22.06.19

«legg hodet på puta og prøv å sove. Jeg sitter hos deg. Du er trygg» sier nattevakta og setter seg ved stolen som står ved siden av senga mi.
Og jeg er trøtt, jeg er så trøtt at jeg nesten ikke klarer å holde øynene oppe. Men hodet mitt lar meg ikke få sove likevel.
«skal jeg lese for deg?» nei, tenker jeg. Det blir bare enda mere kaos. Stemmene skriker.
«du må i hvert fall få deg litt hvile, legg deg ned. Om en halvtime kan du få eventuelt medisin igjen». Men jeg klarer ikke finne noe ro og går derfor att og frem mellom stua og soverommet. Langt, langt borte hører jeg stemmen til nattevakta, men jeg får ikke med meg hva hun sier.

Det har blitt dag. Jeg har ikke sovet. Det banker på døra og en av dagvaktene kommer inn. Han minner meg på at det er handledag og at vi må skrive handleliste. Det siste jeg har lyst til er å gå til butikken. «jeg orker ikke» sier jeg og snur meg i senga. «jeg skal i hvert fall på apoteket å hente ut mer næringsdrikke til deg , orker du å være med dit da?» jeg rister på hodet.

Alle sier de er så bekymret for meg. «vi får nesten ikke kontakt med deg lenger». Og det er sikkert rett, får jeg føler meg lenger og lenger unna verden for hver dag som går. Jeg kjenner ikke igjen det jeg ser i speilet. Og det gjør så føkkings vondt. Det må snu snart, for dette klarer jeg ikke.

privat//

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s