banalt

Det gjør vondt. Hva tenker du da?
Ord blir så fattige. Jeg finner ikke ord som er sterke nok til å beskrive smerten jeg sitter med. Jeg kan si at det smerter så jeg nesten ikke klarer å gå, jeg kan si at stemmene skriker så det gjør vondt i øra, jeg kan si at jeg ikke orker dette mer. Men ingenting av dette dekker det jeg prøver å formidle. Så hele innlegget blir egentlig bare helt banalt. Men når jeg tenker på det, så er kanskje hele bloggen banal?

Noe ganger skulle jeg ønske at folk var tankelesere, bare så jeg hadde sluppet å måtte krangle med meg selv, si-det, ikke-si-det, si-det, ikke-si-det. Akkurat som denna engel og djevel på skuldra opplegget. Bortsett fra at jeg har en djevel på hver skulder. Den ene ondere enn den andre. 

De fire ordene som dukker opp hele tiden; Jeg klarer ikke mer. 
Men jeg blir ikke tatt på alvor. Jeg føler at hvor lengre man er i psykiatrien, hvor mindre blir du tatt på alvor.  Folk rundt deg er så vant til at du «gjør så mye ut av deg». Det føler ihvertfall jeg. Folk tenker » ja, hun kom jo igjennom dette igjen, da er det ingen fare». Eller «ut og inn av avdelingen, sånn har det alltid vært». «Hun kommer aldri til å ta livet sitt, så samma faen hva vi gjør». 
Hver eneste gang jeg har fått beskjed om at jeg skal innlegges(utenom de frivillige) så hadde jeg ikke ventet meg det. For meg står det bare en tanke i hodet; Dø! hva enn som skjer, så dø! Jeg tenker ikke på konsekvensene, for det er jo akkurat det jeg skulle få slippe, når jeg ender livet mitt. Skjønner du?

hun stelt seg på toglinja (…).. ventet på toget …   – «jaså, ja»
hun har svelget xx piller (…) kunne dødd vist..(…)  – «skjønner, jaja»
hun prøvde å hoppe fra blokka.. (…) kom politi, ambulanse.. (…) brannbil..  – «mhhm»
hun sier hun vil dø.. (…) orker ikke leve.. (…)  – «mhhm, skjønner» 

Det og ikke lykkes med å ta livet mitt, trigger det bare enda mer. Det ser det ikke ut som folk forstår, mine selvmordsforsøk er ikke mindre alvorlig fordi jeg har prøvd x antall ganger før, det er heller omvendt. Det blir verre. Akkurat fordi jeg vet at jeg har mislyktes så mange ganger før. 

så hva tenker du vist jeg sier; jeg klarer ikke mer! At jeg kommer med tomme trusler? At snart kommer det en ny runddans med skjemaer, innskrivelse, rusling i gangene også utskrivelse? Og at alt dette gjør jeg fordi jeg synes det er festlig? For det er det ikke. 

 I skrivende stund;


privat//

– happypain

11 kommentarer om “banalt

  1. jeg kjenner meg igjenn i at jo lengere man er i psykiatrien, jo mindre blir man tatt på alvor nettopp fordi folk blir vandt til det. og det skal jo ikke være sånn, det gjør jo ting mye værre for oss. håper du snart for noen bedre dager<3 sender over en varm klem<3

    Liker

  2. Når du sier du ikke orker mer blir jeg redd, for jeg vet at det kan komme til det punktet hvor du ikke er mer. Det gjør meg å utrolig utrolig redd for du fortjener så mye mer å du fortjener å oppleve det utrolig fantastiske livet kan gi deg. Ikke i dag ikke i morgen, men kanskje om 1-2-3 år til? Å det vill være så verdt det, jeg er nesten sikker på at om du kommer så langt som jeg virkelig håper du gjør så kommer du til å vær edeg selv takknemlig for at du ikke endte det av med deg selv. Du er så ung å har så alt for mage vondt men også mye bedre og flere gode år foran deg.
    Jeg vet at det er tungt vanskeligt jæveldigt å ja finnes ikke ord, men jeg vet også at du faktisk kan greie det<3
    Fordi jeg er så redd for deg skal jeg være litt slem med deg, men det er kund fordi jeg er så redd for deg å ufattelig glad i deg jeg sier dette: Det er mange som sliter med forskjellige ting som leser bloggen din, menge lesere som tenker på selvmord. Om du gjør det av med deg selv vil det trige flere av leserene dine + at de vill bli enda mer nedtrykt en de allerede er å det vet jeg du ikke vill for du er også blitt veldig glad i flere av leserene dine…
    Sender deg masse tanker og en varm klem, jeg er så glad i deg ❤
    – Mind ❤

    Liker

  3. Kjære, fine deg. Jentami. Det her gjorde kjempevondt å lese. Det var som om noe inni meg revnet mer og mer mens jeg leste, jeg blir kjemperedd. I skrivende stund renner tårene, det tok meg faktisk et kvarter før jeg klarte å begynne å skrive, jeg aner ikke hva jeg skal si. Det er så vondt å vite at ingenting av det jeg skriver faktisk kan hjelpe deg på noen som helst måte, det kan ikke ta vekk smertene dine, det kan ikke gjøre deg frisk. Det kan ikke få deg til å glemme fortiden. Egentlig vil jeg bare gi deg en lang klem. Desverre er det litt vanskelig å gjøre over nettet. Men jeg prøver likevel. Om det er noe jeg kan gjøre, må du si ifra. Jeg mener det. Jeg har sagt det tusen ganger før, men helt seriøst. Si ifra. Jeg gjør hva som helst for deg.
    Du er sterk, vennen, du er kjempesterk. Du er den aller sterkeste jeg vet om, du har kommet deg utrolig langt og jeg er kjempestolt over deg. Jeg vet at du har det helt jævlig, jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver selv, men jeg velger å ta troa på at du klarer deg gjennom dette. Vi skal klare oss gjennom dette. Jeg setter ikke høye forventninger til deg, jeg vet hvor grusomt vanskelig det er. Jeg tror det er viktig at du ikke anstrenger deg for ting som du vet du ikke klarer, og ingen blir skuffet over deg. Iallefall ikke jeg. Jeg er utroolig stolt over at du er kommet så langt som du har. Jeg tror faktisk veldig få hadde klart å leve livet ditt en dag, det sier masse om hvor sterk du er. Du fortjener ingenting av hva du går igjennom, og jeg hater at det eneste jeg kan gjøre er å skrive en kommentar her, jeg hater at jeg ikke er der mer for deg, i den betyning at jeg kan gi deg lange klemmer og vise fysisk hvor mye jeg er glad i deg, hvor mye du betyr for meg. Og ikke minst at jeg er her. Jeg får ikke vist noe av der ved å skrive en kommentar.
    Så alt jeg kan si er; hold ut.Hold ut til jeg har muligheten til å vise fysisk alt jeg sa ovenfor, alt jeg har skrevet i alle andre kommentarer. Uff, det høres så egoistisk ut, men jeg aner ikke hva annet jeg kan si. Jeg er livredd for å en dag se at du ikke lenger lever. Den dagen må ikke komme. Jeg er mer redd for det enn noe annet. Jeg skal ikke be deg love meg noe som helst om at du skal være her imorgen eller neste uke, men det er ingenting jeg heller ønsker, enn at du skal klare deg gjennom dette.
    Jeg er her, anytime. Jeg er så sinnsykt glad i deg. Uannsett hva som skjer, må du aldri glemme det.
    <3<3<3<3<3<3

    Liker

  4. Jeg tror ikke dette er sagt for at det er festlig. Jeg tror ikke at du skriver dette fordi du vil ha oppmerksomhet. Jeg tror rett og slett at du ikke tror på livet. Du tror ikke på at du kan få et godt liv og at det finnes muligheter der ute for deg. Du tror rett og slett ikke på at noe kan bedres i din verden. Du har ikke gitt opp, men du tror rett og slett ikke på deg selv, de rundt deg og de som er satt der for å hjelpe deg.
    Jeg skal ikke trøste eller si at det blir bedre det tror du jo ikke på allikevel. Om jeg trøster og forsøker å hjelpe, så blir det hele bare verre for deg, avstanden blir større og smerten blir uholdbar.
    Alt jeg kan gjøre er å ta meg tiden til å lytte. Lytte til det du sier, og kanskje ta det inn over meg at du har sluttet å tro på livet. Du tror på døden. Selv om dette er fremmed for meg, selv om jeg alltid har trodd på livet, så må jeg leve med at du tror på døden.
    I grunn så er alt sammen veldig trist, og jeg skjønner at du har det vondt, og slik smerte kan jeg forstå. Ta vare på deg selv, så lenge du velger å være her. Jeg tror på deg, vennen og jeg lytter (leser) i alle fall dine ord og tanker og forsøker å forstå. Selv om jeg vet at jeg ikke kan, så prøver jeg.
    Klemz Deveny

    Liker

  5. Ser deg<3 Og du fortjener å bli tatt på alvor!!! Der kan jeg kjenne meg igjen også.. Er ikke før man fysisk gjør noe dumt at folk bryr seg.. Det er jo ikke det fysiske som gjør mest vondt..
    Jeg har lest bloggen din egentlig så lenge jeg kan huske.. Og jeg kan se at du ikke har tro på deg selv, det føles kanskje ikke som om det er noen håp akkurat nå.. Og det gjør meg veldig trist, fordi du er slik et fantastisk, unikt menneske!, og smerten din er og vil alltid være viktig, vennen<3 Du er så viktig<3 Du er så altfor god til å ikke ha noe håp<3 Du fortjener å bli hørt og sett og satt pris på, jeg vet at mine ord blir så fattige.. Fordi jeg sitter med så mange ting å si, men får problemer med å sette ord på det.. For jeg vet at alt i alt så ser ikke du deg selv slik jeg(Vi) ser deg.. Slik som jeg ikke ser meg selv slik venner av meg ser meg.. Pass på deg selv, jeg tror ikke på at døden er rett løsning, du fortjener så mye bedre en det<3 Pass på deg selv<3

    Liker

  6. Jeg vil også skrive en lang tekst til deg, men jeg klarer ikke.. Jeg håper på mitt høyeste at du klarer dette, for en jente som deg går ikke an å miste.. Jeg har faktisk blitt jævlig glad i deg, M****. Hadde jeg bodd i nærheten av deg hadde jeg løpt hjem til deg og klemt deg. Skulle så ønske jeg bare kunne klemt bort smerten din..
    Stå på, vennenmin. ❤

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s