sovetid på avdelingen

Det er sovetid på avdelingen. Men ikke alle sover. Jeg later som, så ikke nattevakta skal spørre spørsmål. Jeg har blitt ganske flink til å fake søvnpust. Så må jeg bare nikke og smile når dagvaktene spør om jeg har sovet godt i natt. For de har allerede hatt rapport og lest journal. Jeg vet det er stygt å lyve, men jeg orker ikke repetere meg selv igjen og igjen (og igjen). 

Ta meg vekk  

langt vekk 

hvor smerte ikke lager så dype arr

Sommeren

Lenge siden jeg har skrevet noe nå. En hel sommer faktisk. Jeg har brukt den siste tiden til å bli vant med livet «her ute» igjen – utenfor de låste dørene. 

I slutten av juni smalt det, jeg falt, ordentlig hardt. Jeg vet ikke om dette fallet hadde kommet uansett eller om den kom pågrunn av de dårlige nyhetene jeg fikk tidligere i år, men et stort fall var det i hvertfall. Alt jeg sliter med eskalerte. «jeg er oppriktig bekymret for deg, jeg er redd for at du enten kommer til å dø eller bli grønnsak». sa en til meg. Egentlig burde jeg vært «grønnsak» nå, sånn som jeg har oppført meg. Men av en eller annen grunn jobber kroppen fortsatt for meg, selv hvor slem jeg er mot den. 

Det har vært kjempe tøft. Mye tvang. Den første uka husker jeg stort sett ingenting av, som sikkert er like greit. Hadde kontinuerlig observasjon(fastvakt) de første seks ukene. Og har stort sett bare sett hvite vegger. Så på vei hjem igjen sa jeg «det er skikkelig rart å sitte i en bil» når jeg ble spurt om hva jeg tenkte på. Hørte etterpå hvor teit det sikkert hørtes ut. Skulle tro jeg aldri hadde sittet på med en bil før. 
De første dagene etter jeg ble skrevet ut var jeg stort sett hos foreldra mine fordi jeg fant et vepsebol på størrelse med to fotballer når jeg kom hjem. Fant ut tidligere i år at allergien min mot veps har blitt ganske mye verre siden sist jeg ble stukket, kunne derfor ikke bo der. Men nå har skadedyrkontrollen vært og fjernet både bolet og vepsene og jeg er endelig ordentlig hjemme igjen. 


Hagen, eller «buret» som jeg kaller det. Første turen ut i frisk luft på flere uker måtte dokumenteres. 

Siste uken av juni, hele juli og nesten hele august er tilbrunget på sykehus i år. Jeg slapp i hvertfall mas om både bursdagen min og ferie i år. Men det har vært tøft. Dette må være en av de tøffeste og vondeste periodene i livet mitt og den har vart i mange måneder nå. Hva skjer? Jeg vet ikke, jeg. Alt er bare så..jeg vet ikke.  
Jeg har så inderlig håpt at dette bare skulle være en «fase», noe som gikk over hvis jeg bare holdt ut lenge nok. Hvis jeg bare klarte å puste, klarte å eksistere litt til. Men sånn er det jo ikke. Men skrivelysten har i hvertfall kommet tilbake, etter og ikke skrevet noe på flere måneder. Har mye på hjertet. 

Nå sitter jeg og venter på at klokken skal bli elleve. Da har jeg time hos fastlegen min. Gruer meg så fælt. Har utsatt denne legetimen så utrolig lenge (5-6 år), men nå kunne den ikke utsettetes lenger. Har skrevet ned det jeg vil (må) si på et ark og håper jeg klarer å levere det.

Julaften

Jeg trodde jeg måtte feire julaften innelåst på psykiatrisk i år. Men kom ut for to dager siden. Jeg har skrevet flere ganger nå at jeg skal begynne å skrive mer igjen og det har jeg tenkt til. Og denne innleggelsen var litt spesiell tøff, så følte for å skrive litt om den. Det var foresten ikke selvmordsrealtert til dere som var bekymret for det. 

Jeg trodde først jeg var skikkelig fyllesyk for jeg våknet med en intens hodepine. Herregud, hvor mye har jeg drukket? så skal jeg til å løfte armen for å ta meg til hodet. Men det gikk ikke. Så ser jeg ned på hendene mine og ser at jeg ligger i belter. Hva har skjedd? Jeg husker ikke. Hvor er jeg? Så ser jeg at det sitter noen i rommet. «har du vondt?» spør han. «hodet mitt» svarer jeg. Så sier han noe jeg ikke får med meg. 
Jeg ser rundt i rommet og prøver å finne ut hvor jeg er. Så ser jeg at det ligger noe klær på gulvet som er opprevet. «hva har skjedd?» sier jeg med tårer i øynene. «politet kan være ganske brutale» svarer han som sitter og liksom passer på meg. 
Det plagget er kanskje det mest dyrebare jeg har. Det tilhørte ei venninne som døde for flere år siden og det er det eneste jeg har igjen etter henne. Jeg ble så sint og det gjorde så vondt å se at det bare lå slengt på gulvet og var helt ødelagt. Mamma kan sikkert sy det, men det blir ikke det samme. Jeg følte at nå som det var revet i stykker har jeg sviktet henne, nå igjen. Jeg klarer ikke beskrive følelsene som kom, det var bare jævlig vondt. 

«jeg blir bare mer urolig av å være her» sier jeg. «men vi må vite at det er forsvarlig å skrive deg ut, utskrivelse blir tidligst mandag». sier hun som skulle vurdere meg . «kan jeg komme på en annen avdeling da, vær så snill?» nesten trygler jeg. «nei, du må bli her på skjerma». Så begynte jeg å gråte. Det ble litt for mye for meg. Først finner jeg det mest dyrebare jeg har slengt på gulvet, opprevet. Så blir jeg ganske brutalt beskyldt for å ruse meg (det var ikke noe vi tror du har tatt noe, men du har tatt noe) på grunn av de store pupillene mine, men prøvene viste at jeg ikke hadde tatt noe. Så føler jeg meg ikke hørt i det hele tatt og de nektet å la meg være alene fordi jeg hadde konstant tilsyn. Så jeg slo hånda i veggen litt for hardt. Jeg gjorde dumme ting, jeg følte (og føler) meg utrolig liten og dum for når jeg hørte det. Men prøver så godt jeg kan og ikke tenke på det, men det er vanskelig.  

Jeg sa ingenting en lang stund. Til en kveld en jeg har snakket med før kom på nattevakt. Han hadde praksis der jeg var mye innlagt når jeg var under ungdomspsykiatrien. Jeg snakket ikke så veldig mye med han den gangen, men det var i hvertfall et kjent ansikt. Så da klarte jeg å si litt. Etter å ha vært innlagt en uke føler jeg meg mer klar for julen. 

Da jeg endelig fikk utgang, takket jeg ja til en liten gåtur. «oi, det er jo snø jo» var det første som slo meg når kontakten min låste opp døra så vi kunne gå ut. Det var plutselig blitt vinter. Jeg hadde ikke lagt merke til det siden det ikke gikk ann å se ut av vinduet på rommet mitt. Det er rart hvor lenge man føler man har vært låst inne når man er innlagt. Det føles myye lengere enn det egentlig er. 

Men alt dette betyr ikke at jeg skal falle tilbake til der jeg var. Hvor livet stort sett bestod av akuttinnleggelser. Jeg skal gjøre så godt jeg for ikke å komme tilbake til den sirkelen, jeg skal gjøre så godt jeg kan for og ikke høre ordet svingdørspasient igjen. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å holde meg unna det. Det skjer mye nytt i livet mitt akkurat nå, mer enn det har gjort på mange år. 

Det har passert midnatt, så det er jo julaften nå. Jeg gidder ikke å skrive om mitt forhold til jul og nyttår. For det har jeg skrevet og mast om flere ganger de siste årene. Jeg er ikke noe tradisjonsmenneske, men å sitte foran tven og se de faste filmene hver julaften med søstra mi kommer jeg til å gjøre. Mens foreldrene mine løper rundt i byen og handler inn de siste julegavene, selv om de sa de var ferdige for over en uke siden. . 

Vil ønske dere alle en så god jul som overhode mulig♥ 

Om min første innleggelse i voksenpsykiatrien

Dette innlegget er ikke skrevet for å kritsere voksenpsykiatrien eller skremme noen. Det er min opplevelse av overgangen fra ungdomspsykiatrien til voksenpsykiatrien, siden flere av dere har spurt hvordan det var for meg. 

Jeg har vært gjennom mange akuttinnleggelser i løpet av de siste årene. De aller fleste har vært kaotiske med tvang, håndjern og politi. Og de aller fleste har vært i ungdompsykiatrien. Men så fylte jeg 18 i fjor og plutselig lå jeg i baksete på en politibil med en politimann liggende over meg, på vei til Lier sykehus. Etter at legene og politiet hadde hatt en lang diskusjon(krangel?) om jeg skulle transporteres i ambulanse med politi eller i en politibil (fikk foresten høre i ettertid at det egentlig ikke er lov å transporteres (herregud, høres ut som jeg er en postpakke) i en politibil når det har med slike saker å gjøre. I følge to politimenn jeg snakket med er det ambulansen som skal transportere deg og politiet skal eventuelt være med i ambulansen og/eller kjøre etter i egen bil. Jeg har vært gjennom begge deler mange ganger, og kan si at det å ligge på en båre i en sykebil føles langt mindre traumatisk enn å ligge fastklemt i et baksete. Noen som vet hva reglene på dette er?)
Da bilen stanset foran mottaket og jeg ble dratt ut kjente jeg hjertet slo vilt i brystet på meg. Alt var så ukjent og skummelt. Da jeg åpnet øynene igjen satt det to mennesker ovenfor meg. Jeg krøp bakover og inn i et hjørne, så langt unna de ukjente menneskene jeg kunne komme, i det lille rommet som virket som et svart hull med et stort sluk. Jeg gråt av både fortvielse og redsel. Jeg så munnene deres forme ord, men jeg hørte bare stemmene i hodet mitt som sa at disse menneskene var slemme og ville meg vondt og at jeg for all del ikke måtte stole på noe av det de sa. 

Jeg var vant til en liten avdeling som jeg kjente godt til. Jeg var vant til å bli tatt i mot av folk jeg kjente. Men plutselig kjente jeg ingen og alt var så innmarri STORT. Jeg følte meg helt forlatt av alle jeg kjente, det var ingen der jeg følte jeg kunne snakke med og alt var bare forferdelig vondt og håpløst. 
Dagen etterpå snakket jeg med en lege som skulle vurdere om jeg kunne dra hjem eller om jeg måtte bli. Det har jeg vært gjennom uttalige ganger før og visste alle spørsmålene som kom til å komme. Det første legen sa til meg var: nå er du innlagt i voksenpsykiatrien og det er ganske forskjellig fra ungdompsykiatrien. Her får du bestemme mye mer selv. Yes, tenkte jeg, da blir jeg ikke her lenge. Men jeg kunne ikke tatt mer feil. Etter tre dager på mottaket ble jeg sendt videre til akutten og der ble jeg i to månder.

 De to måndene var kanskje de tøffeste noen gang. 

Jeg gråt mye. Jeg satt i hjørnet på gulvet på rommet mit og nektet å snakke. Jeg opplevde å bli lagt i belteseng mot min vilje og bli tvangsmedisinert, jeg opplevde hvordan det er å holdes nede mens man ligger på gulvet og får sprøyter i rumpa. Jeg følte på en redsel som jeg aldri har opplevd før, så vond og overveldene, at jeg trodde jeg skulle dø av fysisk ubehag. Jeg var sikker på at denne gangen var livet mitt over for godt. Men jeg opplevde også å bli sett, hørt og tatt på alvor.  Det tok bare lang tid før jeg innså det, for jeg var så opphengt i å hate dem. 

Jeg vil si at overgangen for meg var stor og brutal og helt uventet. 

Psykologen jeg hadde mens jeg var på akutten har vært og snakket med meg et par ganger etter at jeg ble flyttet til den avdelingen jeg er på nå. Vi har snakket om hvordan jeg oppførte meg, følte meg og opplevde verden mens jeg var innlagt på akutten. Hun så meg på mitt aller verste, da jeg virkelig var helt på bunnen, uten noen form for livslyst eller tro på at ting kunne bli noe bedre. Alt var svart og kun svart. Jeg hatet henne virkelig sterkt en god stund og tålte ikke trynet hennes. Jeg var så fryktelig sint og forbannet for at hun holdt meg på avdelingen på tvang, at hun fjernet utgangen min (og derfor fratok meg muligheten til å ende livet mitt) og at hun presset meg rimelig hardt til å snakke om ting jeg for all del ikke ville snakke om. Jeg ble forbannet da hun fortalte meg at jeg fikk samtaler oftere enn de andre, jeg var sikker på at det var for å plage meg mest mulig. 
Jeg er på et annet sted nå enn da jeg ble innlagt i fjor høst. Smerten og problematikken min har nok ikke forandret seg, men jeg er tross alt ikke innlagt på akutten på grunn av selvmordsforsøk.

Jeg vil dele noen bruddstykker av tekstene jeg skrev mens jeg innlagt. Mye av det er skrevet i sinne, så de kan virke litt brutale:

Hva er greia med å være så brutal? Hva ligger bak truslene deres? (visst du ikke gjør dette..må vi gjøre dette..) Er det makt dere er ute etter? Skjønner dere ikke at det bare forverrer alt? Dere kan dra til helvete alle sammen, der jeg egentlig hører til. 

Du kommer inn til meg og ser at jeg gråter og slår hodet i veggen. Jeg skal gå å se hvor mange milligram du kan få jeg sier du og forlater rommet for så å komme tilbake med et lite plastbeger med piller og et glass vann. Jeg vil ikke ha noen jævla piller, jeg vil bare ha noen å snakke med! 


På mitt aller laveste

Jeg sitter på gulvet, akkurat kommet ut av beltesengen og gråter. Klærene dekker blåmerker etter kamp og gnagsår etter reimene. Døren går opp og tre menn kommer inn. En godt voksen mann kommer bort til meg. Han spør meg et spørsmål, jeg skammer meg – så jeg ser vekk. 
«åssen respekt er det du viser meg?? en voksen mann!, ser bort når jeg snakker til deg??» sier han med høyrøstet stemme. Jeg krymper. Føler meg dum og liten. En voksen mann? Skal jeg ta det som en trussel? Det var ihvertfall det jeg gjorde. Jeg var livredd for hva han kunne gjøre, så jeg presset frem et lite «unnskyld». 
De tar meg i armene, løfter meg opp og fører meg inn til et rom. 
«du må bli her på skjerminga, ihvertfall til i morgen« sier han og så slipper armene mine. Jeg synker ned på gulvet og blir liggende der til neste dag. 

–  august 2013

Det virker kanskje ikke så stort i andres øyne, men for meg var det en forferdelig opplevelse og det siste jeg trengte. Jeg var sårbar og på mitt aller laveste. Jeg hadde ligget i den beltesengen i over 12 timer, jeg var utgrått, redd og sliten etter timer med motstand. Jeg hadde fått seks nåler i rumpa mot min vilje. Jeg hallusinerte og kroppen var i kjemp-eller-flukt modus. 
Når jeg får et ubehagelig spørsmål og jeg skammer meg, ser jeg automatisk bort. Det har ingenting å gjøre med respekt. Det går på automatikk. Jeg har til tider veldig problem med å holde øyekontakt, fordi noen samtaleemner gjør så vondt at jeg ikke klarer å se på personen jeg snakker med. 

Nå i ettertid blir jeg mest sint når jeg tenker på hendelsen. Jeg skulle ønske han fikk vite hvordan det var for meg å bli snakket til på den måten. Jeg håper han tenker seg om før han møter en pasient på den måten igjen.  

 
//privat

å legge vek dø-planene

Jeg ville bare bli fri. Fri fra fengslet  jeg bor i. Fengslet som holder meg fanget – fanget i et kaoshælvette. Jeg ville bare ha slutt på selvskading og selvmordstanker. Jeg orket bare ikke mer smerte og fortvielse. I pysjbukse og singlett stod jeg der, på togskinnene med for mange tabletter svelget, i 20 minusgrader og ventet på toget.
Jeg gjorde det ikke med lett hjerte, jeg kjente jernkloen grep rundt hjertet mitt og vred det rundt  da jeg stod og tenkte på familien min. Jeg forbannet meg selv for at jeg ikke kunne være det barnet de fortjener. Hvor mye kaos, smerte og oppstyr jeg har laget de siste årene. 

  – Skrevet etter et selvmordsforsøk i 2012.

Jeg har mange selvmordsforsøk bak meg. Men leger og politi har alltid reddet meg i siste liten. Til tider tror jeg at jeg er udødelig, at verden mobber meg. «Haha, trodde du virkelig at du skulle slippe så lett unna?».  Jeg har forbannet verden og alle rundt meg som har stanset meg og prøvd å hjelpe meg. «Jeg orker ikke mer, skjønner dere ikke det?!»


 

torsdag klokken elleve

Det er rart å være hjemme igjen. Alt virker så ukjent, men herregud så godt det er å ligge i sin egen seng igjen. 

Imorgen er permisjonen ferdig, da drar jeg inn til akutten igjen og overnatter der til torsdag. Og på torsdag flytter jeg over på den andre avdelingen. Torsdag klokken elleve.
På fredag snakket jeg med han som skal være psykologen min fremover for første gang. Jeg lå oppe hele natten i forveien og gruet meg til samtalen. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive den første samtalen vår, jeg var så nervøs at samtalen gikk sin gang, mens jeg tenkte alle katastrofetankene mine. Nå som han møter meg vil han kanskje ikke være behandleren min allikevel. Han syns sikkert jeg ikke fortjener plassen. Han tror sikkert ikke på meg, han syns sikkert jeg er håpløs og dum. 


privat// 

Jeg har brukt mesteparten av permisjonen på å slappe av. Men jeg har også fått gjort litt, blant annet besøkt min søster. Jeg ser ikke søster så ofte, siden hun er tretten år eldre enn meg, har kjærste, jobb og egen leilighet. Så det føltes litt rart det også, jeg har vært tvangsinnlagt i ni uker også plutselig skal vi diskutere vær og bil, som om ingenting har skjedd.


//privat

Nå skal jeg prøve å få sove litt, det trenger jeg. Jeg føler at jeg går rundt i en slags zombie-tilstand.