fangevoktere

Har du noen gang tenkt på hvordan det er og ikke kunne gå ut alene? Hvordan det er å bli fratatt friheten? Hvordan det er å bo i et hjem som til en hver tid er låst, uten mulighet til å komme ut? Mens foreldrene dine går med nøklene, fangevoktere. I to år har jeg mer eller mindre hvert en «fange». Første året i psykiatrien var mamma(i perioder også pappa) pleiemeldt. Som vil si at de skal passe på meg hele døgnet. De ni måndene jeg bodde på institusjon var jeg litt alene. Men stort sett var jeg inne på avdelingen med 4-7 personale rundt meg hele tiden. Hadde også i lange perioder fotfølge – både på skolen, institusjonen og ute » i det frie «.Jeg tror jeg kan telle på to hender hvor mange ganger jeg var ute alene ( vist du ser bort i fra rømningsforsøk) I mai, da jeg skrev meg ut fra institusjon, flyttet jeg hjem igjen. Siden det har det vært låste dører igjen. To år er ganske lenge. 


privat// 2010

– happypain

noen gang kan jeg glemme..

Noen ganger glemmer jeg at mange folk syns det er uvanlig og ubehagelig å snakke om døden. Jeg kan glemme at de ikke vet hva vedtak 3-2( tvungen observasjon) og 3-3 ( tvungent psykisk helsevern) er for noe. Jeg kan glemme at de ikke har forskjellige ord og ordtrykk i vokabularet sitt. Suture. Intox. DBT. Institusjon. Ambivalens. AMK. Svingdørspasient.  Jeg kan ofte glemme at vi er på helt forskjellige planeter. Nettopp fordi det har blitt en så stor del av hverdagen min at jeg tenker det er vanlig. Men selvfølgelig ( og heldigvis ) er ikke dette en del av alles liv. 

 

 

hjertet mitt

 Jeg er ikke laget av stål, jeg har følelser jeg og – som alle andre.

Jeg er svært forsikitig med hvem som får låne hjerte mitt. Jeg er redd for å bli avvist, gjort narr av eller misbrukt på den ene eller andre måten. Vist jeg låner deg hjerte mitt, ville du kastet det i bakken og trampet på det? Ville du holdt det i hånden din, klemt rundt det, til det knuste? Hvorfor er jeg så redd for å låne bort hjerte mitt? Hvorfor må jeg hele tiden være sikker på at folk vil utnytte meg om jeg åpner meg. Usikkerheten sliter på 


privat//

– happypain

faenskapen mitt i fleisen

Med årene har jeg blitt god til å skyve ting fra meg, selv om det ofte ender med at jeg får hele faenskapen midt i fleisen. Folk sier man ikke skal leve for mye i fortiden og framtiden, men her og nå. Ja, det høres jo bra(?) ut. Men igjen, hvordan gjøres dette i praksis?! Du kan komme med 1000 råd, men jeg sitter igjen som ett stort spørsmålstegn. Hvorfor skal jeg tro på deg? Du har lovt ting du ikke har klart å holde mange ganger før, hvorfor skulle du gjøre det nå? Så i stedet driter jeg i hvilke råd du kommer med. Jeg nikker, smiler og sier at det hørtes lurt ut og at det skal jeg prøve. Men jeg kunne ikke brydd meg mindre. 

Jeg er sint på meg selv. Jeg er sint på andre. Jeg er sint på livet og verden. 

Fortell meg hva et liv egentlig burde inneholde. Fortell meg hva frihet egentlig er. Fortell meg hva kjærlighet egentlig føles som. Og det aller viktigste; fortell meg hva verdighet og anerkjennelse egentlig er og føles som.  Fortell meg hva jeg har gjort galt. 

kanskje, kan jeg godta. 

Så fortell meg, hvordan og hvor lever man, når man ikke trives i hverken fortid, nåtid eller fremtid? 


privat//  sommer 2011

– happypain