Jeg ville bare bli fri. Fri fra fengslet jeg bor i. Fengslet som holder meg fanget – fanget i et kaoshælvette. Jeg ville bare ha slutt på selvskading og selvmordstanker. Jeg orket bare ikke mer smerte og fortvielse. I pysjbukse og singlett stod jeg der, på togskinnene med for mange tabletter svelget, i 20 minusgrader og ventet på toget.
Jeg gjorde det ikke med lett hjerte, jeg kjente jernkloen grep rundt hjertet mitt og vred det rundt da jeg stod og tenkte på familien min. Jeg forbannet meg selv for at jeg ikke kunne være det barnet de fortjener. Hvor mye kaos, smerte og oppstyr jeg har laget de siste årene.
– Skrevet etter et selvmordsforsøk i 2012.
Jeg har mange selvmordsforsøk bak meg. Men leger og politi har alltid reddet meg i siste liten. Til tider tror jeg at jeg er udødelig, at verden mobber meg. «Haha, trodde du virkelig at du skulle slippe så lett unna?». Jeg har forbannet verden og alle rundt meg som har stanset meg og prøvd å hjelpe meg. «Jeg orker ikke mer, skjønner dere ikke det?!»
