Året 2015

Det er snart 2016. Det har ikke vært mye blogging i 2015. Egentlig har jeg masse på hjertet, men livet holder et hardt grep rundt halsen min. Jeg har så masse jeg vil skrive om, men så blir det aldri til at jeg gjør det lenger. Jeg har til sammen kjøpt over 20 skrivebøker dette året, fordi jeg vil skrive. Jeg vil få det ned på papiret og ut av systemet, men igjen – det blir liksom aldri sånn. Under «utkast» i arkivet på bloggen ligger det over 900 upubliserte tekster. Noen inneholder bare et eller to ord eller ett bilde. Mens andre er lange, men gir ikke noen mening. 

Hvordan skal jeg beskrive året 2015? 

Kaotisk. 

Desember 2014 skrives jeg ut etter å ha vært innlagt i over 13 måneder. Jeg ble skrevet ut til egen leilighet med bemanning, med en økonomi som går an å leve på, jeg kjøpte meg til og med ridebukse fordi jeg tenkte jeg skulle starte å ri igjen. Men ridebuksa ligger ubrukt innerst i klesskapet mitt. Jeg hadde et opplegg rundt meg. Kriseplan, individuell plan (som kommunen i ettertid mener jeg aldri har hatt), ny behandler og ny fastlege. Jeg visste jo at dette ville bli tøft. Det var ikke sånn at jeg trodde at nå er alle problemene mine borte og nå kan jeg bare late som de siste årene av livet mitt aldri har skjedd. Men at det skulle bli så til de grader tøft hadde jeg virkelig ikke sett for meg. 

Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg reagerte når en av mine nærmeste fikk en alvorlig diagnose og hvordan det føltes og ikke bli trodd av behandleren jeg hadde, som førte til at jeg sluttet i behandling. Dette skjedde ganske tidlig i 2015 (februar) og det gikk hardt inn på meg. Men jeg tror jeg juger hvis jeg sier at det kun er derfor det siste året har vært tøft. Det var noe før det. Jeg klarer bare ikke helt sette ord på hva det var. Rett over nyttår skjer det noe. Med følelsene og tankene mine. Noe vondt og..rart? Det kom ikke sånn PANG, men litt gradvis. Jeg klarte ikke finne ord for det, det var bare jævlig galt. Men da februar kom sa det virkelig PANG. Ikke lenge etterpå hadde jeg et selvmordsforsøk og ble innlagt. Da jeg ble skrevet ut igjen var egentlig første tanke og prøve igjen og denne gangen skulle ingenting stoppe meg. Jeg hadde en bombesikker plan og hadde skrevet avskjedsbrev. Så var det noe som slo meg: jeg kan faktisk ikke ta livet mitt. Den var ny for meg. Jeg har jo tenkt «du burde ikke ta livet av deg fordi blabla og da blabla» men at jeg ikke kunne, den var ny. 

Så hva faen gjør jeg nå da? tenkte jeg. Den kvelden løp jeg. Jeg løp til beina ikke klarte å holde meg oppreist lenger. Og jeg skrek. Jeg skrek til jeg ikke hadde mer stemme igjen. Jeg faller sammen i gjørma midt i skogen og det er blitt natt. Da tikker det inn en melding på mobilen min som jeg har i baklomma. Det er nattevakta i boligen som er bekymret og lurer på hvor jeg er. 

Hva ble svaret på «hva faen gjør jeg nå da»? Alkohol. Og masse av det. Såpass mye at det er flaks at jeg lever i det hele tatt. Jeg orket ikke forholde meg til verden og livet. Jeg falt tilbake i gamle spor. Jeg som nesten ikke hadde smakt alkohol på flere år(fordi jeg levde så tett med foreldrene mine eller var innlagt) klarte meg plutselig ikke uten. Det ble mye bråk. Mye krangler og misforståelser. Etterhvert også med politiet. Jeg har ikke ord på hvor mange problemer alkohol har skapt for meg det siste året. Jeg er ikke stolt av det, for det er ikke kult og høre historier og se bilder/filmer av ting du ikke husker noe av fordi du var for dritings. Det er ikke kult og spy ned sofaer og biler. Eller å bli bært hjem fordi du ikke klarer å gå selv. 

Det tok ikke lang tid før folk rundt meg ble bekymret. Men jeg ga blaffen. For ingenting stemte i livet mitt uansett. Og jeg ble utrolig god til å juge og finne opp historier og unnskyldninger. Jeg ser jo nå at det er et problem, etter mange måneder, og at det kanskje var(er) mer enn vanlig ungdomsdrikking. Men faen så vanskelig det er å komme seg ut igjen av den onde sirkelen.
Jeg raste ned over 20 kg for jeg spiste jo nesten ikke. Og alkohol på tom mage fører jo sjeldent til noe bra. Selvskadingen ble verre. Jeg gjorde ting jeg har lovt meg selv at jeg aldri skulle gjøre og som jeg ikke engang visste at jeg var i stand til. 

Nei, det var ikke sånn livet mitt skulle bli. Jeg skulle ikke bli svingdørspasient igjen. Jeg hadde ikke sett for meg at livet mitt skulle bestå av å våkne med tidenes fyllesjuke og prøve å finne ut hvor jeg er flere dager i uka, igjen. Jeg hadde ikke trodd at alkohol skulle komme før regninger. Jeg hadde håpt på et ganske stabilt liv. 

Jeg vil ikke ha dette livet. For det er for smertefullt. Uutholdelig. Nå må jeg bare finne ut hvordan jeg skal komme meg ut av det. Etter en sju måneders lang kamp fikk jeg ny behandler. Jeg hadde gitt opp for lengst. Hadde aldri trodd jeg skulle begynne i behandling igjen. Men de rundt kjempet for meg da jeg ga opp. Uten fastlegen min vet jeg faktisk ikke hva jeg skulle gjort. Jeg unner ikke et eneste menneske å gå gjennom den prosessen. For den er jævlig hard. Hva med de som ikke har noen rundt seg til å være med på den kampen? 
Da jeg for snart et år siden spurte om å få bytte behandler håpte jeg så inderlig at de så meg som det jeg var. Et menneske som virkelig ville ha hjelp, men som ikke klarte det sånn situasjonen var. Det kostet meg utrolig mye og jeg ble totalt slått i fillebiter føltes det som. Og jeg bestemte meg for å aldri be om hjelp igjen. Det var bare for vondt å bli avvist. Dette måtte jeg bare klare selv også fikk vi se hvor lang tid det tok før det gikk i dass. Det tok ikke så lang tid. 
En dag kommer primærkontakten min inn med en gul post-it lapp med en time hos overlegen hvor jeg skulle snakke om medisiner. «faen» tenkte jeg. Enda en lege som skal prøve å få meg til å ta den medisinen jeg ikke vil ha. Og fordi psykiatere alltid har skremt meg. Men jeg valgte å møte opp. På slutten av timen spør han «når vil du se meg igjen da?». Jeg blir overrasket og spør hvorfor vi skal sees en gang til. Og han forklarer da at han er den nye behandleren min, om jeg vil. Etter mye om og men, endeløse diskusjoner med meg selv og andre valgte jeg å takke ja til å forsette hos han. Jeg syns det sier litt også (egentlig ganske mye), når jeg frivillig går til en psykiater. Fordi de skremmer meg så mye. 

Så der er jeg nå. Jeg går til behandling igjen. Jeg bor fortsatt i egen leilighet. Jeg har blitt henvist til en langtidsavdeling to ganger, men sagt nei begge gangene for jeg hadde jo lovt meg selv og aldri be om hjelp igjen. 
Det er tøffe samtaler i behandling for tiden. Jeg står ved et veiskille igjen. Jeg kan velge å bestemme meg for at jeg ikke tør å åpne meg for en ny person og forsette å vandre i denne smertefulle, uutholdelige og onde sirkelen. Eller jeg kan velge å prøve å tro på det han sier, om at han vil hjelpe meg og at jeg kan stole på han. Men da risikerer jeg å bli avvist igjen. Og en ny brutal avvisning tror jeg faktisk ikke at jeg takler. Det gjør bare for vondt. Akkurat nå føles det ut som å velge mellom pest og kolera. Jeg er sliten nå, utslitt. Men jeg må ta et valg. 


//google

8 kommentarer om “Året 2015

  1. Håper 2016 blir et bedre år for deg. Skal ikke skrive å formane, for sliter selv. synes det er tøft å lese om hvordan du har det. Ønsker deg alt godt for det nye året 🙂 ❤

    Liker

  2. For meg gikk 2015 veldig fort. Ekstremt fort. Har også ekstremt mye jeg vil få ut… men er så vanskelig med tanke på reaksjoner fra andre.. Tror 2016 blir veldig tøft. Det er mye som er nytt… Føler at angst kan komme når som helst… Er veldig trist å se at du har det så kjipt og fælt.. Virker som du lider veldig.. Skulle ønske jeg kunne gjøre noe med det. Håper du hvertfall får noen pauser fra det ❤ ❤ Klem

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s