ørepropper

4 januar 2011,

Jeg får ikke sove. Lydene fra maskinene jeg er koblet til gjør vondt i ørene. 
«skal jeg hente noen ørepropper til deg?» spør sykepleieren. Uten å møte blikket hans nikker jeg forsiktig på hodet. Han setter de inn i ørene på meg. Men da blir ubehaget større(vist mulig?) Jeg hører hjerte mitt banker, mitt innvendige som roper.Jeg mister kontrollen på hva som skjer rundt meg. Jeg ber han ta de ut igjen. 
Jeg er bandasjert fra skulder og helt ned til fingertuppene, for at jeg ikke skal dra ut nåla av hånden. Putelaken er teipet fast uten på der igjen. Jeg har ingen mulighet til å bruke armer eller ben. Vær snill med meg. 
Ungen på kanskje 2-3 år som har senga over meg gråter. Hun er nok redd stakkars, eller kanskje er det smerter som plager henne..hva vet jeg? Gardinene er trukket for, alt jeg ser er sykepleieren som liksom skal passe på meg.
Øreproppene ligger på bordet ved siden av meg. Jeg strekker meg, klarer å få de opp av bordet med tennene, så svelger jeg de.
Jeg bøyer meg over sengekanten. Kaster opp. Tablettrester og ørepropper.
Blåmerker etter de fysiske kampene med de som skulle redde et liv. Men den indre kampen kan ingen se. 

– happypain