Hvorfor, visst, hva om?

Noen ganger tar jeg meg selv i å lure på hvordan livet mitt hadde vært visst jeg hadde fått hjelp tidligere, visst noen hadde sett at noe var galt allerede på barneskolen. Jeg klandrer ingen, for jeg gjorde alt jeg kunne for å skjule at jeg hadde det vondt. Jeg kan huske to episoder hvor noen har reagert. Den første gangen gikk jeg på barneskolen, var vel åtte-ni år, og en dame i familien min sa «du må få sjekket den ungen, hu er jo helt gæren!». Jeg hadde en periode der jeg slet med et voldsomt sinne. Helt uten grunn kunne jeg blant annet gå å dytte andre barn ned fra lekeaparater, både på skolen og andre steder. Ikke nødvendigvis fordi jeg ville bruke lekeaparatet selv, for som oftest gjorde jeg ikke det. Stakkars foreldrene mine, de må ha kommet opp i en del diskusjoner med andre foreldre. Jeg husker rektors kontor veldig godt, jeg hadde en del samtaler med rektor og inspektøren på skolen. Men så vidt jeg vet, ble aldri foreldrene mine kontaktet. En gang sa læreren min «det er alltid noe med deg».
Da jeg begynte i 5.klasse ble jeg mer rolig, jeg havnet ikke i så mye trøbbel lenger. Jeg ble stille og ville helst være usynlig. Jeg gruet meg til friminuttene og ville helst at vi bare skulle bli ferdig med timene så jeg kunne gå hjem. Det samme året skadet jeg meg selv for første gang med en passer. De to siste årene på barneskolen gikk jeg rundt med en smerte som jeg ikke skjønte. «jeg har vondt i magen» sa jeg noen ganger og trodde det var noe fysisk galt med meg,
Den andre noen gangen noen reagerte var jeg 14 år. «du har jo ingenting å bekymre deg over, du er bare 14 år, tenk på hva vi voksne må igjennom. Du skulle gått til psykolog du» sa en voksen person til meg. Det var ikke noe vennlighet i stemmen. «du skulle gått til psykolog du» ble ikke sagt fordi vedkommende var bekymret, men fordi personen mente jeg måtte ta meg sammen og slutte å oppføre meg som jeg gjorde. Den kvelden gråt jeg meg i søvn. Det føltes ut som å få et spark i magen. For det var akkurat det jeg visste, jeg var bare svak og taklet ikke livet. 

Det første halvåret på ungdomsskolen gikk ganske greit. Jeg så frem til å komme meg vekk fra barneskolen og håpte på at den forandringen ville endre følelsene og tankene jeg satt med. Men rundt juletider det samma året skjønte jeg at det ikke var tilfelle. De samma jævla følelsene fulgte med på ungdomsskolen også. Det andre halvåret i 8.klasse ble brukt på å gjøre så godt jeg kunne på skole, late som jeg hadde det bra og skjule selvskadingen. Denne smerten som jeg ikke forstod var fortsatt tilstede, men jeg skjønte fortsatt ikke noe av den. Det eneste jeg visste var at det det føltes uutholdelig.
I 9.klasse forverret ting seg. Plutselig gikk jeg i en gruppe som fikk ekstrahjelp på skolen i fag jeg tidligere hadde fått gjennomsnittelige karakterer i. Karakterene mine på skolen ble dårligere. Ikke dramatisk, men nok til at kontaktlæreren min tok meg til side og sa at jeg måtte ta meg sammen visst jeg ville forvente å få samme karakterer som i fjor. Jeg lovte å skjerpe meg. Men da jeg fikk karakterkortet på slutten av skoleåret hadde jeg gått ned i flere fag og fikk også nedsatt i orden. I karakterboka min står det at jeg gikk ned i orden fordi jeg kom mye veldig mye forseint på skolen (flere ganger i uka), «glemte» gymtøy og hjemmeleksene var jeg heller ikke flink til å gjøre. Vi fikk et ark der lærerne beskrev oss i hvert fag. Jeg ble beskrevet som: hyggelig, men lite aktiv i timene. At jeg satt i min egen «drømmeverden» og at jeg måtte delta mer i timene. Dette var også det året på ungdomsskolen hvor vi hadde svømming. Det klarte jeg å slippe unna ved å legge alle legebesøk (var mye hos legen på grunn av bena mine) og fysioterapitimer på den dagen og tidspunktet hvor svømming stod på timeplanen. Læreren min likte det ikke, men han godtok det. Selvskadingen eksalerte som gjorde at jeg trakk meg enda mer unna mennesker fysisk, fordi jeg var redd for at de skulle se eller kjenne kuttene under klærene mine. Jeg unngikk også lyse klær, fordi det var ikke sjeldent det oppstod blodflekker på klærene mine. Jeg husker en gang jeg satt med noen venner på dolly dimpels. Jeg skulle strekke meg for å få tak i rømmedressingen også skled erme på genseren opp og visste en del arr. «hva er det der?» spurte hun som satt ovenfor meg. «jeg kom borti noen busker i skogen» sa jeg og dro ned ermet. «men de er jo så store» sa hun da. «ja, det gjorde jævlig vondt» sa jeg så. Så begynte han som satt ved siden av meg å fortelle en historie om en skogtur, så ble det temaet glemt. Jeg begynte ikke å skade meg på armene før i 2010, uten om et par kutt som kunne skjules med en klokke og armebånd, jeg holdt meg til beina ganske lenge. Men denne kvelden hadde jeg glemt å ta på meg noe før jeg gikk ut.

Jeg husker så godt en dag, jeg tror jeg gikk i 9.klasse, hvor vi fikk et skjema på skolen hvor vi skulle krysse av hvor godt vi syns livet vårt var. Det var spørsmål om skole, venner, familie. livsglede og livet generelt. Også skulle vi ha samtale med helsesøster etterpå å snakke om hva vi hadde svart. Vi skulle krysse av hvor godt vi syns livet vårt var fra en til ti. Jeg krysset av ti på alle spørsmålene. Men det var jo en stor løgn. I samtalen med helsesøster så hun: «så fint at du har det så bra, det kunne jo ikke blitt bedre». Videre spurte hun «er det ingenting du er misfornøyd med?», «nei» svarte jeg og gikk fra kontoret hennes med en stor, vond klump i magen.

Så kom august 2010, det kom frem at jeg hadde det vanskelig. Verden raste sammen. Fasaden jeg hadde bygd opp over så mange år ble brutt ned. Jeg følte meg helt naken. Et politiavhør endte på krisesenteret og jeg fikk en dato jeg skulle ut derifra igjen. Men jeg ble der bare i et par dager. For en psykolog kom å snakket med meg og mente jeg var en fare for meg selv. Samme kveld var det noen som ringte krisesenteret og ville ha meg til vurdering på en akuttenhet. De mente det ikke var trygt at jeg var der. Jeg sa jeg ikke orket siden det var så sent på kvelden. Så isteden ble jeg skrevet ut, og fikk sove hjemme til dagen etterpå. Den natten så mamma og pappa inn til meg hvert 20 minutt. Jeg fikk så dårlig samvittighet da jeg så at mamma hadde sovnet i bilen under bilturen til akuttenheten neste morgen. Jeg snakket med 3 personer som mente dette ikke var alvorlig, jeg ble ikke trodd på. Men de mente at jeg allikevel skulle ha et par samtaler til, for sikkerhets skyld. Under en samtale noen uker senere, hadde jeg min første akuttinnleggelse. Visst de folkene jeg hadde snakket med hadde sagt at jeg ikke trengte oppfølgning den første samtalen, hadde jeg ikke levd idag.

14 år.

Også 14 år.

15 år.

Hver gang jeg er hjemme plager jeg meg selv ved å gå gjennom gamle bilder. Det gjør vondt. For jeg husker hvor vondt jeg hadde det, selv om jeg smilte hver gang noen tok frem et kamera. Før tenkte jeg ofte: hvorfor var det ingen som så smerten i øynene mine? Men nå skjønner jeg jo at den eneste grunnen til at jeg kan se den, er fordi jeg følte (og føler) på den. 

Det har vært en ekstra vond periode de siste ukene. Jeg har for det meste ligget i sengen og stengt alle ute av livet mitt. Jeg har ikke klart å snakke om hva som plager meg, jeg klarer det bare ikke. Men i helgen toppet deg seg, visst du hadde spurt meg på fredag hvordan jeg trodde jeg skulle ha det på mandag, hadde jeg svart: da lever jeg ikke. For jeg var helt overbevist om det. Og i den forbindelse har jeg blitt ekstra opptatt av barnedommen og ungdomstiden min. Hvordan kunne det gå så galt? Hvordan havnet jeg i denne onde sirkelen? Hvorfor var ikke jeg med i russetoget i år? Det var nemlig 95kullet sin tur i år. Det var tungt å se at så mange jeg har gått på skole med hadde blitt russ. Når jeg sitter fast med vitnemål fra ungdomsskolen uten karakterer (utenom i mat og helse, fordi den karakteren ble satt i 9.klasse).

Min 17 mai: 

8 kommentarer om “Hvorfor, visst, hva om?

  1. Det er helt utrolig hvor mye jeg kjenner meg igjen… Tenker mye på ungdomstiden selv. Fikk til veldig lite på barne og ungdomsskolen. Hadde mange såkalte fiender. Ble mye plaget også Karakterkortet på ungdomskolen ser ikke bra ut… masse toere, treere, til og med en ener. nedsatt ordenskarakter i 8.klasse.. 9 og 10, mange fag uten noen karakterer i det hele tatt. Var ikke i klassen engang etter julen i 9. råtnet inne på et eget grupperom jeg fikk låne for meg selv. Hadde masse angst og depresjoner. Syntes det var en trøst at livet ikke varte evig og at det alltid var en vei ut… Det var også utrolig vanskelig å snakke om ting… er det fortsatt..Det med russetoget kjenner jeg meg også igjen i… gikk på spesialskole etter ungdomskolen og i 2008 var det mitt kull, 89kullet som skulle være russ… var ikke klar over det før jeg kom på facebook og ble venn med noen av mine gamle klassekamerater der når de forberedet seg to måneder før russetiden startet. Ble desperat og var usikker om jeg skulle være russ eller ikke, det var ingen på spesialskolen som hadde vært eller skulle bli russ..og trodde det ikke gikk å bli det på den skolen. Min russetid ble mye kortere enn vanlig.. begynte ikke før rundt 9.mai.. Det føles ofte som om jeg ikke var russ i det hele tatt. Blir fort misunnelig når jeg ser russ hvert år. Skulle ønske ting var mye bedre for deg ❤ Er her for deg ❤ Klem

    Liker

  2. Khris:
    Hei igjen, Khris.
    Så trist å høre at du hadde en så vanskelig periode på skolen. Hvordan har du det nå, forresten? Er en stund siden du har skrevet noe om det.
    Jeg gikk også på en spesialskole en liten periode, men så flyttet jeg fra institusjonen jeg bodde på og da sluttet jeg også på skolen. Men det var like greit, får jeg gikk på en linje jeg hverken ønsket eller trivdes på. Men det var det enste ledige. Og du har kanskje rett, jeg tror ingen av de ble russ? det er noe ordentlig dritt når man føler at man ikke mestrer skolen, jeg husker jeg følte meg helt verdiløs og tenkte at jeg klarer jo ingenting. Hvordan går det med utdanningen din nå?
    Skulle ønske jeg kunne skrive noe fint og oppmuntrende til deg, men jeg vet ikke hva det skulle være? :/ Så isteden gir jeg en stor klem til deg også ❤ og som jeg sikkert har skrevet hundrevis av ganger før, så er jeg her for deg også.

    Liker

  3. Hei, takk for fint svar 🙂 Har ikke sånn mye angst hele tiden, men det hender det kommer, er mer deprimert og stressa. På den spesialskolen jeg gikk på var det ikke mulig å få karakterer.. ganske merkelig ja. Jeg har en diagnose..Asperger. Føler meg hardt rammet av den. Men det kan være mye av det på skolen som har laget problemer eller forsterket det. Gikk på en avdeling som var for elever med asperger syndrom på spesialskolen. Ting kunne gå veldig tregt for seg på den skolen..Noe var bra, men det ble sånn at de fleste gikk der til de var 21 år dvs 5år. Jeg gikk der 4 år. ett år til etter jeg hadde vært russ, det var ganske bittert også. Hadde ønske om å prøve vanlig klasseromsundervisning igjen. Så dermed begynte jeg å ta fag på Bjørknes samtidig. Følte ikke at jeg passet helt inn i klassen. Tok bare ett fag først samtidig som jeg gikk på spesialskolen. etter hvert føltes det ut som to forskjellige liv. Førte til mye angst og depresjoner, veldig sterkt også fordi nå følte jeg meg ikke trygg noen steder. Det gikk bra på eksamenene siden jeg fokuserte nesten bare på det. Har tatt flere fag på Bjørknes etter det. Er enda ikke helt ferdig.. Har brukt veldig lang tid nå.. alt for lang tid.. Har strøket flere ganger på noen eksamener før jeg har klart dem. Har Norsk muntlig og matte 1T igjen. Har allerede strøket på begge. og 1T har jeg strøket fire ganger.. får det bare ikke til. Jobber hardt med norsken nå. Og har planer om å begynne på en skole med voksenopplæring til høsten for å klare matten… blir også hardt. Skjønner at det er vanskelig å vite hva du skal skrive ❤ Er vanskelig å vite hva som er oppmuntrende også, men takk for omtanken 🙂 ❤ Gir deg også en stor klem. ❤

    Liker

  4. Jeg tar meg ofte i å tenke i samme baner selv. Jeg kjenner så veldig igjen det du skriver om «å ha vondt i magen». Jeg har ofte tenkt at barn burde lære om psykisk helse. Rett og slett for at de skal få mulighet til å be om hjelp. Jeg hadde ikke feber, jeg kastet ikke opp, så jeg var jo frisk. Jeg visste ikke at man kunne ha vondt fordi man syns det var vondt å leve. Jeg visste heller ikke at man kunne syns det var vondt å leve selv om man ikke hadde en mamma eller pappa som slo eller drakk. Jeg tenkte ofte samme som du skrev; «jeg var bare svak og taklet ikke livet.»
    Jeg skulle virkelig ønske at du hadde blitt sett tidligere. Jeg håper du får god hjelp nå. Du er nydelig. Du har styrken i deg, du vil få det bedre. Sender en god klem <3<3<3

    Liker

  5. Jeg har og mange ganger lurt på hvordan det hadde vert hvis jeg fikk hjelp tidligere. Og ser også tilbake på gamle bilder der jeg smiler, men egentlig har det jævlig. Men jeg håper du får god hjelp, og at du med tiden får ett godt liv ❤

    Liker

  6. Karen:
    Det er så trist å gå gjennom sånne bilder 😦 Takk for fine ord, håper ting begynner og ordne seg for deg også! masse masse lykke til ❤

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s