Sommeren

Lenge siden jeg har skrevet noe nå. En hel sommer faktisk. Jeg har brukt den siste tiden til å bli vant med livet «her ute» igjen – utenfor de låste dørene. 

I slutten av juni smalt det, jeg falt, ordentlig hardt. Jeg vet ikke om dette fallet hadde kommet uansett eller om den kom pågrunn av de dårlige nyhetene jeg fikk tidligere i år, men et stort fall var det i hvertfall. Alt jeg sliter med eskalerte. «jeg er oppriktig bekymret for deg, jeg er redd for at du enten kommer til å dø eller bli grønnsak». sa en til meg. Egentlig burde jeg vært «grønnsak» nå, sånn som jeg har oppført meg. Men av en eller annen grunn jobber kroppen fortsatt for meg, selv hvor slem jeg er mot den. 

Det har vært kjempe tøft. Mye tvang. Den første uka husker jeg stort sett ingenting av, som sikkert er like greit. Hadde kontinuerlig observasjon(fastvakt) de første seks ukene. Og har stort sett bare sett hvite vegger. Så på vei hjem igjen sa jeg «det er skikkelig rart å sitte i en bil» når jeg ble spurt om hva jeg tenkte på. Hørte etterpå hvor teit det sikkert hørtes ut. Skulle tro jeg aldri hadde sittet på med en bil før. 
De første dagene etter jeg ble skrevet ut var jeg stort sett hos foreldra mine fordi jeg fant et vepsebol på størrelse med to fotballer når jeg kom hjem. Fant ut tidligere i år at allergien min mot veps har blitt ganske mye verre siden sist jeg ble stukket, kunne derfor ikke bo der. Men nå har skadedyrkontrollen vært og fjernet både bolet og vepsene og jeg er endelig ordentlig hjemme igjen. 


Hagen, eller «buret» som jeg kaller det. Første turen ut i frisk luft på flere uker måtte dokumenteres. 

Siste uken av juni, hele juli og nesten hele august er tilbrunget på sykehus i år. Jeg slapp i hvertfall mas om både bursdagen min og ferie i år. Men det har vært tøft. Dette må være en av de tøffeste og vondeste periodene i livet mitt og den har vart i mange måneder nå. Hva skjer? Jeg vet ikke, jeg. Alt er bare så..jeg vet ikke.  
Jeg har så inderlig håpt at dette bare skulle være en «fase», noe som gikk over hvis jeg bare holdt ut lenge nok. Hvis jeg bare klarte å puste, klarte å eksistere litt til. Men sånn er det jo ikke. Men skrivelysten har i hvertfall kommet tilbake, etter og ikke skrevet noe på flere måneder. Har mye på hjertet. 

Nå sitter jeg og venter på at klokken skal bli elleve. Da har jeg time hos fastlegen min. Gruer meg så fælt. Har utsatt denne legetimen så utrolig lenge (5-6 år), men nå kunne den ikke utsettetes lenger. Har skrevet ned det jeg vil (må) si på et ark og håper jeg klarer å levere det.

14 kommentarer om “Sommeren

  1. Veldig fint å høre fra deg igjen, men samtidig vondt å lese. Jeg håper virkelig at ting en eller annen gang ordner seg for deg.
    I litt over ett år har jeg lest bloggen din nå, men aldri hatt motet til å si det før: At du er så sterk og modig at du skriver om det vanskelige i livet ditt…tja, vet ikke hvordan å formulere det, men det er ihvertfall positivt for meg.
    Så må jeg beklage underlig ordvalg, føler at det blir ganske banalt uansett hva jeg hadde skrevet.
    Mvh. sekstenåring innlagt på 3.3

    Liker

  2. Anonym:
    Hei.
    Tusen takk for fine ord, det var veldig fint å høre. Jeg syns ikke det var underlig ordvalg i det hele tatt.
    Håper du kan få noe godt ut av innleggelsen.

    Liker

  3. Synd at du hadde et så alvorlig tilbakefall. Håper det går litt bedre nå, og at fremtiden ser lysere ut. Stå på, skjønne du ❤ Glad du har begynt å skrive igjen, det har jeg også akkurat begynt med 🙂

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s