Jeg sprakk

For en stund siden skrev jeg at jeg hadde lovt meg selv og aldri lenger havne i situasjoner som endte med tvang og akuttinnleggelse, det løftet klarte jeg ikke å holde. Men for en god stund siden lovte jeg meg selv enda en ting: og aldri ta en overdose igjen. Det løftet klarte jeg heller ikke å holde, jeg sprakk. 
Forrige uke havnet jeg igjen på sykehus etter en overdose. Livet var for smertefullt og vanskelig og jeg så ikke noen annen utvei. Jeg ble funnet på badet mitt på avdelinga og ble kjørt til sykehuset med ambulanse. Jeg husker veldig lite av de første tre dagene, jeg var så si ikke våken, jeg kan huske at jeg skrek, men husker ikke hvorfor.
Så våknet jeg. En lege stod over meg og sa navnet mitt. Jeg begynte å gråte, jeg hadde ikke klart det denne gangen heller. Jeg var sint og fortvilet, på alle, men mest meg selv. Jeg vrei meg i senga, slo og sparket etter sykepleierne som bare prøvde å gjøre jobben sin. Og enda sintere ble jeg da jeg fikk høre at de ansatte hadde gått gjennom hele rommet mitt for å se om de fant flere tabletter, mens jeg lå på sykehuset.

I stedet for å dø, endte jeg opp med en alvorlig lungebetennelse fordi jeg hadde fått oppkast ned i lungene, som måtte behandles med antibiotika intravenøst, så jeg måtte bli på sykehuset enda lenger. På fredag kom jeg tilbake til avdelinga, med halen mellom beina og resept på en tablettkur (det er forresten de jævligste tablettene jeg har vært borti). Vet dere hvor liten jeg følte meg når legen sa jeg hadde klart å pådra meg en lungebetennelse, da formålet var å dø? Jeg visste ikke om jeg skulle grine eller le når han fortalte meg det.

«livet ditt kan bare gå en vei nå, jeg tror ikke det kan bli noe verre» sa primærkontakten min. Hun så på meg og skjønte hva jeg tenkte. «det kan jo bli værende sånn det er nå, visst du ikke klarer å jobbe sammen med oss». «hva tror du skjer visst du forsetter det gamle livet ditt?» spurte hun, «det overlever jeg ikke» svarte jeg og begynte å gråte. 

Jeg merker at jeg har blogget lite etter at jeg ble innlagt på den avdelinga jeg er nå som var 31 oktober i fjor. Det er absolutt ikke fordi jeg ikke har noe å blogge om, for jeg har antagelig mer å blogge om enn noen gang, men det er rett og slett fordi livet har vært så smertefullt at det har vært vanskelig å konsentrere seg om noe annet enn sykdom og indre demoner. 
Noe skjedde forrige sommer, noe forandret seg. Jeg kjente ikke meg selv igjen. Jeg gikk rundt og var konstant redd og skjønte ikke hva som skjedde. Men jeg turte ikke si det til noen, jeg var redd de skulle tro jeg var gal, så jeg gikk med det alene helt til jeg ikke klarte mer og ble tvangsinnlagt i august. Tiden fra jeg ble innlagt i august har vært den verste og vondeste perioden i livet mitt. Derfor var det ekstra vanskelig å miste de faste behandlerne mine akkurat da, overgangen fra ungdomspsykiatrien til voksenpsykiatrien har vært tøff. Det har skjedd mye den siste tiden, som jeg ikke ønsker å dele her på bloggen, som jeg ikke er stolt av, men som har vært hele livet mitt den siste tiden. Det har vært svært tøft å bli kjent med nye mennesker her på avdelingen som jeg liksom skal åpne meg for. Jeg har bannet og skreket og løpt fra samtaler. Jeg har grått mye og ligget under dyna og nektet å snakke. 
Kontaktene mine på avdelinga merket fort at jeg egentlig ikke var innstilt på å jobbe med det som er vanskelig og skjønte også at det var helt andre grunner til at jeg takket ja til plassen. Jeg trodde og håpte at det var grunn nok til å kaste meg ut. Ja, denne gangen håpte jeg faktisk at de skulle kaste meg ut. Jeg ble derfor veldig overrasket når de ikke nevnte utskrivelse engang. Samtidig er det litt godt og ikke bli gitt opp. Da jeg bodde på en psykiatrisk institusjon forrige gang, følte jeg at de ga meg opp nesten før jeg fikk tråkket over dørterskelen. Det ble snakk om utskrivelse etter bare et par uker! Jeg følte at de ikke tålte det jeg hadde på hjertet og fikk aldri ro til å virkelig jobbe med det jeg slet (sliter) med. Sånn er det ikke denne gangen. Følelsen av å oppta en plass til en som virkelig trenger den og er innstilt på å bli bedre har plaget meg mye, men hele tiden sier folk at jeg er verdt plassen like mye som alle andre. Så var det det å tro på hva de sier da. 

Igår dro jeg hjem på permisjon og skal bli her til fredag. Jeg trenger ikke å skrive hvor mye jeg hater høytider, for det har jeg gjort så mange ganger før, men påske er tross alt bedre enn jul syns jeg. 
 

17 kommentarer om “Jeg sprakk

  1. Heldigvis er det ikke mye påskestemning ute i lufta, så du får se det som noe fridager bare 🙂
    Vet hvor vondt det er å våkne til en lege i den settingen 😦 Tenker på deg Marte!

    Liker

  2. jeg vet hvordan det er å love seg selv noe også holder man det ikke.
    har selv sprukket når det gjelder overdose. jeg lovte også meg selv om at jeg ikke skulle drikke noe alkohol sprakk etter 2 uker. 😦
    liker heller ikke høytider så mye.
    du for prøve å ha det fint selv om det er en høytid.

    Liker

  3. Kim:
    Sant at det ikke er så mye påskestemning i lufta, heldigvis! Er vanskeligere og for.eks lure seg unna juletiden.
    Tenker på deg også Kim! ❤

    Liker

  4. carina:
    Hei Carina!
    Nei, det er ikke alltid så lett å holde det man lover seg selv, det kan fort føles som et stort nederlag når man sprekker. Kjipt å høre at du også har sprukket, men jeg heier på deg og håper du klarer å nå målene dine engang. Stå på!
    Du må også prøve å kose deg litt selv om det er påske, håper du klarer å få litt ro i deg selv.

    Liker

  5. Så trist å lese at du har det så vondt fortiden, men så bra at de ikke gir deg opp der du er. Du er sterk, husk det! Jeg skulle ønske at du kunne se det jeg ser. At det virkelig er håp, det er ikke bare ord, jeg går fremover det er tøffe skritt, men det lenger jeg kommer, det mer lys ser jeg. Jeg har tro på deg m. En dag så skjer det, en dag kjenner du livet smile. Jeg bryr meg om deg. Forresten påske er en god unnskyldning til å spise masse goderi og ingen kan si noe på det. Klem 🙂

    Liker

  6. Hei hvordan har du det nå? Utrolig kjipt det som har skjedd med deg i det siste.. Mye kjipt som jeg skal i gjennom snart… Mange store bursdagselskaper og tannlegen som jeg ikke har vært hos på 5 år siden jeg byttet… Venter ikke gode nyheter derfra.. Håper du får det mye bedre snart ❤ klem

    Liker

  7. Khris:
    Hei! Ting er tungt for tiden, men jeg prøver så godt jeg kan. Takk for omtanken 🙂
    Uff 😦 jeg ønsker deg masse lykke til i både bursdagsselskaper og hos tannlegen. Ikke noe morsomt noe av det der, Håper du også får det bedre snart! stor klem til deg også ❤

    Liker

  8. sobril:
    Takk for fine ord Sobril, jeg skal ta de med meg. Jeg stolt av at du kjemper deg gjennom hver dag og er veldig glad for at du ser mer lys enn du har gjort før. Det fortjener du 🙂
    Blogger du noe for tiden? Har fått ny data og jeg husker aldri bloggadresser jeg ikke har i bokmerke. Vil gjerne følge deg vettu 🙂 Klem!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s