lørdag 4 september 2010

Dette er et langt innlegg

Det er nøyaktig 2 år siden jeg ble «kastet» inn i psykiatrien. Mitt første møte med akuttenheten som jeg forsatt har tett oppfølging fra. Så hva har skjedd på disse to årene? 2år – 24 månender, 104 uker , 731(det har vært skuddår?)dager. Det føles jævlig lenge. 
Jeg kjenner jeg har trang til å oppsumere for meg selv hva som har skjedd. Det har vært to vanskelige år, det er ikke å komme bort fra. Noen vil si at jeg har blitt sykere etter jeg kom inn i psykiatrien, det er jeg fullstendig uenig i. Smerten jeg har bært gjennom så mange år har bare kommet frem i lyset. Ser dere nå hvordan det har vært for meg gjennom de siste 10 årene?  Hvor hadde jeg vært vist jeg fikk hjelp som 7-8 åring? 

Midten av august 2010 kom det fram at jeg hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. Det var onkelen min som først fikk vite det, som selvfølgelig tok kontakt med foreldrene mine. Det ble noen forferdelige dager etter det. Jeg satt murt inne på rommet mitt. Nektet å spise og drikke. Glefset til folk rundt meg. Den første jeg snakket med var tanten min. Hun var en god støtte for meg de dagene. Jeg satt for det meste i stua hennes, og gråt, fikk trøst og ble kysset og klappet på hodet. Det var ikke mange rundt meg som visste at jeg sleit psykisk. Det kom som et sjokk på de fleste. Jeg ble alltid sett på som jenta som smilte og var høffelig. Men på innsiden skrek jeg sårt om hjelp. Den dag idag, liker jeg ikke å vise den ordentlig meg. Jeg smiler når folk smiler til meg. Ler når andre ler. 

Politet ble kontaktet onsdag 1 september. Jeg skulle inn på avhør – jeg var så nervøs. Når hun satt på båndopptakeren og skulle ta opp samtalen. Avhøret varte nok ikke så lenge, men for meg virket det som en hel evighet. Politidamen fikk ikke så mye ut av meg. Men jeg trengte avlastning, litt fred fra den forferdelige verden. Etter litt om og men takket jeg ja, til et opphold på krisesenteret. Jeg møtte en veldig flink miljøarbeider der, som jeg snakket med x antall timer gjennom to netter ( personen jobbet bare nattevakter) Jeg møtte mange andre super koselige ungdommer, barn og voksne der. Med sin smerte og fortvielse, men også et utrolig sterkt samhold. Alle ble sett og hørt. 
Fredag 3 september kom det en psykolog fra kommunen og skulle snakke med meg.  Jeg ble oppstemt. Endelig skulle jeg få hjelp, så skulle alt ordne seg med en gang. Men som vi alle vet er det ikke så lett. Han var den mest kalde og usympatiske personen jeg har vært borti. Han presantere seg ikke, da jeg rakk frem hånden for å hilse, så han bare rart på meg. Jeg satt der på andre siden av bordet, med en kopp kakao og følte meg liten, jævla liten. Igjen så virket dette møte som det tok timesvis, men da jeg sjekket klokken hadde han faktisk brukt 15 minutter på meg. Like greit kanskje? Sier litt om hvor fortvilet jeg var er. 
Han ville sende meg til en akuttenhet. Jeg nektet å dra samme kveld, orket ikke tanken på å sitte foran ukjente mennesker ellve – tolv om kvelden.  Så jeg fikk time neste dag tidlig om morgnen. Den natten sjekket foreldrene mine inn til meg hvert 20 minutt. Natten gikk og neste dag satt jeg i bilen på vei til denne akuttenheten. Jeg gruet meg veldig. 
Da vi endelig kom fram ble vi vist til et venterom. Det var to røde sofaer og jeg fikk grøssninger av stedet. De hadde liksom pyntet opp med blomster og bilder på veggene. 10 minutter etterpå satt jeg på ett rom med tre ukjente mennesker som liksom satt og gransket meg. Jeg følte meg satt i et bur. Jeg skulle ikke vise noen tegn på at jeg var syk. Og det tror jeg faktisk virket. Jeg overhørte samtalen de hadde med foreldrene mine. Vi tror ikke dette er så alvorlig, sa de.

Dere skulle bare visst.

Men det gikk ikke mange ukene før jeg hadde min første innleggelse. Jeg visste ikke at året etter skulle jeg få høre ordet «svingdørspasient». For det siste halvåret av 2010 og det første halvåret  av 2011 var full av innleggelser. En stund var jeg mer innlagt enn jeg var utenfor de stengte dørene. Jeg ble skrevet ut den ene dagen og ble skrevet inn dagen etter. Jeg hadde fast samtaler to ganger uken. Februar 2011 sluttet den ene behandleren min. Jeg husker hvor stor skuffelsen min var. Hvorfor fikk jeg han når han noen månender senere skulle bli borte? Barnevernet ble dratt inn. Men det tok noen månender før de ble borte, så dama jeg faktisk likte og hadde kjemi med så jeg aldri igjen. jeg er ikke verdt hjelp. Ingen vil ha meg. Jeg kan bare drukne i en sølepytt.


privat// innlagt etter en alvorlig overdose

Jeg fikk en ny behandler, fordi jeg skulle ha to. Jeg var veldig skeptisk på den nye behandleren, idag er han den behandleren jeg har hatt lengst. På denne tiden ble jeg også kjent med en behandler som jobbet på BUP. Det var vanskelig for meg å plutselig forholde meg til to nye behandlere, samtidig som jeg hadde den samme fra september. Jeg følte meg veldig lite respektert og tatt på alvor. Jeg hadde faste samtaler på akuttenheten og hos BUP fram til september 2011, da jeg ble innlagt på en behandlingsinstitusjon for ungdom med psykiske problemer. Og da ble det igjen en ny behandler jeg måtte bli kjent med. Pluss to særkontakter og alle andre som jobbet på avdelingen. Faste ansatte og ekstravakter. 


rommet mitt på institusjonen//

Jeg hadde det forsatt veldig vanskelig og hadde mange akuttinnleggelser mens jeg bodde på behandlingshjemmet. Jeg ble kjent med flotte ungdommer mens jeg var innlagt der, vi holdt sammen. Fant på mye tull, trøstet hverandre og støttet hverandre. Institusjonshumor? Absolutt. Utrolig hva man finner på i slike situasjoner. Jeg hadde faste samtaler med behandler to ganger i uka, særkontaktene en gang i uken, og psykiateren hver andre uke. Jeg gikk også på et behandlingsopplegg som heter DBT(har skrevet om det tidligere) Det gikk ikke mer enn en måned før det ble snakk om det var lurt at jeg bodde der. Jeg gjorde så godt jeg kunne, men det ble hele tiden tatt opp. Akuttinnleggelsen jeg hadde etter noen ukers opphold på institusjonen ble bare en av mange.Som vi alle vet kan man legges inn mot sin vilje uten å dra innom legevakten når man er under 16, etter fylte 16 tror jeg faktisk jeg bare har hatt tvangsinnleggelser, utenom noen planlagte innleggelser. Det ble legevakta, tvang, politi, håndjern og ydmykelse. Behandleren min snakket mer og mer om at det kanskje ikke var så lurt at jeg bodde der. Dette gjorde ikke situasjonen noe enklere. Jeg følte ikke at jeg hadde kjemi med henne i det hele tatt, og da er det nesten ikke noe vits egentlig.


innlagt på akuttenheten//

Men en dag toppet det seg. Vi hadde et staff møte, der fikk jeg høre at vi skulle begynne med gradevis utskrivning som jeg ikke hadde hørt noe om. Hallo? Jeg føler meg ikke bedre i det hele tatt. Hvorfor har ikke jeg hørt om dette? Under en akuttinnleggelse fant jeg ut at dette orket jeg ikke mer. De ga meg ikke den tiden jeg trengte, hadde ikke kjemi med behandleren og de ville starte med utskriving. Jeg orket ikke tanken på å bli kastet ut, det hadde bare vært for vondt. Så jeg sa ifra meg plassen etter ni måneder. Ikke FAEN om de skulle få kaste meg ut. 

Siden jeg flyttet ut fra institusjonen (mai2012) har jeg hatt jevnlig kontakt med akuttenheten. Jeg har hatt noen akuttinnleggelser mens jeg har bodd hjemme og, pågrunn av selvmordsfosøk og «fare for eget liv», men har hatt mest ambulant terapi. Som vil si at noen fra akuttenheten kommer hjem til meg på hverdagene. Jeg har tatt er fri år fra skole, orker ikke tanken på det.


privat//

Så det store spørsmålet..

Har det skjedd noen endringer på disse to årene? Føler meg meg bedre? 

Det har skjedd endringer. Jeg har åpnet meg om ting, jeg aldri har gjort før.. men langt ifra alt jeg har på hjerte( er det derfor jeg ikke kommer videre?)Jeg har funnet sider med meg selv jeg ikke visste jeg hadde. MEN, føler jeg meg bedre? Jeg skulle ønske jeg kunne si at etter to år i psykiatrien så føler jeg meg litt bedre. Men da hadde jeg løyet. 

Når jeg sitter å leser det jeg har skrevet. Merker jeg at det blir veldig banalt. Det dekker ikke hva jeg har følt og gått igjennom de siste årene. Men det er vitkig for meg å se det svart på hvitt for det. 

– happypain

6 kommentarer om “lørdag 4 september 2010

  1. Du har vært igjennom utrolig mye, vennen<3 og er utrolig sterk, blir irritert over at du ikke har fått all hjelpen du trenger :/<3 Trist at du føler det ikke har blitt bedre, jeg håper det blir det snart.<3

    Liker

  2. Det er så trist at en så fantastisk person som deg har vært igjennom så mye vondt, og sliter med det vonde hver dag! :/ Du fortjenter så mye bedre! Du skulle vært lykkelig! Du er ialfall utrolig sterk. Du har kommet deg igjennom så mye vondt. og husk ALDRI gi opp! Jeg vil ikke miste deg ❤ ❤
    Sender deg en stor klem ❤ ❤

    Liker

  3. Vennen.. ❤ Jeg leste hvert ord, hver setning. Sterk historie. Du har klart kampen veldig bra, og du skal klare det videre også! Husk at jeg er her, hele tiden. Du vet du kan ta kontakt med meg døgnet rundt. ❤

    Liker

  4. Jeg håper virkelig at du en dag kan ta deg fri fra alt av psykiatri, føle på kroppen at alt er bra, få et friskt liv og at du kan ha det bra, for du fortjener mye bedre ^^

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s