ingen ni til fire jobb

Dette handler ikke om noen spesifikk hendelse,  men generelt – hvordan jeg opplever og har opplevd min hverdag.

Min hverdag består ikke av stort vist man ser det fra utsiden. Den består for det meste av å sitte på rommet mitt, spise og sove. Jeg kan skjønne at det ser minimalt ut i andres øyne. Men det er det ikke for meg.
I det siste har jeg presset meg til å gjøre ting jeg egentlig ikke orker. Og det skal vel være bra, det skal liksom være «ett steg i riktig retning» ? Men hva vist man presser seg så hardt at man til slutt faller sammen, blir liggende i fosterstilling på bakken uten krefter eller vilje nok til å reise seg igjen? Er det da riktig?
Jeg føler meg ofte presset til å gjøre ting jeg ikke orker og vist det presset blir for stort, faller jeg faktisk sammen (som nesten alltid har endt med innleggelse) Det store problemet er hvordan man skal balansere dette. Vist jeg fikk bestemme hadde jeg selvfølgelig sagt nei til alle forventinger av meg. Lagt meg ned og gitt faen i alt.

På innsiden kjemper jeg usynlige kamper mot meg selv, hver dag, time og minutt. Indre faenskap river og sliter i sjela, demoner og svarte skapninger dukker opp fra ingensteds. Når jeg sitter ved siden av deg i bilen kjemper jeg, hoppe ut, ikke hoppe, hoppe ut – ikke hoppe? Når jeg sitter ved siden av deg ved kjøkkenbordet kjemper jeg, velte bordet? kaste glasset i veggen? åpne knivskuffen? Dette skjer på innsiden, men på utsiden ser du meg sitte stille og rolig ved siden av deg og gjør det som forventes av meg. 

 Jeg føler meg helt alene i hele verden. Hvordan kan dere tro at jeg klarer dette? Ser dere meg ikke? Jeg skjønner at foreldrene mine ikke vil at jeg skal ligge i senga hele dagen. Men fader hvor hardt det er å ta innover seg. ( kanskje dårlig eksempel, men sånne små ting kan få meg til å vippe av pinnen )

privat// halveis random bilde som ble tatt av meg for en liten stund siden, syns det passet.

Også kommer neste problem : Vist man først klarer å stå i den nye utfordringen, føler seg presset, men klarer det – så kommer en ny forventning, fordi du «klarte det så fint» og «vist du klarte det så klarer du ihvertfall dette». Mens sannheten er at du så vidt klarer å stå på beina, på god vei med hodet først i bakken. Fordi den første utfordringen tok så mye av energien din, at det til slutt renner over.  Så raser alt sammen, bare en liten smule skal til. Hvem   sier   at   jeg   klarer   dette   bare   fordi   jeg   klarte det   andre? Så er du tilbake der du var fra starten og gjerne enda litt lengre bak enn det. Jeg sitter igjen med sår etter sammenstøte med bakken. Skadet, bagatellisert og følelsen av å bli sviktet akkurat når jeg trengte støtte og forståelse. Sakte men sikkert gror sårene, men arrene etter sammenstøte blir der for alltid. 

Jeg vet jeg ikke kan fraskrive meg alle forventinger og all press, men for mye er ikke bra det heller. Jeg kjenner selv når nok er nok, men den grensen er visst mindre synlig for andre ( helt usynlig?) Jeg skulle ønske jeg var bedre til å si i fra når nok faktisk er nok. Jeg har opplevd før og ikke bli tatt på alvor da jeg formidlet hvor mye den nye forventningen ødela meg. Jeg så klart i fra at dette ikke kom til å gå, en jeg ble ikke hørt. Og den ene gangen gjør forsatt så vondt å tenke på, at jeg ikke tør å si i fra når jeg syns folk ikke tar meg alvor og ikke respekterer mine grenser. 

Som jeg har sagt tusen ganger før er det å bli avvist noe at det verste som kan skje, jeg er så livredd for det. 

– happypain

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s