14 september 2009

Skrevet september 2009

ingen sin skyld
bare min 
min
min
min 
noen må ta ansvar 
jeg må ta ansvar
selv om
det er du som
begynte
det er ok
jeg får vel ta i mot
 

Da jeg skrev dette diktet var jeg fjorten år og gikk i 9 klasse. Mye har forandret seg siden da. Det er vanskelig å huske tilbake til den gangen jeg var ute med venner, gikk på skole og hadde det «bra». Jeg skriver «bra» fordi det var kun sannheten for de rundt meg. Livet var langt ifra lett på den tiden heller, jeg skadet meg selv, spiste lite eller ingenting i perioder og hadde tanker om å dø. Det var bare det at ingen andre visste om det. Men det var absolutt lettere enn det er nå. 

Jeg var veldig opptatt av å late som jeg hadde det bra. Jeg begynte å få ganske mye fravær på skolen, jeg «glemte» gymtøy nesten hver eneste uke. Jeg klarte å snike meg unna alle svømmetimene. Jeg hadde fantastiske venner. Men når jeg var sammen med de ønsket jeg bare å dra hjem. Ikke fordi jeg ikke var glad i dem, men fordi det var slitsomt å måtte smile og le når jeg egentlig ville gråte. Jeg druknet smerten min i alkohol, jeg vanket med folk som absolutt ikke var bra for meg. 
Jeg   gjorde   masse   ting   jeg   angrer   på. Jeg gjorde ting som plutselig dukker opp og gir meg et slag rett i fjeset. Men som jeg ikke kan snakke om. Vondt. Skamfullt. 

For meg utløser diktet, de få ordene, voldsomme følelser. Jeg husker hvor fortvilet jeg var, hvor svart og håpløst livet så ut. Jeg husker at jeg satt på gulvet på rommet mitt, inntil en vegg med pcen i fanget. Jeg gråt, jeg så sminken som rant nedover kinnene mine i speilet og jeg følte at livslysten rant sammen med tårene. De rant vekk og ble borte. 

Bilde under er tatt fire dager før jeg skrev diktet. 

Hadde du trodd på meg for fire år siden?

– happypain

17 kommentarer om “14 september 2009

  1. ❤ ❤
    Jeg vet ikke helt. kanskje jeg hadde trudd det. Men samtidig ikke. Det er noe. Men jeg klarer ikke helt sette ord på det.
    Hold ut kjære deg ❤ Tenker på deg ❤

    Liker

  2. Sterkt å lese! jeg ser du smiler ja, men ser også smerten i øynene dine og i ansiktstrekket ditt.. så Ja jeg hadde trodd deg, og tror deg enda. Håper det går greit med deg<3

    Liker

  3. Hadde jeg kjent deg på den tiden og sett det bildet så tror jeg faktisk at jeg hadde sett at ting ikke helt var OK, men igjen, jeg var ganske lik deg på den tiden. Lever man bak en maske så er det like normalt å lyve som det er å puste. – Jeg ønsker i hvert fall at ting blir lettere for deg, stå på ^^

    Liker

  4. Det er utrolig hvordan små ting kan gi store flashbacks. Lukt, lyd, eller ord.
    Jeg merker det selv, hvis jeg går igjennom gamle bilder, eller hører på musikk jeg pleide å lytte til på ungdomskolen.
    Håper det går greit med deg i hvertfall, tenker mye på deg ❤

    Liker

  5. Kjære deg vennen! Den følelsen av å si til alle rundt deg at alt er «bra» er noe vi alle må igjennom, en gang,noen lengere enn andre. Jeg er selv en person som har vært den «alt er «bra» personen, og jeg har faktisk blitt til en «alt er bra» person. Og jeg håper jeg kan si til deg at alt vil bli bra,men jeg vet at du har vært igjennom masse dritt! Men jeg håper du kan bli litt bedre hvertfall 🙂
    Tenker masse på deg,vennen! Stay strong ❤

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s