1. september 2019

Jeg har allerede skrevet om at jeg har fått ny fastlege og at behandler har sluttet. Noe som har vært veldig vanskelig for meg. Men nå har det skjedd mer. For et par uker siden fortalte primærkontakten min her jeg bor, at hun fra september kun skal jobbe 40% i boligen og resterende prosenter et annet sted. Så nå skal lederen i boligen bestemme om jeg skal fortsette å ha henne som primærkontakt eller bytte til en som er mer tilstede.

Jeg venter på time hos den nye behandleren min. Gruer meg helt sinnsykt. Prøver å trøste meg med at gamle behandler mente hun nye var veldig dyktig.
Allikevel må jeg bli kjent med enda et nytt menneske.

Den tryggheten jeg hadde å støtte meg på er borte. Jeg føler meg naken og sårbar. Jeg stod i hvert fall litt støtt med de faste støttespillerne mine. Nå føles det som å henge i stang, 10 000 meter over bakken. Før hadde jeg 10 fingre som holdt et godt grep om stangen. Nå er det kun den ene lillefingeren min som holder igjen. Jeg prøver og ikke se ned, for det er langt ned. Langt å falle.

Alt dette har vært ekstremt vanskelig. Det var faktisk helt krise. Før noen satte seg ned med meg og vi fikk snakket om det. Det var fortsatt krise, men jeg klarte å dele hva jeg føler og tenker rundt alt dette. Det har vært mange tårer og frustrasjon.

Jeg må bare gi det en sjanse, jeg må.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s