30.03.2016

Jeg savner å blogge. Jeg tenker «åh, nå trenger jeg å skrive». Men så blir jeg som regel avbrutt av at magen vrenger seg og jeg må løpe på do. Eller så ligger jeg i senga med feber og orker ingenting, eller vrir meg i smerter. Med andre ord: jeg er fortsatt syk. Legene klør seg fortsatt i hodet. Jeg tror jeg har vært mer hos legen de siste måndene enn jeg har vært noen gang (og det er mange). Blodprøver, urinprøver, ultralyd og røntgen. Sjekke puls, blodtrykk, lunger, hjertet og lymfekjertler. Igjen og igjen.
I skrivende stund er klokka fire på natta og jeg ligger og smågruer meg til legetimen min senere i dag. Nytt sykehus, nye leger, nye undersøkelser. Håper de kan gi meg et ordentlig svar.

Temaet i behandlingen for tiden er tillit.
«jeg forventer ikke at du skal stole på meg etter et halvt år eller ett år. Men en gang må du det, hvis du skal bli bedre» sa behandleren min på slutten av timen. Det skremmer meg. Men jeg vet det er sant. Er det tillit som er det store problemet? Er det derfor jeg ikke kommer videre? Er det derfor funksjonsevnen min bare går nedover? Er det på tide å fortelle hele sannheten? Jeg vet ikke, jeg. Jeg vet bare at dette er fryktelig smertefullt, og at jeg er sliten. Hvor langt kan et menneske presses egentlig? Hvor mye tåler en kropp?

Det er så mye som foregår for tiden, samtidig står jeg bom stille.

13 kommentarer om “30.03.2016

  1. Håper du finner ut hva det er som er galt, og at du kommer deg fremover… Har selv spørsmålet om hvor mye kroppen kan bli presset… Stor Klem 🙂 Ps: du har en fin blogg ❤

    Liker

  2. Kjenner meg veldig godt igjen, vennen ❤ Det er skummelt med nye personer som man ikke kjenner, og man vet ikke hvordan det er med deres forventninger og greier..For meg er det mye stress med Nav og jobbforventingene for tiden. Håper det går bedre snart! klem ❤

    Liker

  3. Jeg tenker på deg! Du er så sterk og utrolig selvreflektert! Du vet best hva som er best for deg, og det kan være helt ufattelig vanskelig. Men du står på! Jeg ser at vi skriver det samme. Det som gjør vondt gjør at tiden står stille. Kanskje er det en bra ting. En annen bra ting er å slippe å bære på alle tankene alene ❤ Stå på ❤

    Liker

  4. Hei Marte 🙂
    jeg lurte på; er det noe du liker å gjøre over lengre tid som gir deg masse energi? God helg 🙂 hilsen Christina

    Liker

  5. Føler jeg får noe støtte, men kunne vært bedre.. Jeg frykter bare at de på Nav og jobben forventer mer av meg enn det jeg klarer. ❤ Har så mye å tenkte på. Kan hende jeg får angstanfall også. Har også studier ved siden av. Har tatt permisjon dette halvåret. Men føler likevel at jeg ligger langt bak der jeg skal være, og at jeg overhodet ikke har gjort det bra nok. Håper du har det bedre nå vennen ❤ klem

    Liker

  6. Ja du må nok sette ord på det som er aller vanskeligst. Skikkelig ubehagelig I starten men verdt det I lengden. God bedring. 😊

    Liker

  7. god bedring! Jeg har fulgt med på bloggen din i flere år, og jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg aldri har kommentert? Når jeger veldig langt nede føles det ut som alle støttende ord og handlinger ikke er ærlige, og at de egentlig bare gjør ting værre, men det er jo ikke sånn alltid. Noen ganger ser jeg tilbake på hva folk har gjort og sagt til meg, og jeg føler meg plutselig ikke alene lenger. Skal passe på å legge igjen spor etter meg, sånn at du kanskje får bruk for dem senere også, Marte. ❤

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s