Om min første innleggelse i voksenpsykiatrien

Dette innlegget er ikke skrevet for å kritsere voksenpsykiatrien eller skremme noen. Det er min opplevelse av overgangen fra ungdomspsykiatrien til voksenpsykiatrien, siden flere av dere har spurt hvordan det var for meg. 

Jeg har vært gjennom mange akuttinnleggelser i løpet av de siste årene. De aller fleste har vært kaotiske med tvang, håndjern og politi. Og de aller fleste har vært i ungdompsykiatrien. Men så fylte jeg 18 i fjor og plutselig lå jeg i baksete på en politibil med en politimann liggende over meg, på vei til Lier sykehus. Etter at legene og politiet hadde hatt en lang diskusjon(krangel?) om jeg skulle transporteres i ambulanse med politi eller i en politibil (fikk foresten høre i ettertid at det egentlig ikke er lov å transporteres (herregud, høres ut som jeg er en postpakke) i en politibil når det har med slike saker å gjøre. I følge to politimenn jeg snakket med er det ambulansen som skal transportere deg og politiet skal eventuelt være med i ambulansen og/eller kjøre etter i egen bil. Jeg har vært gjennom begge deler mange ganger, og kan si at det å ligge på en båre i en sykebil føles langt mindre traumatisk enn å ligge fastklemt i et baksete. Noen som vet hva reglene på dette er?)
Da bilen stanset foran mottaket og jeg ble dratt ut kjente jeg hjertet slo vilt i brystet på meg. Alt var så ukjent og skummelt. Da jeg åpnet øynene igjen satt det to mennesker ovenfor meg. Jeg krøp bakover og inn i et hjørne, så langt unna de ukjente menneskene jeg kunne komme, i det lille rommet som virket som et svart hull med et stort sluk. Jeg gråt av både fortvielse og redsel. Jeg så munnene deres forme ord, men jeg hørte bare stemmene i hodet mitt som sa at disse menneskene var slemme og ville meg vondt og at jeg for all del ikke måtte stole på noe av det de sa. 

Jeg var vant til en liten avdeling som jeg kjente godt til. Jeg var vant til å bli tatt i mot av folk jeg kjente. Men plutselig kjente jeg ingen og alt var så innmarri STORT. Jeg følte meg helt forlatt av alle jeg kjente, det var ingen der jeg følte jeg kunne snakke med og alt var bare forferdelig vondt og håpløst. 
Dagen etterpå snakket jeg med en lege som skulle vurdere om jeg kunne dra hjem eller om jeg måtte bli. Det har jeg vært gjennom uttalige ganger før og visste alle spørsmålene som kom til å komme. Det første legen sa til meg var: nå er du innlagt i voksenpsykiatrien og det er ganske forskjellig fra ungdompsykiatrien. Her får du bestemme mye mer selv. Yes, tenkte jeg, da blir jeg ikke her lenge. Men jeg kunne ikke tatt mer feil. Etter tre dager på mottaket ble jeg sendt videre til akutten og der ble jeg i to månder.

 De to måndene var kanskje de tøffeste noen gang. 

Jeg gråt mye. Jeg satt i hjørnet på gulvet på rommet mit og nektet å snakke. Jeg opplevde å bli lagt i belteseng mot min vilje og bli tvangsmedisinert, jeg opplevde hvordan det er å holdes nede mens man ligger på gulvet og får sprøyter i rumpa. Jeg følte på en redsel som jeg aldri har opplevd før, så vond og overveldene, at jeg trodde jeg skulle dø av fysisk ubehag. Jeg var sikker på at denne gangen var livet mitt over for godt. Men jeg opplevde også å bli sett, hørt og tatt på alvor.  Det tok bare lang tid før jeg innså det, for jeg var så opphengt i å hate dem. 

Jeg vil si at overgangen for meg var stor og brutal og helt uventet. 

Psykologen jeg hadde mens jeg var på akutten har vært og snakket med meg et par ganger etter at jeg ble flyttet til den avdelingen jeg er på nå. Vi har snakket om hvordan jeg oppførte meg, følte meg og opplevde verden mens jeg var innlagt på akutten. Hun så meg på mitt aller verste, da jeg virkelig var helt på bunnen, uten noen form for livslyst eller tro på at ting kunne bli noe bedre. Alt var svart og kun svart. Jeg hatet henne virkelig sterkt en god stund og tålte ikke trynet hennes. Jeg var så fryktelig sint og forbannet for at hun holdt meg på avdelingen på tvang, at hun fjernet utgangen min (og derfor fratok meg muligheten til å ende livet mitt) og at hun presset meg rimelig hardt til å snakke om ting jeg for all del ikke ville snakke om. Jeg ble forbannet da hun fortalte meg at jeg fikk samtaler oftere enn de andre, jeg var sikker på at det var for å plage meg mest mulig. 
Jeg er på et annet sted nå enn da jeg ble innlagt i fjor høst. Smerten og problematikken min har nok ikke forandret seg, men jeg er tross alt ikke innlagt på akutten på grunn av selvmordsforsøk.

Jeg vil dele noen bruddstykker av tekstene jeg skrev mens jeg innlagt. Mye av det er skrevet i sinne, så de kan virke litt brutale:

Hva er greia med å være så brutal? Hva ligger bak truslene deres? (visst du ikke gjør dette..må vi gjøre dette..) Er det makt dere er ute etter? Skjønner dere ikke at det bare forverrer alt? Dere kan dra til helvete alle sammen, der jeg egentlig hører til. 

Du kommer inn til meg og ser at jeg gråter og slår hodet i veggen. Jeg skal gå å se hvor mange milligram du kan få jeg sier du og forlater rommet for så å komme tilbake med et lite plastbeger med piller og et glass vann. Jeg vil ikke ha noen jævla piller, jeg vil bare ha noen å snakke med! 


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s