Hei?

Igjen – hvor begynner man egentlig etter så lang tid?

Jeg har vært inne i en skikkelig dårlig periode. Og jeg har ventet og ventet. Ventet på at denne forferdelige perioden skulle gå over, men så gjorde den ikke det. Jeg begynte å selvskade meg mer. Butikkhandling – som jeg før gjorde to ganger i uken med personalet, klarte jeg ikke være med på lenger. Jeg sluttet helt å kommunisere. Søvnen som hadde blitt bedre, ble plutselig dårligere igjen. Jeg har grått mye. Jeg har hørt ekstra mye stemmer. Jeg har vært så fryktelig redd. Jeg følte jeg mistet meg selv totalt. Det var som å knuse i hundretusen småbiter. Jeg har vært så fortvilet og levd på innsiden av en boble og bare latt livet gå sin gang på utsiden.
Psykiatrien sin løsning var og igjen øke dosen på medisinene. Jeg var veldig skeptisk, siden jeg allerede står på en høyere dose enn anbefalt. Men jeg sa okei, og etter en stund lettet den tette, tette tåken litt. Jeg holder pusten, redd for at det skal snu igjen. Men jeg er med på butikkhandling igjen, jeg kommuniserer og livet er ikke like ulevelig.
«vi må klare dette, for jeg orker ikke se deg ha det så vondt» sa behandleren min sist jeg hadde time med han. Behandling kommer til å bli beintøft fremover. Jeg gruer meg helt forferdelig, men jeg skal gjøre så godt jeg kan. Det må bare være verdt det, det må.

Det har skjedd mye de siste årene(særlig det siste året) som jeg har valgt og ikke dele her. Jeg har gjort mye dumt, men jeg har også lært. Jeg har følt at mye av det har vært for privat for å dele her. Men jeg vil virkelig prøve å blogge oftere igjen, for det gjør mye positivt for meg.

! Et par av dere har spurt om hva som vil skje med bloggen min i april. 9 april slettes blogger som ikke har søkt om å være med videre eller bytter plattform. Jeg kommer til å bytte plattform. Men jeg er enda ikke sikker på om jeg skal begynne helt på nytt med blanke ark, eller om jeg skal ta med meg innholdet fra denne bloggen. Jeg kommer i hvert fall til å legge ut en link her når den nye bloggen er oppe og går!

09.09.17

Klokken er 01.43. Jeg ligger og irriterer meg over at sovemedisinen ikke ville funke. Jeg ligger og lurer på hvor jeg har gjort av lappen med e-postadressen til prinærkontakten min. Og jeg har noe på hjertet: 

For noen år siden trodde jeg ikke livet kunne gjøre mere vondt. Jeg var sikker på at hadde nådd smertegrensen, at mer smerte gikk hverken an å føle eller overleve. Men jeg tok feil. For de to-tre siste årene har vært verre enn jeg i min villeste fantasi trodde gikk an. Det har vært lite blogging. Jeg har rett og slett ikke klart det. Jeg har vurdert å slette bloggen flere ganger, men det har føltes feil det også. Så jeg har latt den stå, i håp om at jeg skulle klare å skrive igjen. For jeg har masse på hjertet, det er bare så utrolig vanskelig å sortere alt kaoset ned til et blogginnlegg, eller en setning i det virkelig liv for den saks skyld. 
Det kommer store monsterbølger av smerte skyllende over meg, jeg blir slått over ende. Alt er ukjent og skummelt. Jeg er redd. Alt flyter sammen og blir en stor klump av kaos. Det gjør så ulevelig vondt. 
Jeg vil så gjerne ut av dette. Men jeg aner ikke hvordan. 
Jeg møter opp til samtalene med behandler og prøver å «vrenge» sjela mi. Jeg tar medisinene mine. Jeg prøver å snakke med personalet her jeg bor. Jeg har gått med på å få injeksjon med medisin en gang i måneden. ​Jeg prøver å distrahere meg selv. Jeg prøver virkelig. Jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre. 

Jeg har et håp om å skrive mer fremover. Jeg vet ikke om jeg kommer til å klare det, men jeg skal prøve. For jeg tror jeg har godt av det. 

Jeg kveles

jeg gisper etter luft
for det gjør så inderlig vondt
å eksistere

jeg venter 
på at tåken skal lette
så jeg kan leve litt igjen

jeg prøver å tro deg
når du sier at også dette skal jeg klare 

den forbanna jernkloen
strammer og strammer
jeg kveles 

 

svart hull

Så har det blitt nesten to måneder siden sist, igjen. Hvorfor? Det er flere årsaker. Som jeg har sagt så mange ganger før så savner jeg å skrive. Jeg savner å klare å sette ord på ting. For jeg klarer ikke det like godt lenger, det er noe som stopper. Og det er så frustrerende! Jeg koker snart over av tanker og følelser. Men aner ikke hva jeg skal si eller gjøre. Så jeg gjør ting som ikke er så bra. Ting som skaper problemer. Jeg har i det siste fått en hel ny haug mennesker jeg burde si unnskyld til, og det skal jeg, jeg må bare komme meg ut av dette mørket hullet først. For det er sånn det føles nå. Jeg har falt ned i et svart hull. Jeg prøver å krabbe, klarte, krafse og skrike, men ingenting funker. Og det gjør så vondt. 

Jeg håper å komme tilbake sterkere. Takk til alle som tenkt på meg og sendt meg noen ord eller hjerter. 

sovetid på avdelingen

Det er sovetid på avdelingen. Men ikke alle sover. Jeg later som, så ikke nattevakta skal spørre spørsmål. Jeg har blitt ganske flink til å fake søvnpust. Så må jeg bare nikke og smile når dagvaktene spør om jeg har sovet godt i natt. For de har allerede hatt rapport og lest journal. Jeg vet det er stygt å lyve, men jeg orker ikke repetere meg selv igjen og igjen (og igjen). 

Ta meg vekk  

langt vekk 

hvor smerte ikke lager så dype arr

En liten oppdatering

I skrivende stund ligger jeg på sykehuset  med lungebetennelse, etter en lite gjennomtenkt og veldig spontan handling søndag kveld. Jeg husker det ikke selv, men har blitt fortalt at jeg ble funnet liggende halveis ut av senga med spy over hele meg. Oppkast i lungene=lungebetennelse. Som igjen førte til lungekollaos. Ble flyttet fra intensiven til hjerteavdelinga i går, da hjertet mitt ikke oppfører seg helt som det skal. Men er på bedringens vei og håper å bli skrevet ut på mandag. 

Så nå ligger jeg her og irriterer meg over klokka til han som sitter i døra og skal passe på meg. Den tikker så høyt! I tillegg har jeg noen vonde liggesår både her og der. 

Jeg må si at jeg syns det er litt skummelt at jeg kan ta såpass mange piller, og ikke huske noe av det etterpå.  Det har vært en utrolig slitsom og tung tid i det siste og jeg har kjempet med nebb og klør for og ikke gjøre noe «dumt», derfor blir jeg litt oppgitt. Jeg vet jo veldig godt at det var jeg som svelget pillene, men jeg klarer ikke huske det. 

Ellers skjer det veldig lite i livet mitt. Men jeg har søkt om støttekontakt igjen (da jeg søkte sist gang, fikk jeg en støttekontakt, men jeg trakk meg).  Jeg har begynt å få bedre kontakt med primærkontakten min i boligen etter at vi har satt inn faste «kjøreturer», jeg har alltid syns det er enklere og snakke når man sitter i en kjørende bil. Det har lettet litt på trykket.

Jeg tenkte egentlig og skrive et innlegg om hvordan 2016 har vært for meg, men syns hele innlegget ble dystert, teit og sytete, så droppet det. 

Men, en ting er verdt å nevne. Jeg ga fra meg dagboken min til behandleren min som han skal lese til neste time, det var et sinnsykt skummelt og stort steg. Håper det kan komme noe positivt ut av det.