Å slippe taket

Livet mitt har vært svart i mange år nå. Smertefullt, fortvilende og et evig kaos. Gjennomsyret av suicidalitet og stygge tanker om meg selv. Livet har bestått av en ting :å holde ut. Hele tiden har livet mitt handlet om å holde ut det uutholdelige. Kjempe mot mørket som jeg føler en skummel og så sterk dragning til.
Livet mitt har stått stille de siste årene, problematikken min har stort sett vært den samme – men allikevel har jeg ikke klart å finne en måte å komme meg ut av denne onde sirkelen på.
Så logisk nok må jeg prøve noe nytt, for å se om dette nye kan gjøre livet mitt mer levelig. Nye ting er skummelt. Jeg vet at det blir beinhard jobbing. Jeg river meg selv i håret i frustrasjon, i håp om å holde ut det som ligger foran meg.
I forrige uka på behandlingsteam-møte fortalte psykologen min hva han syns vi burde begynne å jobbe med. Da jeg hørte det, føltes det ut som hjertet mitt løsnet og datt ned i magen på meg med et stort plask. Jeg så ned i gulvet og håpte det skulle svelge hele meg i ett jafs – så jeg slapp å svare på det ubehagelige spørsmålet.
Jeg må slippe taket. For at jeg skal få hjelp, må jeg legge vekk mye og ta frem mye. Ta frem ting som har ligget og gjort vondt i mange år. Ting jeg ikke har tørt å snakke så mye om, fordi det er jævlig skummelt, skamfullt og vanskelig å sette ord på.

(jeg ligger på gulvet, så langt ned som det er mulig å synke)

Idag under samtalen med psykologen ble jeg helt stille. Klarte ikke å presse frem et eneste ord. Jeg satt og så ned i gulvet med hendene i fanget og hengelås over munnen. Dette er ikke noe nytt, det er veldig gjenkjennelig fra tidligere samtaler.
Temaet var: hvordan snakke om det som jeg skammer meg så fælt over, på en måte som er greit meg for meg? (les: det kommer ikke til å bli noe greit å snakke om det, men kanskje man kan finne den måten som er minst ubehagelig for meg?) Og hvordan skal personalet i avdelingen kunne hjelpe meg å takle de vanskelige følelsene, tankene og situasjonene jeg kommer opp i etter å ha snakket om dette?

For jeg kommer til å bli sint, jeg kommer til å bli veldig trist og fortvilet. Jeg kommer til å få reaksjoner som vil være veldig vanskelig å takle. Jeg kommer til å banne, gråte og sikkert blø. Jeg kommer sikkert til å hate psykologen min til tider, hate verden og alt det innebærer.

De ber meg slippe taket, men vet de egentlig hva det betyr for meg? Vet de at det betyr at hele den fasaden jeg har brukt mange år på å bygge opp, plutselig må begynne å rives ned igjen? At alt jeg har prøvd å fortrenge, i ti år, må nå frem i lyset? Har de noe anelse om hvor tøft det kommer til å bli for meg?

Jeg gruer meg helt forferdelig. Jeg vil grave meg et hull i bakken, krype ned dit og aldri se dagens lys igjen.

12 kommentarer om “Å slippe taket

  1. Sender deg masse styrke klemmer for det trenger du nå i den tiden som møter deg ❤ jeg er selv i en slik behandling, det gjør så alt for vondt og er veldig smertefullt, men mange ord og tanker har blitt delt og på en måte har det vært godt å dele. Det har også gjort at Teamet mitt forstår meg bedre og dermed kan hjelpe meg bedre.
    De har alltid lurt på hvorfor jeg har gjort som jeg har gjort, men nå forstår de hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt, og vi er sammen om smerten og skammen, den er ikke like tung å bære lengre. men jeg har en lang vei igjen, men jeg har også kommet langt men det krever mye av meg, og det er smertefullt og jævlig når dette holder på, men det er verdt et forsøk. og det er faktisk en god følelse å dele, selv om det er vanskelig å finne frem ordene som kan forklare skammen.
    Jeg heier på deg ❤ mange gode klemmer ❤

    Liker

  2. Jeg tror jeg kjenner meg litt igjen :/ Spørre om hjelp er min aller største frykt og nederlag. Et nederlag hvor selv døden anses som en bedre utvei. Og med følelser som over årrekke er gjemt og låst så langt inne at selv ikke det å miste noen av de nærmeste klarer å trigger frem noen følelser som sorg, sympati osv er det et helvete å bli bedt om å sette ord på hvordan man tenker/ føler osv i visse settinger.
    Bryte opp den låsen og grave i de følelsene som er gjemt av gode grunner er smertefullt når man finner noen. Veldig smertefullt. Strider mot hva man motvirket i alle år.
    Tenker på deg.
    Klem 🙂

    Liker

  3. Kan du ikke bare skrive alt ned på et ark. Få det ut av hodet, også brenne opp arkene, så kanskje det løsner litt. Du får det ut. Ingen behøver å vite og du kan få det «litt» bedre.

    Liker

  4. det er en vanskelig situasjon for deg, men jeg som deg var fast i min sykdom og hvordan jeg taklet den. jeg gikk slik i mange år. kasteball og veldig syk. det måtte en forandring til. nye øyne på vondeproblemer. og det hjalp.. jeg har komt så utrolig langt på vei.. og du vil komme dit du også. gi slipp på det vonde som gnager på sjelen din. ikke skam deg
    du trenger å dele det vonde men noen. du er på et trygt sted. . gi det en sjanse. og vit at jeg er her hele veien og heier på deg! stoooor styrkeklem

    Liker

  5. Jeg skjønner deg så utrolig godt! Jeg har også mye jeg prøver å fortrenge, og som jeg aldri vil snakke om. (Heldigvis?) har jeg andre ting jeg sliter med, så akkurat det får ikke så mye fokus. Det andre som plager meg, får meg i tillegg til å glemme det litt, om du skjønner, selv om det til tider dukker opp, så bare skyver jeg det ned igjen. Sikkert ikke en god måte å håndtere ting på, men det funker for meg. Jeg vet at det krever veldig mye av deg, men kanskje og forhåpentligvis vil det komme noe godt ut av det. Det kommer til å være jævlig i begynnelsen, og ta det første steget, men etter det tror jeg ting vil løsne. Jeg krysser fingrene mine for deg. Lykke til, du er sterkere enn du tror! ❤

    Liker

  6. mindreverdig:
    Ja, styrke klemmer kan jeg ikke få nok av nå, det har du helt rett i.
    Jeg beundrer deg for at du har klart å finne ord på skammen, det krever mye av en!! Men veldig glad for at du klarer det, det er direkte farlig å være alene med smerten og skammen.
    Takk for fin kommentar, den fikk meg til å innse hvor viktig det er og at det kan være til hjelp å finne ord og ha noen å dele den med!
    Sender over massevis av klemmer til deg og ❤

    Liker

  7. Kim:
    Veldig godt skrevet. Jeg skal ihvertfall gjøre så godt jeg kan. Virker som du har erfaring med dette, så jeg skal ta med meg det du har skrevet!
    Masse klemmer og gode tanker til deg også 🙂

    Liker

  8. bellahsgalskap:
    Takk for fin kommentar! Jeg er så glad for at du har kommet så langt som du har, for det krever så utrolig mye!!
    Sender over klemmer til deg også.

    Liker

  9. Prøv igjen….ikke gi deg. Skriv det ned en gang, 100 ganger, en million…..gi deg aldri, så kommer du kanskje videre. det er bedre å gjøre noe, også kanskje en endring kommer…..

    Liker

  10. Det kommer helt sikkert til å bli utrolig tøft, men forhåpentligvis vil det til slutt føles godt for deg å få ut alt du synes er vondt å snakke om.
    Du er veldig tøff som tørr å prøve. Jeg skal tenke på deg fremover og jeg sender deg mange styrklemmer som jeg håper kan hjelpe deg litt på veien.
    <3<3<3

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s