Sommeren

Lenge siden jeg har skrevet noe nå. En hel sommer faktisk. Jeg har brukt den siste tiden til å bli vant med livet «her ute» igjen – utenfor de låste dørene. 

I slutten av juni smalt det, jeg falt, ordentlig hardt. Jeg vet ikke om dette fallet hadde kommet uansett eller om den kom pågrunn av de dårlige nyhetene jeg fikk tidligere i år, men et stort fall var det i hvertfall. Alt jeg sliter med eskalerte. «jeg er oppriktig bekymret for deg, jeg er redd for at du enten kommer til å dø eller bli grønnsak». sa en til meg. Egentlig burde jeg vært «grønnsak» nå, sånn som jeg har oppført meg. Men av en eller annen grunn jobber kroppen fortsatt for meg, selv hvor slem jeg er mot den. 

Det har vært kjempe tøft. Mye tvang. Den første uka husker jeg stort sett ingenting av, som sikkert er like greit. Hadde kontinuerlig observasjon(fastvakt) de første seks ukene. Og har stort sett bare sett hvite vegger. Så på vei hjem igjen sa jeg «det er skikkelig rart å sitte i en bil» når jeg ble spurt om hva jeg tenkte på. Hørte etterpå hvor teit det sikkert hørtes ut. Skulle tro jeg aldri hadde sittet på med en bil før. 
De første dagene etter jeg ble skrevet ut var jeg stort sett hos foreldra mine fordi jeg fant et vepsebol på størrelse med to fotballer når jeg kom hjem. Fant ut tidligere i år at allergien min mot veps har blitt ganske mye verre siden sist jeg ble stukket, kunne derfor ikke bo der. Men nå har skadedyrkontrollen vært og fjernet både bolet og vepsene og jeg er endelig ordentlig hjemme igjen. 

Hagen, eller «buret» som jeg kaller det. Første turen ut i frisk luft på flere uker måtte dokumenteres. 

Siste uken av juni, hele juli og nesten hele august er tilbrunget på sykehus i år. Jeg slapp i hvertfall mas om både bursdagen min og ferie i år. Men det har vært tøft. Dette må være en av de tøffeste og vondeste periodene i livet mitt og den har vart i mange måneder nå. Hva skjer? Jeg vet ikke, jeg. Alt er bare så..jeg vet ikke.  
Jeg har så inderlig håpt at dette bare skulle være en «fase», noe som gikk over hvis jeg bare holdt ut lenge nok. Hvis jeg bare klarte å puste, klarte å eksistere litt til. Men sånn er det jo ikke. Men skrivelysten har i hvertfall kommet tilbake, etter og ikke skrevet noe på flere måneder. Har mye på hjertet. 

Nå sitter jeg og venter på at klokken skal bli elleve. Da har jeg time hos fastlegen min. Gruer meg så fælt. Har utsatt denne legetimen så utrolig lenge (5-6 år), men nå kunne den ikke utsettetes lenger. Har skrevet ned det jeg vil (må) si på et ark og håper jeg klarer å levere det.