De siste månedene

«skal du tilbake til vanlig tid?» sier han og starter bilen.
«nei»
«når skal du tilbake da?»
«aldri» svarer jeg. 

Uka før satt jeg på venterommet og ventet på at behandleren min skulle komme. «er det noen spesiell grunn til at du er så nervøs?» spør han som er med meg. «jeg vet ikke» svarer jeg. Men egentlig visste jeg det. Jeg hadde bestemt meg for å spørre om det var mulig å bytte behandler. Jeg syns det var så ubehagelig å skulle ta opp temaet. Jeg klarte ikke sitte stille på stolen. Gangene ned til kontoret til behandleren virker alltid så lang, men denne gangen virket de ekstra lange. Ut av venteværelset, ned til høyre, så en lang gang, før man går til høyre igjen nedover enda en gang. Forbi masse kontorer. Jeg følger etter henne inn på kontoret og lukker døren bak meg og setter meg ned i den fordømte røde stolen med gule blomster, stolen som står alt for langt unna døra. 
Hun begynner med det vanlige spørsmålet. «hvordan har det gått siden sist?» og jeg svarer som jeg alltid gjør, «greit». Jeg angrer hver gang jeg svarer greit på hvordan jeg har det. Men gjør det alltid allikevel. 
Så begynte hun å snakke. Jeg husker ikke hva hun snakket om, men når hun var ferdig sa jeg «men jeg kom egentlig hit for å spørre om det er mulig å bytte behandler». Jeg er veldig klar over at det er vanskelig å bytte behandler, har hørt om en del andre som har vært i den situasjonen. Men det er vel verdt ett forsøk tenkte jeg. 
Hun spurte hvorfor jeg ville bytte og jeg forklarte hvorfor. «det tror jeg ikke på» var svaret jeg fikk. «du kan ikke bytte behandler hver gang vi berører et vanskelig tema». Noe stakk langt inne i magen min. Og jeg kjente tårene komme. Jeg kan ikke bytte behandler hver gang vi berører et vanskelig tema? Hvis det var sånn at det var tilfelle hadde jeg antakelig spurt om å bytte behandler sikkert tusen ganger til nå, men jeg har aldri spurt om det før. Jeg fortalte henne at det ikke var det som var grunnen, jeg hadde jo fortalt henne grunnen. Men hun trodde ikke på meg. I en hel time satt jeg og gjentok at det jeg fortalte henne var sannhet. Det var sånn jeg følte det og jeg visste jo selv at det var 110% sant. Men hun trodde forsatt ikke på meg. «jeg kan ta opp at du vil ha ny behandler, men du får antakeligvis et nei». Jeg følte meg så avvist, ikke fordi jeg antakeligvis kom til å få et nei, men for at hun ikke trodde på meg. Jeg løp gråtende ut av kontoret, ga faen i å vise frikortet, måtte bare ut derfra. 
Men jeg møtte opp neste uke, med et bitte lite håp om å få et ja. Men det gjorde jeg ikke. Hun gjentok det samme som sist. «enten forsetter du hos meg eller så avslutter vi behandlingen, vi fraråder jo sterkt at du slutter men det er ditt valg». Det var ikke noe vanskelig valg. Jeg klarer ikke snakke med en person som ikke tror på meg. Og jeg så heller ingen grunn til å forsette. Da er det bedre at plassen går til en hun tror på, som hun kan samarbeide med. «hvordan skal jeg kunne stole på deg når du sier du ikke stoler på meg?» spør jeg. Men da var timen ferdig så jeg fikk aldri noe svar på det. 
«men da avslutter jeg behandlingen da?» spør hun. Jeg nikker. Jeg får et «lykke til videre» og beskjed om at hvis jeg noen gang skulle ombestemme meg må jeg snakke med fastlegen min så han kan sende en ny henvisning, før jeg går ut av døra. 

Samme dag skjedde også to andre ting. Først fikk jeg vite at en som står meg nær har blitt syk. Prognosen er dårlig. Jeg skulle så gjerne ønske det var noe jeg kunne gjøre, men det er det jo ikke. Det finnes ikke medisiner som kan helbrede sykdommen, men lindre de verste smertene og forhåpentligvis bremse utviklingen. Det er vondt å se en person som er i god form bli dårligere og dårligere. Men jeg skal ikke skrive noe mer om det, med hensyn til personen. 
Den andre tingen føler jeg heller ikke for å skrive noe om. Derfor blir dette innlegget kun om behandling. 

Jeg lå å gråt i tre dager. Hvordan kunne alt dette skje på en dag?I to uker forlot jeg nesten ikke soverommet. Hva var vitsen med å reise seg? Alt kom jo til å gå til helvete uansett. Så kom dagen hvor jeg skulle i narkose og etter det sov jeg nesten bare i to uker. Jeg fikk noen komplikasjoner så fikk ganske sterke smertestillende. Det gjorde meg ingenting, da slapp jeg å føle så mye. Jeg tok smertestillende og sov nesten til neste dose. Så ble smertene borte og jeg sluttet å ta de. Da kom helvete tilbake. Jeg følte meg så alene. Jeg hadde ingen jeg kjente, ingen å snakke med. En månedes tid før dette hadde jeg svart gamle primærkontakten min på melding at jeg ikke ønsket oppfølging, det angret jeg veldig på i ettertid. Men jeg ville ikke ha kontakt med noen heller. Skrek til personalet hver gang de prøvde å snakke til meg, kastet medisinene i veggen når de kom med de. Møtte ikke opp til avtaler. Sa jeg ikke ønsket en støttekontakt allikevel. Jeg var så utrolig sint på meg selv. 

Alt dette ble for mye for meg. Jeg orket ikke mer. Alt jeg sliter med eskalerte. Det kjentes ut som hodet mitt skulle eksplodere.Så klokken tre om natta hang jeg utenfor en bru, med to tunge gjenstander i belte og fire sterke armer rundt meg. På legevakta drev legen og politiet og nærmest kranglet om glattcelle eller innleggelse var det beste for meg. Legen mente jeg bare trengte å sove av meg rusen, mens politiet mente det ikke var trygt, at de kjente meg og ikke trodde det var rus som var problemet. Det ble innleggelse. Det samme gamle, brutalt og vondt. Så husker jeg ikke så mye før jeg våknet på sykehuset, etter to sprøytestikk. 
Jeg vet hvilke spørsmål som kommer i vurderingssamtalene. Jeg kan de. «har du konkrete planer om å ta livet ditt?», «hører du mye stemmer nå?», «hva er det du vil gjøre hvis du får komme hjem?». Jeg er så lei av de spørsmålene, kan dere ikke bare slutte å plage meg? 

Tok hadetbilde av rommet på sykehuset for å minne meg selv på at jeg ikke vil tilbake

Nå er jeg endelig hjemme igjen. Det er sendt en ny henvisning fra legen på sykehuset og fra fastlegen min, der det står at jeg ønsker ny behandler. Jeg har blitt lovt at den skal bli prioritert fort, men jeg er veldig usikker på om jeg skal begynne å snakke med et nytt menneske nå. Hvis jeg får et ja på å bytte behandler, hva om dette menneske heller ikke tror på meg? Jeg orker ikke gå gjennom det en gang til. Jeg lovte fastlegen min å gi det en sjanse, men denne gangen tror jeg ikke jeg klarer å holde det jeg har lovt. Jeg tror ikke jeg tør. Jeg kjenner jo at det ikke fungerer sånn det er nå, for dette er ikke levelig. Jeg har gjort utrolig mye dumt i det siste. Jeg har gjort ting jeg har lovt meg selv om andre at jeg aldri skal gjøre. Jeg har såret minne nærmeste mer enn jeg kanskje har gjort noen gang, jeg har falt tilbake i gamle mønster, ting jeg gjorde for mange år siden før noen visste om problemene mine.
«hvis du får et nei til ny behandler sender jeg en henvisning til noen driver privat praksis eller så kan du snakke med meg» sier fastlegen min. Men det frister mest og bare drite i alt som har med behandling i gjøre. «men du må ha hjelp» sier alle. Det er utrolig irriterende å høre. 

Det føles ut som det er ett år siden dagen da alt måtte skje på engang, men i virkeligheten er det «bare» litt over to måneder.Jeg vet jeg ikke har rett til å klage, det gjør bare så vondt. Jeg har gått mange år jeg uten å ha noen å snakke med og det vet jeg det er veldig mange andre som gjør også. Og det var JEG som valgte å slutte. Og det er ikke det å få plass på DPS som er vanskelig, for det står de (som de så fint sier) med åpne armer, problemet er å få ny behandler.Egoistisk er jeg. Dumme, dumme meg. 

*pang*

8 kommentarer om “De siste månedene

  1. Hei Marte ^^
    Jeg forstår denne situasjonen er utrolig vanskelig for deg. Jeg syns det dårlig gjort av behandleren din å ikke få la deg bytte behandler. Og hun ikke kom med noe som helst forslag til en annen god måte du kunne få hjelp på. Jeg ble veldig trist da jeg leste at det ble formye for deg, med både å stå uten tilbud og at en nær av deg er veldig syk. Det virker veldig vanskelig å takle det helt alene. Jeg er veldig glad for at du ikke klarte gjøre deg noe men ble innlagt. Håper virkelig du får en ny og bedre behandler så fort som mulig. Det er en veldig dum og ille situasjonen du er i nå :/
    Sender deg masse styrkeklemmer! Og husk ikke gi opp! Vær så snill. Du må bli her. Du er viktig.

    Liker

  2. Blir så lei meg av å lese at ting ikke går din vei, du fortjener så mye bedre!
    Håper ting ellers i hverdagen går sånn passe, og at du kan nyte litt at sommeren er på vei 🙂
    Mange klemmer 🙂

    Liker

  3. Kjære, fine, gode deg. Jeg er så sinnsykt glad i deg, du er så fantastisk god og du fortjener et godt liv. Jeg hater å vite at du har det vondt, og det svir langt inn i sjelen hver gang jeg leser at livet ble for tungt for deg, hver gang du prøver å gjøre slutt på det. Jeg klarer ikke tanken på å miste deg. Det er egoitisk å si, jeg vet, men jeg vet ikke helt hva annet jeg skal si. Du fortjener en behandler som ser og hører deg, du fortjener en behandler som TROR på deg og tror på en fremgang for deg, en fremtid. Du er en av de aller sterkeste jeg har gleden av å kjenne, du er et av de mest fantastiske menneskene jeg har møtt, du er et godt menneske. Du er ingenting av de negative ordene du beskriver deg selv som, langt derifra. Det er ikke egoistisk å ønske seg et bedre liv, det er ikke egoistisk å spørre om hjelp. Det er egoistisk av helsevesenet å ikke tilfredstille dine behov, å ikke legge til rette for dine ønsker – det er de er der for. Uten riktig behandler kommer man ingen vei, og om man ikke kommer noen vei i behandlingen er det nesten ikke noe vits. Det vet de selv. Jeg skulle ønske det var noe jeg kunne gjort for deg, vennen. Hva som helst. Du er en høy prioritering hos meg, aldri glem det, jeg stiller opp natt og dag om det trengs, jeg er bare en kort telefonsamtale borte, eventuelt en sms. Sender en stor styrkeklem, håper vi får til å møtes snart igjen – jeg tar gjerne turen til Hønefoss. Glad i deg. ❤

    Liker

  4. Håper du har det bra Marte, ser du ikke har svart meg på Facebook på lenge. Si gjerne ifra om du vil ta en kaffe eller om du bare vil prate 🙂

    Liker

  5. Hedda:
    Hei fine du.
    Takk for fine ord ❤ Du er vel en av de få menneske jeg kan klare å forholde meg til. Jeg har tenkt mye på deg i det siste, særlig etter du slettet den ene instakontoen din.
    Ikke glem at jeg er her for deg også. Er bare en telefonsamtale eller sms unna jeg også. 10 desmeber var en fin dag – jeg skal en tur til Drammen i løpet av uken eller noe sånt, så kan godt legge det til en dag som passer for deg. Ellers er du hjertelig velkommen til Hønefoss også.
    Ville skrive en lang tekst til deg også, men føler jeg har sagt det jeg tenker så mange ganger. Håper du vet hva jeg snakker om. Veldig glad i deg også og savner deg ❤

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s