Skilleveien

I lang tid nå har jeg valgt å følge den samme veien, og den veien har ført meg inn i hælvete. Selvskading, selvmordsforsøk, akuttinnleggelser, isolering og ensomhet. Men det har vært noe jeg har kjent til, noe jeg kan. Jeg har sittet i min egen lille «trygge» boble og latt faenskapen få herse med meg. Jeg har hatet det, men ikke sett noen annen utvei. Likegyldigheten har også spilt en stor rolle, for-hva-er-egentlig-vitsen-tankegangen har tatt over.  

Jeg står ved en skillevei. Jeg kan velge å følge den vanlige veien, som inneholder destruktive handlinger, smerte og fortvielse og å holde de smertefulle hemmelighetene for meg selv, gi faen i det såkalte livet og forsette som svingdørspasient på akutten. Eller jeg kan velge å prøve den andre veien, som inneholder beinhard jobbing, nye og skumle ting og selvfølgelig også smerte og fortvielse. Det letteste hadde vært å velge det første, for det har jeg blitt så flink til (selv hvor uutholdelig det er), det er den andre valgmuligheten som er så jævlig tøff å ta og utføre i praksis. Den er faktisk så vanskelig at den i mange år ikke har vært noe alternativ. 
Jeg har stått ved denne skilleveien så utrolige mange ganger før, og vet hvor viktig og avgjørende den er. Det høres så enkelt ut, men det er det ikke. For det ligger så mange følelser, tanker og grunner bak hvorfor ting har blitt som det har blitt, det er så mange andre ting som må jobbes med for at ting skal kunne falle på plass. 

Livet har vært så utrolig tøft i det siste, ekstra vanskelig og utfordrene. Jeg gjør stort sett det som forventes av meg, jeg prøver å møte opp til samtalene, gruppene og undervisningen. Jeg prøver å møte opp til måltidene og ta medisinene mine tre ganger daglig som det står i ukeplanen. Jeg har så lyst til å gi opp alt akkurat nå for ting er så svart. Men jeg er innlagt på en avdeling jeg vet det er vanskelig å få plass, og det ville vært både dumt og dårlig gjort (føler jeg) å kaste bort denne sjansen. Så jeg gjør så godt jeg kan. 

Jeg står ved skilleveien og ser fortvilet rundt meg, på de som skal hjelpe meg. Men det er jeg som må ta valget, det er jeg som må ta opp den fæle jobben. Visst jeg ikke slipper de som skal hjelpe meg inn, kan jeg ikke forvente å få hjelp. 


//privat

13 kommentarer om “Skilleveien

  1. Du må gå selv, men noen kan gå med deg……
    Livet kan gi store bra resultater ved små endringer. Det er de små avgjørelsene i hverdagen som fører deg ut eller inn i helvete. Det er de små avgjørelsene. Tar du en riktig, så kommer den neste kanskje litt enklere. Jeg vet at det er et helvete å dra seg opp og ut, men det er mulig. Det er det jeg sier….:-)

    Liker

  2. Du er så sykt sterk og flink og modig at du aner det ikke engang. Selv om jeg ikke skriver så mye så tenker jeg på deg hver dag likevel. Håper du en dag blir like stolt over deg selv som jeg er av deg. Mange gode klemmer, masse lykke til og jeg er glad i deg.
    ❤ -Caroline

    Liker

  3. Du er ved det skrittet som er det vanskeligste å ta. Men det skrittet som kan gjøre deg så mye sterkere når en bare fortsetter å gå.
    Problemet vet jeg er det trygge som er bak. Det som er kjent. Man er jo blitt vant til den smerten man står i.
    Jeg håper du fortsetter å kjempe og tar de gode valgene ❤ Tenk så godt å kunne stå om en del år rak i ryggen og se tilbake på livet, bruke det man har erfart og hjelpe andre. Der ligger drivkraften min tror jeg.
    Jeg heier på deg vennen =)

    Liker

  4. Caro:
    Hei Caroline!
    Tusen takk for fin kommentar. Du må huske at jeg tenker på deg også og lurer på hvordan du har det!
    Masse klemmer til deg og vennen ❤ ❤

    Liker

  5. Synes du er utrolig tøff! Du har vært gjennom så utrolig mye. Mer en de fleste. Jeg sliter veldig psykisk selv og er ganske psyk nå. Jeg sjønner en del av dine tanker og opplevelser av egne erfaringer. Men det er umulig å sette seg inn i det. Da må du ha opplevd alt sammen. Og det er det ikke mange som har. Synes at du er utrolig stærk. Jeg »vet» dette kommer til å bli tøft. sinnsykt tøft. Og det er utrolig lett å ty til gamle metoder du kjenner godt. Jeg gjør det selv også, men vi må prøve å bite tennene sammen og komme litt videre »med hjelp». Ingen klarer slikt alene. Men det er mange som vil støtte deg. Håper du får en fin uke, om den ikke blir så fin.. så er jeg bare takknemlig for at du er her fortsatt. Stå på slik du har gjort hittil.

    Liker

  6. tusen takk for inspirasjonen, og du hjalp meg og ta ett valg! tusen tusen takk for det! og ikkje minst at du har laga denne bloggen!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s