29.11.2013

Igår var det fire uker siden jeg tråkket over dørterskelen til avdelinga, på skjelvende bein, og med en stor klump i halsen sa jeg hadet til hun som var psykologen min i to månder mens jeg var på akutten.
Jeg ville ikke si hadet. Jeg kjempet mot trangen til å si det jeg skrek på innsiden: ikke forlat meg her, helt alene, med bare ukjente mennesker! Jeg holdt kjeft og vinket isteden etter henne før døren lukket seg mellom oss. Hun har betydd mye for meg de siste måndene. Vår første samtale var i august, da jeg kom inn på akutten, etter tre dager på mottaket – helt ødelagt, knust og ikke eide bakkekontakt. Vi snakket sammen annen hver dag til jeg ble flyttet over på den avdelingen jeg er nå. Hun så meg da jeg trengte det mest, da jeg ikke klarte å se eller handle selv. 

 


//privat

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s