Utskrivelse og innskrivelse

Jeg har vært innlagt på akutten i 7 uker nå, men imorgen skrives jeg ut. Det har vært en spesiell innleggelse og   jeg   føler   for   å   skrive litt   om   den   og   dele   bruddstykker   av   noen   av   tekstene   jeg   har   skrevet   mens   jeg   har   vært   innenfor   de   låste   dørene. Denne teksten har jeg jobbet mye med, blant annet å finne ord og formuleringer som ikke virker så brutale og jævlige. Prøve å samle følelser og tanker ned i ett innlegg (som ikke er lett når det er kaos i hodet).


//privat 

Jeg har vært mye innlagt, men det er min første innleggelse i voksenpsykiatrien. Det begynte dramatisk, som det ofte gjør dessverre (politi, håndjern, tvangsinnleggelse). Det er mange som spør (både helsepersonell og lesere på bloggen) om hvorfor jeg gjør så mye motstand, hvorfor jeg ikke klarer å samarbeide? Det er ikke ett svar på dette. Det er ganske innviklet. Det har med tidligere opplevelser å gjøre, det er fordommer (alle vil meg vondt..tankegang) og mye mye mer. 
Når jeg er så fortvilet og ting er så smertefullt og jeg kun ser en utvei: å ta livet mitt, da hjelper det ikke å si at du er verken lege, politi eller ambulansearbeider. I mitt hodet er du en fiende, du vil meg bare vondt og du lyver for at jeg skal tro på deg. Du prøver å forgifte meg med tanker som ikke er min realitet. Uansett hva du sier: jeg tror ikke på deg. Verden blir snudd på hodet, jeg mister bakkekontakten og alt og alle er farlige. 

 


//privat 

«Løp, løp for hælvette». De stolte på meg, tok meg med ut på gåtur. Jeg, som alltid pleier å holde det jeg lover, løp fra personalet.
«beklager, unnskyld, jeg beklager!» roper jeg gråtkvalt mens jeg løper ned en lang bakke inn i skogen. Jeg snubler, blir liggende rett ut i en sølepytt, og får munnen full av sølevann, møkk og gress. Jeg brekker meg. Jeg vet ikke hvor jeg skal gå, jeg er ikke kjent i området. Jeg går mot noe som lyser, sikkert en lyktestolpe tenker jeg. Over meg hører og ser jeg et helikopter, og jeg vet at det er meg de er ute etter. Jeg har vært i samme situasjon alt for mange ganger før. Jeg hører sirener og ser blålys. Jeg havner til min store fortvielse i en hage og skjønner at den eneste måten jeg kan komme meg unna er visst jeg går igjen hagen og forbi huset. Hjerte dunker så fort og hardt at det gjør vondt. Jeg ligger på alle fire og drar meg fremover med armene. Det lyser i vinduene, men jeg kommer frem til porten uten noe større problem. Jeg løper haltende bortover veien og strigråter da ser jeg en bil, jeg klarer ikke å se hvilken bil det er, for det er bekk mørkt ute, men da de setter på ekstra lysene, skjønner jeg at det er politiet. Jeg løper fortvilet i motsatt retning for så å møte en annen politibil, jeg er omkringet på alle sider. De legger meg i bakken og tar på håndjernene. Løfter meg opp ved å slepe meg etter seg via armene. Inn i politibilen. De bærer meg ut av bilen og jeg blir lagt på bakken. Tre personer kommer ut av sykehuset og sammen med politet spenner de reimer rundt meg med «bærehåndtak» og løfter meg opp og inn på sykehuset. Jeg blir spent fast i en belteseng. Etter en stund kommer det en mann inn, til min store forskrekkelse har han med seg to sprøyter. Jeg skriker, hyler og kaster meg rundt. Jeg blir holdt nede, de drar ned buksa mi og setter to sprøyter. Nesten morgen våkner jeg med seks bomullsdotter med teip over på rompa. 


Atrikkel fra drammens tidene

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s