8 Januar 2020

Jeg sitter på kontoret til behandler. Hun henter en blokk og en penn. Hun spør det hun alltid spør om på starten av samtalen. «hvordan har du hatt det siden sist?» Jeg svarer at det har vært det samme som vanlig. Stemmene skriker, jeg ser at behandler snakker, men får ikke med meg hva hun sier. Etter noe som føltes som en time, men sikkert bare var et par minutter, sier jeg «hæ?». Hun legger fra seg blokka og pennen og sier «du får en ny behandler igjen». Ny behandler igjen? Jeg har jo kun gått hos deg i fire måneder tenker jeg. Jeg vet jeg kan være vanskelig, men er jeg virkelig så umulig?
«Jeg og overlegen har bestemt at det er mest hensiktsmessig at du overføres til fact-teamet»
Jeg visste ikke hva et fact-team var, da jeg aldri har hørt om det. «vi ser det at personer med alvorlige psykiske lidelser har bedre av det» var svaret jeg fikk. Pluss at de kommer hjem til deg, isteden for å møte på et kontor. Så fikk jeg fornavnet til den nye behandler og alderen hans. Og der sluttet samtalen. Jeg så ikke noe vits i å sitte der å snakke med henne når vi ikke skulle ses igjen. Jeg følte meg utrolig skuffet. Jeg hadde innstilt meg på å snakke med henne fremover, selv hvor vanskelig jeg syns det var.
Nå er det en halvtime til nye behandler kommer. Og jeg gruer meg så jeg skjelver.
For at jeg skal slippe å ha en helt ukjent mann i leiligheten min første gang, låner vi fellesstua. Det føles i hvert fall litt bedre. Nå må jeg bare prøve å puste å komme meg gjennom det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s