Utskrivelsen

Jeg ble skrevet ut for to uker siden. Det var så rart å si hadet til personalet på avdelingen. Sist gang jeg var langtidsinnlagt valgte jeg å skrive meg ut på dagen. «jeg orker ikke mer av dette stedet» sa jeg på et møte før jeg dro hjem, dagen etterpå dro jeg til avdelinga, pakket sakene mine og dro. Så jeg fikk bare sagt hadet til de som var på jobb akkurat da. Har angret litt på det i ettertid for det var noen personer der som betydde en del for meg. 
Men denne gangen var utskrivelsesdatoen satt. Og den siste tiden kom en etter en inn på rommet mitt og sa hadet, ga meg en klem, tok meg i hånda og ønsket meg lykke til videre. «jeg kommer til å savne dere jeg, det hadde jeg aldri trodd jeg skulle si for bare noen måneder siden». sa jeg da jeg skulle si hadet til kontaktene mine. For det hadde jeg virkelig ikke trodd at jeg skulle gjøre. Men skal ha oppfølgning fra de ut juni neste år, så var ikke så vanskelig å si hadet til dem. Ser dem jo igjen. 
Men da mamma ringte og fortalte at hun og pappa satt og ventet på meg i bilen kjente jeg en klump i halsen. Jeg tok ned plakatene fra veggen, sjekket skap og kommoder for å forsikre meg om at jeg ikke hadde glemt noe. Så meg rundt. Sengen som jeg nesten ikke rikket meg ut i fra i lange periode, gulvet som jeg tilbrakte alle nettene på. Riftene jeg lagde på gardina og stolen. Det var så rart å tenke at dette rommet kommer jeg aldri til å se igjen. Hun som hjalp meg å pakke de siste tingene mine var også med meg ned for å bære det jeg ikke fikk med meg. Når hun ga meg en klem og sa hadet, tenkte jeg inni meg: ikke begyn å gråt nå, ta deg sammen, ikke gråt. Men når hun begynte å gråte klarte ikke jeg å holde tårene inne jeg heller. Tenk at jeg aldri kommer til å møte henne i gangene igjen, hun kommer aldri inn på rommet mitt igjen for å si at det er hun som er kontakten min denne dagen eller at nå er det middag. Vi hadde en del samtaler og spilte biljard sammen. Det ble en lang klem før jeg snudde meg, puttet alle vesker og poser i bilen, satt meg inn og så opp på vinduet til rommet som ikke lenger var mitt. 

Men det var på tide å komme seg ut nå. Jeg har vært innlagt i 15 måneder. Selv om det føles veldig mye lenger. Nå har jeg bodd i leiligheten i to uker, kommer til å skrive om det senere.

En stund før jeg dro fra avdelinga drakk jeg kaffe og spiste is sammen med psykolgen, primær og sekundærkontakten min og jeg fikk dette:

Bildet er hengt opp på veggen på soverommet mitt

6 kommentarer om “Utskrivelsen

  1. Skjønner det var hardt si farvel, du har jo bodd der lenge. Det er så fint å se du har kommet i leilighet. Jeg håper du trives der.
    Klem fra meg, en fast leser 😉

    Liker

  2. Ønsker deg masse lykke til i ny leilighet, og jeg gleder meg til å følge deg på veien 🙂 du skriver utrolig godt, alltid en fornøyelse å klikke seg inn og se at du har skrevet et nytt innlegg 🙂
    Mange klemmer!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s