overskrift her..

Hvor skal jeg egentlig begynne? I snart ett år har livet mitt vært kaos. Kaos har det vært i mange år, men ett slags nytt kaos som jeg egentlig ikke klarer å sette ord på eller forklare. Kaos. Kaos. Kaos. Som om hodet ikke vil følge med lenger. Noe føltes galt, jævla galt. Jeg har kjent på mye smerte i livet mitt, men dette var noe jeg ikke kunne kjenne igjen, eller si at sånn har jeg kjent før. Alt var liksom så rart og..uvirkelig? Det begynte som en uggen følelse i kroppen. Så sakte men sikker vokste denne følelsen, helt til jeg følte meg lammet (men samtidig ikke?). Og samtidig kom dårlig beskjed på dårlig beskjed på veldig kort tid. 
Det hele endte med det selvmordsforsøk, som selvfølgelig ble til en innleggelse. Da jeg ble skrevet ut igjen var egentlig første tanke og prøve igjen. Og denne gangen skulle jeg lykkes. Jeg skrev avskjedsbrev og hadde en plan jeg mente var bombesikker. Så plutselig skjedde det noe. Jeg KAN faktisk ikke ta livet av meg. Den var ny for meg. Jeg har jo tenkt «jeg burde ikke fordi blalala og da blalala». Men at jeg faktisk ikke kunne, den var ny. Uten at jeg skal gå noe mer inn på det. 
SÅ HVA FAEN GJØR JEG NÅ DA? tenkte jeg. Den kvelden løp jeg. Jeg løp til beina ikke klarte å bære meg lenger og jeg falt sammen i gjørma inne i skogen. Og skrek. Jeg skrek til jeg ikke hadde mer pust eller stemme til å skrike med. 

Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare å leve. Alt var bare vondt og dritt og uutholdelig. Så svaret ble; alkohol. Og masse av det, så mye at det er flaks at jeg lever i det hele tatt. 

«du har fått time hos overlegen for å snakke om medisiner» sier hun og gir meg en gul post-it lapp. Faen, tenkte jeg. Har i mange år syns at leger er utrolig skumle, særlig psykiatere. Noe som tidligere i år gjorde at jeg gikk med en infeksjon i et sår litt for lenge, til det ble hastetime på legevakta (alt i orden nå). 

Nei, det var ikke sånn her det skulle bli. Jeg skulle ikke bli svingdørspasient igjen. Faktisk hadde jeg sett litt frem til å ha en behandler på poliklinikken og gå fast dit. Jeg hadde sett frem til forutsigbarhet. Men sånn ble det ikke, selv om jeg med hånden på hjertet virkelig har prøvd. Og nå er jeg søkt inn på en langtidsavdeling igjen, selv om jeg ikke vil. Men jeg sa det var greit fordi hun sa det var den eneste muligheten for at jeg skulle bli skrevet ut fra akutten. Og jeg er skrevet ut igjen, jeg er hjemme, og det er søkt. 
Jeg prøver å manne meg opp til å hente mobilen min hos politiet, men jeg tør ikke. 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s