lost i min egen by (OBS:KAN TRIGGE)

(KAN VIRKE TRIGGENDE. IKKE LES VISST DU KAN BLI EN FARE FOR DEG SELV!)

Torsdagen endte dramatisk. Livet er ikke lett for tiden, ikke i det hele tatt. Jeg lot destruktiviteten ta over. 
Jeg har ikke fått snakket med noen, om hva som egentlig skjedde. Det har gått kraftig inn på meg, så trenger å sette ord på det. Vær så snill og les med respekt. Tøft for meg å dele dette.

Jeg tenkte bare en tanke : kom deg til hælvette bort fra dette mareritte.  Jeg visste akkurat hvor jeg skulle gå. Jeg løp, jeg jogga og slepte beina etter meg. Jeg tok hetta over hodet og prøvde å komme meg usett igjennom byen. Jeg kjente hjerte banke som det aldri hadde gjort. Jeg visste ikke om politiet var ute og så etter meg. Men listet meg rundt, redd for alle som gikk forbi meg. Plutselig ble verden veldig stor og skummel, alle ville meg vondt. Lille meg mot resten av verden.Jeg løp og løp, til jeg ikke orket mer. Sola stod på, jeg hadde ikke drukket noe denne dagen, jeg var sikker på at jeg kom til å besvime. Og det gjorde jeg. Jeg vet ikke hvor lenge jeg var borte. Men kan ikke ha vært lenge. Da jeg åpnet øynene, var det en bil som hadde stoppet, han som satt inni tutet og ropte. Jeg kom meg på beina igjen, så ingen skulle begynne og mistenke noe. Tårene rant, folk som gikk forbi glante selvfølgelig, men jeg lot ikke det stoppe meg. 

                        «Ikke la noe stoppe deg denne gangen, uansett hva»


Plutselig følte jeg meg helt lost i min egen by. Hvert skritt var som å balansere på en tynn, tynn line. Jeg ser en politibil, er det meg de leter etter? Jeg kastet meg bak en vegg, traff veggen med hodet først. Jeg så politibilen kjøre forbi. Jeg tar meg til ansikte. Neseblod. Jeg kommer til en bro. Klatrer over autovernet og snubler ned bakken, som går nesten rett ned. Etter mange vonde overtråkk er jeg nede ved motorveien. Hvor fort kjører bilene her? Sånn 80-110km/t? Jeg setter med ned ved veikanten. Jeg gråter kraftig nå. Er dette slutten? Er det her jeg skal ende livet mitt? 
Jeg har to barberblad i bhen. Kjenner de skjærer meg inn i siden på venstre bryst. Jeg tar frem et. Og skjærer på innsiden av leppa. Skriver the end på armen min med blod. Jeg sitter kanskje 5 minutter og ser på trafikken, eller kanskje 40min? hva vet jeg. 

Jeg reiser meg opp, klamrer meg til autovernet. Jeg hyler ut av smerte. Men ingen hører meg. Munnen er full av blod. Jeg kaster opp. En stund var jeg sikker på at hjerte skulle jobbe seg ut av brystet på meg. Forsiktig men bestemt klatrer jeg over autovernet, jeg ser en trailer komme rundt hjørnet. Jeg kaster meg ut i veien, skjelver, men ligger så stille jeg kan. Jeg hører traileren godt nå. Jeg tar et dypt pust inn, holder den og venter på å bli truffet. Men isteden bråkjører traileren over i den andre veibanen. Jeg kjenner vinden som blåser på meg i det traileren kjører forbi, kanskje 10cm fra hodet mitt.
Jeg forsetter å ligge helt stille. Hva faen skjedde? Jeg hører traileren bremse. Det kommer en mann løpende mot meg. 
«hva faen er det du tror du driver med?» jeg får ikke frem ett ord. Jeg støtter meg til autovernet, skjelver så jeg nesten ikke klarer å stå på beina. Jeg får ikke med meg så mye av hva han sier, jeg sliter forsatt med å forstå hva som egentlig skjedde. 
Jeg kryper under autovernet, krabber opp bakken. som er bare stein på stein. Jeg er helt desperat. Løper mot sjukehuset. Og inn på legevakta. Jeg trykker som en gal på ringeklokka. Det kommer en sjukepleier og åpner vinduet. 

«Jeg trenger en lege med en gang!» hulker jeg. Tårene fosser. 
«da må jeg vite hva det gjelder» hun ser utålmodig på meg. Men jeg klarer ikke si noe, jeg bare står og griner og slår i veggen. 
«jeg må nesten be deg gå, vist du ikke kan si hva det er for noe». Jeg ser ned i gulvet, skammer meg noe utrolig. Skal akkurat til å gå, da det kommer inn en annen sykepleier, han er mann og holder en brusflaske i hånda. 
«hva skjer?» spør han og stopper meg ved å holde meg i skuldra. 
«hun vil ikke si hva det er, så vi kan ikke hjelpe henne». 
«men herregud, vi kan ikke la henne gå sånn, vi tar henne med inn», sier han og setter seg på huk så han får øyekontakt med meg. 
«Vi har ikke noe ledig rom» sier sjukepleieren som sitter bak skranken. 
«Men da finner jeg ett» sier han. Tar meg om skuldrene og leder meg innover i gangene, tilslutt finner han ett rom. 

Han finner et pappkrus, heller oppi litt brus og gir meg koppen. Jeg tar i mot, det skulle bli godt med litt drikke. Vi snakket sammen en stund, eller han snakket og jeg gråt. Jeg så for det meste ned i gulvet. Det var et stort nederlag.
Han strøk meg over ryggen og lappet igjen sårene mine. Han fikk satt meg først på lista, så tok ikke lang tid før legen kom. Jeg fikk to knekkebrød med syltetøy og en kopp te. 
Jeg angret plutselig fælt på at jeg hadde gått til legevakta. Hva faen tenkte jeg med? Jeg ville jo ikke bli innlagt. 
« Jeg tror jeg skal gå igjen jeg, sorry»
 sier jeg. Men det var ikke noe mulighet for.  

Sjukepleieren og legen følger meg til ambulansen. De spenner meg fast. Jeg hilser på en politibetjent. Turen går til akuttenheten. Jeg var så nær ved å dø, så utrolig nær. For andre var nok dette bare et desperat rop om oppmerksomhet. Men der tar dere feil. Og nå sitter jeg her, hva faen forventer dere av meg egentlig?

Jeg kunne ha forårsaket en stor bilulykke. Jeg ser det nå. Men det var ikke i tankene mine engang da. 

Til slutt. Tusen takk til deg, sjukepleieren. Som så meg da ingen andre gjorde det. Selv om dette var en forferdelig opplevelse, var det godt å møte ett menneske i helsevesenet som tok meg i mot med respekt. Vi trenger flere som deg. Takk.

– happypain                                       

10 kommentarer om “lost i min egen by (OBS:KAN TRIGGE)

  1. Kjære vennen min, du har det ikke godt (noe som jeg tror du vet selv)! Jeg har så vondt at deg kjøre, men tenk på alle de som er rundt deg og glad i deg! Du er så utrolig mye verdt, og jeg ønsker det beste for deg, for dette fortjener du ikke! Ikke utsett deg selv for noe sånt, du er så mye verdt.
    Uff :/ Skulle ønske jeg kunne ta bort smerten din! Klem ❤

    Liker

  2. Du har det helt ille, jeg syns du virker som en hyggelig jente, som ingen bør miste. Men du sliter psykisk. Kanskje du kan prøve å gå til psykolog eller noe, har hørt det er ganske bra hjelp. For andre gang begynte jeg nesten å gråte av det du skrive og det du gjør. Jeg får mer lyst til å utdanne meg som sykepleier og hjelpe mennesker med psykiske problemer eller de som kommer inn på legevakta sånn som deg. Håper deg alt gått og håper det blir bedre.

    Liker

  3. UFF!!!! 😦 Verdens vakreste jenta mi.. VONDT å lese at du sliter sånn! 😦 Er SÅ glad at trailersjåføren klarte å styre unna.. Vil ikke miste deg!! Blir fly forbanna på hun første sykepleieren, men kjempetakknemlig for at han andre sykepleieren hjalp deg.. Håper innleggelsen hjelper, jenta mi! Tenker masse på deg.. Husk at du har meg, har sendt deg telefonnummret mitt på facebook! Glad i deg, lille du.. ♥ Klem

    Liker

  4. Åfyfaen.. Jeg er veldig glad du ikke ble borte. Ble så irritert da du skrev om hun sykepleieren som ikke ville hjelpe deg. Hun burde fått sparken.
    Du må aldri finne på noe sånt igjen, okei? Jeg er veldig glad i deg, og tror på deg. Kan ikke beskrive hvor glad jeg er for at du ikke er borte. Stå på, vennen. ❤

    Liker

  5. Du har en plass i hjertet, selv om jeg kanskje egentlig ikke kjenner deg.. Alt jeg vet er jo ting jeg har lest om deg.. Men jeg føler på en måte at jeg gjør det likevel..<3 Jeg håper bare du blir bedre snart, at du får hjelp.. For det kan ikke ende sånn som det.. Du er så altfor god for det.. Vil bare ta bort smerten din, vennen. Tenker på deg<3

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s