beundringsverdig. Det viser bare hvor utrolig sterk du er. Jeg beundrer deg for det.
    Jeg blir kvalm bare av å i det hele tatt tenke tanken på å skifte med de andre i gymmen. Du klarer å være i en svømmehall, lettkledd med masse menn. Du aner ikke hvor utrolig stor respekt jeg har for det. Jeg knakk nesten sammen når han mannen kom bort til oss når vi satt på den benken, vet ikke om du husker, men det ble iallefall for mye for meg.
    Jeg har sagt det før, men sier det igjen – Du er den sterkeste personen jeg vet om, jeg ser opp til deg. Skulle ønske jeg var like sterk som deg.

    Liker

  2. Hva skulle du sagt? At du har sloss med en Krokodille? Det er bedre å ikke si noe, enn å fortelle løgn. Da jeg var 8 år, visste jeg ikke at mennesker skader seg selv for å bli kvitt smerte. Jeg rømte til min bestemor for å sleppe smerte. Barn blir nysgjerrige.
    Treneren sa vel beklager for bryderiet. Han visste nok godt at du var på svømmehallen for å slippe nettopp denne oppmerksomheten.
    Men til det positive! Så bra du har tatt et så stort steg å i det hele tatt være på svømmehallen! Det er ofte det værste for alle, men du bare står på du! Stolt av deg vennen! ❤

    Liker

  3. <33
    Det er bare noe med disse ordene som gir meg litt styrke. Jeg er ikke personlig så veldig redd for å vise arr, samtidig som jeg er livredd! Det at du våget å gå i en svømmehall ; :)) . Jeg vet ikke hva jeg skal si. Vet ikke om det blir veldig teit, dumt å si at jeg er stolt av deg . Jeg tror vi alle leserne dine er det!
    Stå på søte! Varme klemmer. ❤

    Liker

  4. Du er sterk som bare var i svømmehallen, kjære snille deg! ❤
    Jeg hater tanken på å skifte i gymmen, mens du… er mye sterkere. Jeg beundrer styrken din helt utrolig. Du er sterk, du.
    Vet ikke om jeg ville klart å være i sømmehallen en gang.
    Du er kjempesterk ❤

    Liker

  5. Det at du i det hele tatt dro til svømmehallen er helt sykt beundringsverdig!! Jeg har ikke ord, du er så utrolig sterk. ❤
    Skjønner det ble vanskelig med de barna, har selv fått spørsmålet fra nevøen min om jeg hadde kutta meg.. Visste ikke hva jeg skulle si, om jeg sa "ja" følte jeg at jeg sa at det var greit å skade seg selv om man har det vanskelig. Så det ble til at jeg sa nei, og skiftet tema selv om det ikke ble helt riktig..
    Ta vare på deg selv, vennen min, ikke glem at jeg er veldig glad i deg. ❤

    Liker

  6. Hei Happypain:=)
    Har sittet og lest gjennom bloggen din og det skal du vite, du skriver veldig bra – fortsett med det!!!!!

    Liker

  7. Dette innlegget fikk meg til å gråte. Nettopp fordi jeg kjente meg så utrolig igjen!
    Når voksne folk eller ungdommer en sjelden gang spørr hva som har skjedd med armen min, pleier jeg å si at det er arr. Da stopper de å spørr, og jeg bryr meg egentlig ikke så veldig.
    Men nå små barn på rundt 7-8 år spør, er det helt ufattelig sårt! Du får følelsen av at du må skåne dem, men samtidig er det jo det ganske vanskelig når de allerede har sett arrene.
    Ordene i dette innlegget er som tatt rett ut av sjelen min. Jeg føler det på HELT SAMME MÅTE! Barn og selvskading er så forferdelig sårt, og jeg kjente at det skar meg virkelig dypt i hjertet når min bror på 10 år spurte pappa om det var katten vår som hadde laget de dype merkene på armen min. Jeg tyvlyttet, og fikk med meg at pappa sa ja. Og da broren min sa: «for en sterk katt vi har!» så lykkelig å uvitende, kjente jeg at jeg virkelig bristet.
    Det samme gjaldt når kusina til ei venninne av meg spurte om akkurat det samme. Hun kom sjenert bort og spurte forsiktig: Hvorfor har du sånne merker på armen?
    Jeg blir så satt ut, for jeg klarer ikke å si sannheten til barn. De fortjener å bli skånt, føler jeg. Jeg vet at det er skremmende for et barn og vite at en person kutter opp seg selv.
    Jeg regner med at treneren sa unnskyld, fordi han antagelig vet at det er sårt for mange.
    Det blir nesten litt sånn som når foreldre unnskylder seg når barn hyler ut en kommentar om at folk er tykke, lave, rar nese, osv. Barn har jo det med å si ting rett ut .
    Ellers må jeg bare for sagt at jeg synes det var flott at du ble med i svømmehallen! Du er ei nydelig jente ❤
    beklager for lang kommentar.. håper det går bra med deg, savner deg happypain ❤
    Og forresten, jeg valgte å skrive kommentar fra den "ikke-anonyme"-bloggen min denne gangen. jeg håper det er greit ❤

    Liker

  8. En stund siden jeg har komentert, men du skal vite at jeg følger bloggen din selv om jeg ikke alltid komenterer! Er ikke alltid jeg har ord og tillføye..
    Det at du tørte å være i svømmehallen, vennen.. Det er mer enn bra nok! Du er sterk, jeg vet selv at jeg ville fått problemer med å greie det.. Klarer ikke en gang svømmetimene på skolen. Du må ikke bebreide deg selv for dette, du har kommet så langt, har skrevet det før.. Du er sterkere enn du tror! ❤

    Liker

  9. Agb:
    Tusen takk vennen min! Godt å høre fra deg igjen, har tenkt mye på deg! Dine kommentarer betyr veldig mye for meg, jeg synes dine ord er ubeskrivelige gode jeg! Jeg håper du har det så bra som mulig, sender masse masse varme klemmer og tanker til deg, denne kalde fredagskvelden ❤

    Liker

  10. Uff vennen, det hørtes vondt ut.. Jeg jobbet i barnehage, og var livredd hver gang genseren gled ned.. Har noen tips da:) Er de under 8-9 år pleier jeg å begynne med; vet du-jeg var i Afrika og sloss med en tiger! Så legger jeg ut om en vill historie om det og når jeg er ferdig med den historien har de som regel glemt hvorfor de spurte 😛 Er det noen veldig oppegående barn som ikke tror på det eller noen eldre har jeg sagt at jeg var i en bil ulykke og fikk armene gjennom ei knust rute. Det er ikke alright å juge, men man kan lissom ikke si sannheten heller :/ Ellers så har jeg sagt at jeg var syk.. Da føles det godt å ikke juge, men det kan jo hende de spør nærmere-da går det jo også ann å si at man ikke vil prate om det..
    Håper ikke dette gjorde at du ikke vil bade mer..
    Tenker på deg ❤

    Liker

  11. Synst det er sterkt å lese om dine erfaringer. Og synst du er utrolig tøff.
    Jeg sliter selv med selvskading, og har etter hvert sakt til barn som spør hva det er, at grunnen til de merkene jeg har på armene er at jeg har en sykdom. Dette har de fleste synst vert en god forklaring og så har de ikke spurt mer.
    Ikke gi opp, du er sterk!
    Mvh Michelle

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s