Sint, trist, sint, trist

«jeg er så jævlig lei av at alle skal vite hva jeg føler og tenker hele tiden!» skriker jeg og velter stolen. Han sitter der helt stille og rolig. Jeg blir enda mer rasende. Det irriterer meg så grusomt at han kan sitte der helt rolig, mens jeg føler at hodet mitt skal eksplodere hvert sekund. Tankene og følelser flyr frem og tilbake, opp og ned og kræsjer med faretruende fart. Det føles som jeg har mange tanker på engang, og det er umulig å få det til bremse litt eller stanse. Jeg vil si noe, men jeg klarer ikke. Det kommer ord ut av munnen min, men de gir tydeligvis ikke mening. Jeg blir så frustrert. Jeg setter meg på gulvet, og plasserer henda under rumpa, for jeg er redd for hva de kan gjøre. Jeg er redd for å blunke. Redd for hva jeg, kroppen min, kan ha funnet på det lille, svarte øyeblikket. 
Jeg får beskjed om at jeg må legge meg. Prøve å sove, i hvertfall hvile. Jeg eksploderer igjen. Jeg har jo akkurat fortalt deg at jeg ikke får sove, det var du som spurte! Hva er vitsen å snakke med deg hvis du ikke får med deg hva jeg sier uansett?

Jeg er så sint for tiden. Så utrolig rasende. Men i neste øyeblikk føler jeg meg trist, så trist at det gnager langt inn i sjela og er 100% sikker på at jeg ikke overlever til neste dag. Så blir jeg sint igjen. Sint for alt det dumme jeg har gjort. Sint for hva jeg har utsatt meg selv og de rundt meg for, særlig det siste året. Så blir jeg trist, fordi jeg vet det kommer en dag til i morgen, som kommer til å bli akkurat like vond. Og sånn fortsetter det. Det føles uutholdelig. 

Ting tar tid sies det. Og det vet jeg veldig godt. Men jeg syns jeg har ventet lenge nok nå. Nå må det skje noe snart.  Kan noen fortelle meg hva jeg gjør galt, please.

 

De to siste årene

Nå er det veldig snart akkurat to år siden jeg flyttet inn i egen leilighet. Det er over to år siden primærkontaktene mine fortalte meg at jeg hadde fått omsorgsbolig. TO ÅR. Det er lenge det. Jeg visste at det kom til å bli tøft, men hadde ikke anelse om hvor tøft. I tillegg til og måtte venne meg til dette nye livet mitt, kom flere utfordringer kastene mot meg. Jeg følte meg brutalt avvist av psykiatrien og stod uten behandling i sju måneder. Det tok sju måneder, søknad fra tre forskjellige leger, utallige purringer og telefonsamtaler og møter før jeg fikk en ny behandler. Jeg hadde gitt opp for lengst. Fikk beskjed om at neste steg var og klage til fylkesmannen, noe jeg ikke ville. Jeg ville ikke tvinge meg til behandling på et sted som ikke vil ha meg som pasient. Men det var det som fikk fart på ting, for da de fikk høre at vi hadde tenkt å klage så fikk jeg en ny behandler, nesten på dagen. Jeg blir irritert av å tenke på det. Jeg hadde mange støttespillere rundt meg som ikke ga opp, selv om jeg hadde gjort det. Hva med de som ikke har det? Det er ikke rart at mange faller ut av systemet. Støttespillerne mine (fastlege, to leger på avdelingen jeg har vært akuttinnlagt, og 3-4 personer i kommunene sa de aldri hadde vært borti så dårlig behandling. Men jeg vet veldig godt at dette ikke er et enkelttilfelle. I ettertid har jeg fått beskjed om at jeg ble behandlet på en uverdig måte og har også fått en unnskyldning. 
Oppi alt dette ble også en av mine nærmeste alvorlig syk. Det har vært en beintøff jobb å være pårørende og samtidig skulle passe på at jeg ikke sliter meg selv helt ut. Jeg har lyst til å stille opp hver dag, men formen min tilsier at det ikke går. Så da blir jeg liggende i senga og kjempe mot den dårlige samvittigheten min. Det er en utrolig vanskelig balansegang. Jeg prøver å høre på de rundt meg som sier at det ikke kommer noe godt ut av hvis jeg sliter meg ut såpass at jeg blir innlagt, men det er vanskelig. 

Disse to årene har vært fulle av utfordringer. Det har vært mange innleggelser. Det har vært mye «drama». Det har vært mye usikkerhet. Både i forhold til behandling, om jeg kan beholde leiligheten og livet generelt. Det har føltes(og føles) uutholdelig. Jeg er sliten. Men holder ut. 

I april tok jeg den tredje tatoveringen min. Den betyr utrolig mye for meg og har med de siste to årene og gjøre. Her er den helt fersk. 

veiskille

Disse hersens veiskillene
HVORFOR skal det være så vanskelig å velge «riktig» vei?

Jeg trenger en bruksanvisning for livet, NÅ!

Jeg står i nettopp en av disse hersens veiskillene akkurat nå. Og jeg aner ikke hva jeg gjøre. Uansett hva jeg velger så blir det feil, og jeg tør ikke engang tenke på konsekvensene. Jeg er så lei. Så utrolig dritt lei. Jeg er sliten, og finner ikke kreftene jeg så sårt trenger akkurat nå. «jeg er veldig bekymret for deg, du må hvile» sier behandleren min. «du må ta deg sammen» sier hodet mitt. «du må bare tenke positivt, så fikser det seg» sa en annen. 
Så blar jeg i en avis som ligger og slenger (noe jeg angrer like mye på hver gang) og lurer på om dette er en verden jeg vil tilhøre? Så mye ondskap. Så mye urettferdighet. Jeg blir fysisk kvalm. 

Jeg skulle ønske noen kunne ta valget for meg. Men det er det jeg som må gjøre. Jeg kan lytte til folks meninger men for å være ærlig gjør de meg bare enda mer forvirret og usikker. 

Jeg trenger den bruksanvisningen, NÅ!

 

Gnagsår

Lyder gnager i ørene mine. Og det er mer bråk enn vanlig her jeg bor. Alle lyder kjennes ut som gnagsår. Det er utrygt og ekkelt og ligge våken om natten og høre smerteskrik og ting som knuser i vegg og gulv. Men samtidig vet jeg at det like godt kunne være meg. Jeg får dårlig samvittighet for alle gangene jeg har utagert og skremt naboer og medpasienter. Og jeg vil så inderlig sterkt fjerne det som plager personen som uler dag og natt. 
Personalet i boligen prøver å berolige meg med at de har kontroll. Men jeg vet at hvis det pågår lenge nok, så må de ringe politiet. Jeg har lyst til å finne frem headsethet og koble vekk fra virkeligheten. Men alle lyder gjør jo vondt, så det funker ikke det heller. Har prøvd med ørepropper, men da hører jeg alle lydene i kroppen min. Ventilasjonsanlegget bråker. Hodet bråker. Verden bråker. 

Trenger stillhet. Men det blir jo aldri stille. 

Hei?

Nå er det evigheter siden sist. Har det noen gang gått så lang tid mellom to innlegg noen gang siden jeg opprettet bloggen? Tror ikke det.

Den fysiske helsa er bedre. Legene fant endelig ut hva det var, jeg fikk en ganske omfattende behandling, og nå er jeg nesten frisk igjen. Men rett etter at jeg følte meg nogenlunde på beina igjen fikk jeg kyssesyken som slo meg ut et par måneder. Så fikk jeg omgangsyken, så influensa, så omgangssyken igjen. Immunforsvar sa du?
I tillegg har livet vært tøft generelt. Kommer sikkert til å skrive om det etterhvert. Men tror jeg er tilbake i hvertfall, for herregud jeg savner å skrive. 

30.03.2016

Jeg savner å blogge. Jeg tenker «åh, nå trenger jeg å skrive». Men så blir jeg som regel avbrutt av at magen vrenger seg og jeg må løpe på do. Eller så ligger jeg i senga med feber og orker ingenting, eller vrir meg i smerter. Med andre ord: jeg er fortsatt syk. Legene klør seg fortsatt i hodet. Jeg tror jeg har vært mer hos legen de siste måndene enn jeg har vært noen gang (og det er mange). Blodprøver, urinprøver, ultralyd og røntgen. Sjekke puls, blodtrykk, lunger, hjertet og lymfekjertler. Igjen og igjen.
I skrivende stund er klokka fire på natta og jeg ligger og smågruer meg til legetimen min senere i dag. Nytt sykehus, nye leger, nye undersøkelser. Håper de kan gi meg et ordentlig svar.

Temaet i behandlingen for tiden er tillit.
«jeg forventer ikke at du skal stole på meg etter et halvt år eller ett år. Men en gang må du det, hvis du skal bli bedre» sa behandleren min på slutten av timen. Det skremmer meg. Men jeg vet det er sant. Er det tillit som er det store problemet? Er det derfor jeg ikke kommer videre? Er det derfor funksjonsevnen min bare går nedover? Er det på tide å fortelle hele sannheten? Jeg vet ikke, jeg. Jeg vet bare at dette er fryktelig smertefullt, og at jeg er sliten. Hvor langt kan et menneske presses egentlig? Hvor mye tåler en kropp?

Det er så mye som foregår for tiden, samtidig står jeg bom stille.