basketak

Jeg tror egentlig ikke sånne hendelser kan beskrives til andre, vist man ikke har opplevd det selv. Det er vondt. Jævlig vondt. Det er ydmykende og nedverdigene. Jeg trenger å sette ord på det.
Les med respekt. 

27 august

Jeg løper og løper.  Forsetter å gå da jeg nesten ikke klarer å puste lenger. Så ser jeg politibilen som har på sirene. Jeg får panikk og løper motsatt vei. Det tar kanskje 10 sekunder før jeg ligger på bakken. Politimannen tvinger henda mine bak på ryggen og jeg hører håndjernene som klikker i det han setter de på. Bilene står i kø for å se på hva som skjer. Jeg blir ført inn i politibilen av to sterke menn. Turen går opp til legevakta. Jeg blir bært inn på legevakta. En holder overkroppen han andre tar beina. Inn på et rom, der blir jeg sluppet ned på undersøkelsesbenken. Det tar to timer før det kommer en lege. I to timer ligger jeg på benken med disse politmennene over meg. Jeg skriker, banner og prøver å gjøre motstand. Men selvfølgelig er det nytteløst. Egentlig vet jeg det er nytteløst, at de er mye sterkere enn meg – men kroppen min klarer ikke godta det. Håndjernene presser hardt inn mot håndleddene mine, jeg kjenner det pulserer. Tyngdem av politimennene gjør skikkelig vondt, jeg gråter.
Jeg hører to andre politimenn snakker med mamma ute på gangen. Etter de to lengste timene i mitt liv, kommer det inn en lege. Som vil ha meg til akuttenheten. De tvinger meg inn i politibilen. De kjører forsete så langt bak som mulig, så jeg ikke får rørt på beina. Overkroppen holder politimannen fast, så jeg ikke skal slå hodet i vinduet. Håndjernene presser så hardt at jeg ikke klarer å røre på hendene. Kjøreturen tar ca en time, i en time ligger jeg i denne stillingen. Hele kroppen skriker av smerte. Men den fysiske smerten er ingenting i forhold til den psykiske smerten. Et barberblad detter ut av bh’en min, jeg prøver å få tak i det. Men politimannen river det ut av hånda på meg, det kommer et langt risp fra håndleddet til tommelen. De går igjennom alt for å sjekke om jeg har noe mer jeg kan skade meg med. Sokker, sko, bukse, truse, bh og genser. De finner ett til. 
Vi kommer fram. Jeg dratt  ut av bilen med hodet først. Dyttet/bært inn på akuttenheten mot min vilje. Da jeg er inne, dørene er igjen, og x antall personer ser på meg – låser de opp håndjernene. Jeg detter på gulvet, fordi beina mine har døvet bort etter å ha sittet fastklemt. 
Så går de. Fornøyde – fordi nå har noen andre ansvaret over meg. 

30 august

Jeg ligger i grøfte kanten ved motorveien. Jeg ser to politibiler og en ambulanse. Jeg slår og sparker da håndjernene blir satt på. Jeg blir løftet opp på en båre. Spent fast og kjørt inn i ambulansen. To minutter etterpå er vi på legevakta. I ambulansen sitter det to politimenn og «passer» på meg. Denne gangen tar det ikke så lang tid før legen kommer. Jeg prøver å komme meg vekk fra den jævla båra, men hendene er jo i håndjern og under ryggen. Denne gangen blir jeg kjørt i ambulanse til akuttenheten med politi sittende ved siden av meg. 
Jeg kan ikke fatte det. Skjer dette virkelig igjen? Hva i hælvette er vitsen med å skrive meg inn og ut på denne måten? Jeg kjenner ambulansearbeiderne fra før. Noe som egentlig gjør meg veldig skamfull, de har allerede levert meg en gang før. Igjen så sparker og gjør jeg motstand. Med en politimann over beina og en som holder hendene mine. Jeg er så sint. Ordentlig sint. Jeg skriker og banner. vil de hjelpe meg. Når jeg selv ikke vil ha hjelp. Turen er lang. Igjen ransaker de hele meg for å se om jeg har noe jeg kan skade meg med. Da vi endelig kommer frem triller de meg inn, tre holder meg nede. Jeg får hjelp til å komme ned fra båra, setter meg på sofaen og håndjernen blir tatt av. 
Jeg kan se beina til et av personale som sitter utenfor døra og leser en avis. Langt ut på natta sovner jeg, endelig. 

Følelsen av å bli holdt nede mot din vilje, at hendene dine er bundet og du ikke har noe du skulle sagt – er jævlig. Det føles ut som et overgrep. Som jeg skulle være en kriminell. Det gjør vondt langt inn i hjerterota. 

private bilder// noen av blåmerkene etter basketak med politet

– happypain

14 kommentarer om “basketak

  1. Herregud, kjære vennen min. ♥ Det gjorde veldig vondt å lese dette. Hvordan er det mulig, det var jo en del blåmerker til å ha vært politiet (?) som har gjort det. Burde ikke vært lov..
    Du vet at du er i tankene mine ca. hele tiden? Sier det ikke for å bare si det, men jeg sier det fordi det er deg. Fordi jeg tenker på deg. Jeg er veldig, veldig glad i deg. ♥♥ Stay strong

    Liker

  2. To opplevelser. To grusomme opplevelser. Det gjør vondt å lese at du ikke har det bra, for du virker jo så utrolig herlig!
    Du er en sterk jente. Du har stått oppreist på begge beina så alt for lenge. Du fortjener å ha det bra. Du fortjener ikke dette du går igjennom!
    Håper det ordner seg, og blir bedre. Du fortjener det, søte du.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s