Korthuset

Det var ikke noe særlig til korthus, sånn egentlig. Det bestod faktisk bare av to gamle, slitne og møkkete kort som stod bøyd mot hverandre – helt avhengig av hverandre – for og i det hele tatt stå oppreist. Men det var jeg som var «byggmesteren». Det var jeg som hadde bygget det. Så kom du trampende inn, uten og se deg for, og gikk rett inn i korthuset mitt så det falt sammen.

Situasjonen over virker kanskje udramatisk. Men det tragikomiske her er at du hadde gjort akkurat det samme med sjelen min bare noen dager før. En setning skulle til, så falt jeg sammen. Og da korthuset mitt falt sammen, tenkte jeg at akkurat sånn gjorde du med sjela mi også. Bare buste inn og ødela noe jeg hadde brukt lang tid på å bygge opp, som i andres øyne var ingenting, men som jeg hadde lagt mye arbeid i. Da du knakk sjelen min, kom det vel et ras med følelser. Skyld og skam, sinne og frustrasjon. Men mest av alt en sterk følelse av å være fullstendig ubetydelig. Og masse, masse tårer. 

Senere samme uke kom du å ba om unnskyldning, «fordi jeg ble bedt om det», som du sa. Men både sjelen og korthuset var allerede ødelagt. 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s