De to siste årene

Nå er det veldig snart akkurat to år siden jeg flyttet inn i egen leilighet. Det er over to år siden primærkontaktene mine fortalte meg at jeg hadde fått omsorgsbolig. TO ÅR. Det er lenge det. Jeg visste at det kom til å bli tøft, men hadde ikke anelse om hvor tøft. I tillegg til og måtte venne meg til dette nye livet mitt, kom flere utfordringer kastene mot meg. Jeg følte meg brutalt avvist av psykiatrien og stod uten behandling i sju måneder. Det tok sju måneder, søknad fra tre forskjellige leger, utallige purringer og telefonsamtaler og møter før jeg fikk en ny behandler. Jeg hadde gitt opp for lengst. Fikk beskjed om at neste steg var og klage til fylkesmannen, noe jeg ikke ville. Jeg ville ikke tvinge meg til behandling på et sted som ikke vil ha meg som pasient. Men det var det som fikk fart på ting, for da de fikk høre at vi hadde tenkt å klage så fikk jeg en ny behandler, nesten på dagen. Jeg blir irritert av å tenke på det. Jeg hadde mange støttespillere rundt meg som ikke ga opp, selv om jeg hadde gjort det. Hva med de som ikke har det? Det er ikke rart at mange faller ut av systemet. Støttespillerne mine (fastlege, to leger på avdelingen jeg har vært akuttinnlagt, og 3-4 personer i kommunene sa de aldri hadde vært borti så dårlig behandling. Men jeg vet veldig godt at dette ikke er et enkelttilfelle. I ettertid har jeg fått beskjed om at jeg ble behandlet på en uverdig måte og har også fått en unnskyldning. 
Oppi alt dette ble også en av mine nærmeste alvorlig syk. Det har vært en beintøff jobb å være pårørende og samtidig skulle passe på at jeg ikke sliter meg selv helt ut. Jeg har lyst til å stille opp hver dag, men formen min tilsier at det ikke går. Så da blir jeg liggende i senga og kjempe mot den dårlige samvittigheten min. Det er en utrolig vanskelig balansegang. Jeg prøver å høre på de rundt meg som sier at det ikke kommer noe godt ut av hvis jeg sliter meg ut såpass at jeg blir innlagt, men det er vanskelig. 

Disse to årene har vært fulle av utfordringer. Det har vært mange innleggelser. Det har vært mye «drama». Det har vært mye usikkerhet. Både i forhold til behandling, om jeg kan beholde leiligheten og livet generelt. Det har føltes(og føles) uutholdelig. Jeg er sliten. Men holder ut. 

I april tok jeg den tredje tatoveringen min. Den betyr utrolig mye for meg og har med de siste to årene og gjøre. Her er den helt fersk. 

2 kommentarer om “De to siste årene

  1. Då utrolig fin tatovering! 😻
    Jeg blir like glad hver gang jeg ser at du har postet et nytt blogginnlegg, og jeg tenkte nettopp «herregud har det allerede gått to år siden hun fikk leilighet??», for jeg husker det som om det var i går at jeg satt å leste innlegget ditt om at du skulle flytte.
    Jeg ønsker deg god jul og god bedring ❤️❤️

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s