På mitt aller laveste

Jeg sitter på gulvet, akkurat kommet ut av beltesengen og gråter. Klærene dekker blåmerker etter kamp og gnagsår etter reimene. Døren går opp og tre menn kommer inn. En godt voksen mann kommer bort til meg. Han spør meg et spørsmål, jeg skammer meg – så jeg ser vekk. 
«åssen respekt er det du viser meg?? en voksen mann!, ser bort når jeg snakker til deg??» sier han med høyrøstet stemme. Jeg krymper. Føler meg dum og liten. En voksen mann? Skal jeg ta det som en trussel? Det var ihvertfall det jeg gjorde. Jeg var livredd for hva han kunne gjøre, så jeg presset frem et lite «unnskyld». 
De tar meg i armene, løfter meg opp og fører meg inn til et rom. 
«du må bli her på skjerminga, ihvertfall til i morgen« sier han og så slipper armene mine. Jeg synker ned på gulvet og blir liggende der til neste dag. 

–  august 2013

Det virker kanskje ikke så stort i andres øyne, men for meg var det en forferdelig opplevelse og det siste jeg trengte. Jeg var sårbar og på mitt aller laveste. Jeg hadde ligget i den beltesengen i over 12 timer, jeg var utgrått, redd og sliten etter timer med motstand. Jeg hadde fått seks nåler i rumpa mot min vilje. Jeg hallusinerte og kroppen var i kjemp-eller-flukt modus. 
Når jeg får et ubehagelig spørsmål og jeg skammer meg, ser jeg automatisk bort. Det har ingenting å gjøre med respekt. Det går på automatikk. Jeg har til tider veldig problem med å holde øyekontakt, fordi noen samtaleemner gjør så vondt at jeg ikke klarer å se på personen jeg snakker med. 

Nå i ettertid blir jeg mest sint når jeg tenker på hendelsen. Jeg skulle ønske han fikk vite hvordan det var for meg å bli snakket til på den måten. Jeg håper han tenker seg om før han møter en pasient på den måten igjen.  

 
//privat

23 kommentarer om “På mitt aller laveste

  1. Enkelte mennesker burde aldri jobbet i psykiatrien. Jeg skjønner veldig godt at det var en vond opplevelse for deg, det høres helt forferdelig ut. Den mannen fortjente ikke respekt fra deg, det var han som burde sagt unnskyld.
    Mange styrkeklemmer ❤

    Liker

  2. Fy faen! At det går an! Skjønner virkelig ikke hva som feiler folk som oppfører seg sånn der! Jeg kan bare forestille meg min egen reaksjon på slik oppførsel…!
    Glad i deg, Marte. ❤

    Liker

  3. Jeg hater det når andre mennesker krever øyenkontakt. Det er han som ikke eier respekt. Jeg har store problemer med øyenkontakt selv, mamma pleide å tvinge meg til å se på henne når jeg fikk kjeft.
    Jeg skjønner ikke hvorfor man skal gå å stirre på hverandre hele tiden, det er bare ubehagelig.
    Klem

    Liker

  4. Å fy faen blir så helvetes forbanna. For en arrogant møkkamann! Han må for faen skjønne at det er vanskelig for noen med øyekontakt og spesielt hvis man har det vanskelig. Alt for mange som ikke skjønner jobbene sine..
    Vennen ❤ er kjempeglad i deg! klem

    Liker

  5. gjør vondt å lese det der, du burde aldri behandlet sånn, du fortjener så mye bedre. skulle ønske jeg kunne ta alle smerten din, all uroen, alle problemene dine og bare gi deg en pause fra alt, heller ta det selv, fordi du fortjener ikke dette i det hele tatt. han mannen burde få sparken. behandler ikke folk på den måten, han fortjener ikke din respekt i det hele tatt.

    Liker

  6. hei, jeg skjønner du var redd, dette var utrolig dumt gjort av han og gjøre!
    Dem skal ha respekt for pasientene sine, syns jeg!
    glad i deg, og takk for at du hjelper meg om dagen, men husk at jeg er her for deg også!<3
    klem<3:)

    Liker

  7. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg har også problemer med å holde øyekontakt. Det for meg kan virke veldig skummelt og til tider er jeg ikke i nærheten av å se på folk en gang, fordi at jeg er så redd :/
    Synes ikke han mannen oppførte seg noe profesjonellt mot deg, ikke var han hyggelig heller, skulle tro at folk som jobber med andre mennesker burde ha oppført seg bedre og ikke så truende…Stå på videre ❤

    Liker

  8. Shit!! :O Jeg ser ALDRI noen i øynene, ikke folk i psykiatrien og leger og sånt. Aldri. Venner og kjente går greit, stort sett, men jeg har aldri sett en behandler eller miljøterapeut i øynene. Men det har jo ingenting med respekt å gjøre! Hvordan kan han si noe sånt?? Det er noe av det dummeste jeg har hørt! Noen folk skulle man aldri trodd jobbet i psykiatrien, og burde ikke gjøre det! Minner meg litt om den ene sykepleieren på avdelingen jeg er på nå, selv om ditt tilfelle helt klart var tusen ganger verre! Hun tok imot meg da jeg kom hit og la armen rundt skuldrene mine og spurte høyt, foran andre medpasienter «Er du redd? Du trenger ikke være redd, jeg biter ikke!» mens hun lo. Jeg har mye angst, og det gjorde jo bare alt mye verre.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s