Nøkkeljakt og julen

Noe av det første jeg gjorde når jeg kom hjem fra innleggelsen bittelillejulaften var å gå på nøkkeljakt sammen med foreldrene mine. «har du nøkler?» spørte mamma da hun ringte meg. Nøkler? Kunne ikke brydd meg mindre. Men når jeg kom hjem fant jeg fort ut at der lå det ingen nøkler. Døra mi var ikke låst, men uansett hvor jeg lette fant jeg dem ikke. Politet sa de antakeligvis lå på legevakta og legevakta mente de lå hos politiet. De lå ingen av stedene. Så sykepleieren fra avdelinga som kjørte meg hjem foreslo og lete der politet hentet meg. Så vi gjorde det. Det var lettere sagt enn gjort. Hadde jeg mistet de?Falt de ut av lommene mine når politet la meg i bakken? Hadde jeg lagt de fra meg? Kastet dem i vannet? Jeg husket ingenting. Det så mørkt ut for det hadde snødd og hvor begynner man å lete på en parkeringsplass? Jeg begynte å bli ganske fortvilet, jeg hadde veldig lite lyst å fortelle de som jobber i boligen at jeg ikke klarte å finne dem. Det var litt krise, for den ene nøkkelen går til utgangsdøra der jeg bor og går derfor inn til flere andre leiligheter også. Men så fant vi ut at visst noen hadde funnet dem så hadde de kanskje levert de til en av butikkene i nærheten. Og heldigvis var det en snill sjel som hadde levert dem på matbutikken. Hvor vil jeg med å fortelle alt dette? For det første: hvor ekkelt, forvirrende og skummelt det er og ikke huske noe og hvordan det skaper problemer (det høres kanskje ut som en filleproblem, men for meg var det en utfordring). For det andre: Jeg tar nøklene, snur meg rundt og ser rett på en person som jeg ikke har snakket med på kjempe lenge. Det er alltid så kleint og ubehagelig når det skjer. For jeg er så vant til at når jeg møter på folk jeg før hadde god kontakt med, går vi begge rett forbi hverandre som vi aldri har møttes. Jeg har kuttet (fant ikke noe annet ord, sorry, plager meg og) kontakt med så si alle jeg var venner med. Men hun ropte nesten navnet mitt og ga meg en stor klem. Det var utrolig rart og uvant. Hun spurte faktisk om jeg ville komme til henne og spille biljard (vi spilte mye sammen på ungdomskolen). Jeg takket nei, men jeg vurderte det. Og det hadde jeg ikke gjort for ett år siden. 

Da sykepleieren kjørte meg hjem sa hun at jeg måtte prøve å sette grenser for hvor mye jeg orket i julen. Jeg syns det er vanskelig. Jeg vil ikke skuffe andre fordi jeg ikke orker. Men i romjula ble jeg bedt til middag. Jeg sa ja. Men noen timer før vi skulle dra, kjente jeg at dette går ikke. Jeg ville ikke presse meg for mye, for da vet jeg hvor jeg fort kan havne. Og det orker jeg ikke. Så jeg sendte en melding og sa at jeg ikke kom allikevel, fordi jeg følte meg i dårlig form. Det var faktisk kjempe vanskelig. For jeg vet at det er stelt i stand masse. «nå skuffer du henne veldig vet du» var det jeg fikk høre. Jeg gikk rett i kjelleren. Det var det jeg visste. Jeg bare skuffer hele tiden. Jeg er en byrde og belastning, jeg burde ikke ha mennesker i livet mitt. Jeg hadde håpt at jeg skulle få forståelse. Jeg har tross alt ikke vært så mye utenfor huset de siste årene, isolert meg, orket og gjort veldig lite. Og da er det ikke lett og plutselig skulle være så aktiv som det julen ofte blir. Jeg satt meg ned å gråt da de andre dro og jeg ble igjen hjemme. Det er hardt å høre sånt når man gjør så godt man kan, men allikevel er det ikke godt nok.
«hva gråter du for?» spurte nattevakta. Jeg svarte ikke men hadde lyst å si at jeg er verdens verste menneske. 

Julaften

Jeg lovte å skrive om hvordan det er å gå fra svart til blondt hår. Og det skal jeg gjøre, når jeg har kommet så nærme min egen hårfarge som mulig. Håret mitt ser mye bedre ut på bilde enn det gjør i virkeligheten. I virkeligheten er det så slitt at frisøren ba meg kure håret godt og ikke komme tilbake før om tre måneder, fordi det er så slitt at hun ikke tør å gjøre noe mer med det på en stund. Og det er mye rødtt/brunt bak i håret. Det er en lang prossess. Akkurat nå må alt blekes før det til slutt skal bli min mellomblonde hårfarge, som etterveksten, forhåpentligvis. Jeg har holdt på siden juni i fjor!

Tante har strikket votter til meg

Min julemusikk

10 kommentarer om “Nøkkeljakt og julen

  1. Så utrolig pen du er! Åå ❤ jeg ville bare si at jeg har fulgt bloggen din lenge, og du er et STORT forbilde for meg! Jeg sliter selv, men når jeg leser om deg så får jeg et helt annet perspektiv på ting. Jeg er så utrolig stolt over deg, og det skal du være selv også! Det står SÅ mye respekt av at du fortsatt er her i dag, og det er ingen andre enn deg selv som veit hvor godt gjort det egentlig er! Du er virkelig en sterk person som jeg beundrer 😍 stå på videre, jeg heier på deg!❤️

    Liker

  2. Thea:
    Veldig koselig å logge inn å se en sånn kommentar. Tusen, tusen takk Thea. Du snudde litt opp ned på dagen min, som ikke var sånn alt for bra. Jeg vet aldri hva jeg skal skrive når folk sier slike snille ting om meg, men du må vite at det betyr mer for meg enn det kanskje ser ut i fra det jeg skriver. Tenker på deg, du vet det? ❤

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s