Jeg kveles

jeg gisper etter luft
for det gjør så inderlig vondt
å eksistere

jeg venter 
på at tåken skal lette
så jeg kan leve litt igjen

jeg prøver å tro deg
når du sier at også dette skal jeg klare 

den forbanna jernkloen
strammer og strammer
jeg kveles 

 

fortell meg at dette bare en drøm

vær så snill og fortell meg
at alt dette
bare er en drøm
et mareritt
og at jeg snart våkner 

vær så snill
fortell meg 
hvor normalt og kjedelig
livet mitt egentlig er
bare jeg våkner fra
denne
drømmen
dette
marerittet

men ikke lyv til meg
vær så snill

bare fortell meg at dette
dette går også over 

kan vi møtes på halvveien i hvertfall?

Fjellveggen

Dette diktet har jeg delt en gang før, kanskje to? Men det passer så bra nå. Visst jeg husker riktig skrev jeg det mens jeg var innlagt i januar 2013.

jeg løper og løper

i hundre og førti kilometer i timen

på slitne ben

rett mot en fjellvegg

forsent å bremse nå

skaden har allerede skjedd

det gjorde ikke vondt

(jeg lover)

La meg falle

                                    Skrevet desember 2011

jeg hater dette

jeg kjenner situasjonen

så alt for godt 

jeg vet at snart

faller jeg

med hodet først i bakken

fallhøyden er stor

livstruende stor

ikke prøv å ta meg i mot

for jeg vil ikke reddes

la meg falle

for du er borte

for du er borte
død
og kommer aldri tilbake

jeg tenker forsatt på deg
og gråter
ved tanken på verdens urettferdighet
og at verdens snilleste gutt
aldri mer får se neste soloppgang

hvorfor deg
og ikke meg? 

På den siste meldingen jeg fikk av deg på facebook ba du meg med på skogtur sammen med hunden din, for å få meg i bedre humør. Jeg sa jeg ikke kunne. Jeg skulle ønske jeg kunne skru tilbake tiden to år og takke ja. 

jeg eier min egen sorg

( skrevet desember 2012 )

jeg eier min egen sorg
det vet jeg så godt
jeg trenger bare
noen som er villig til å lytte
så fallhøyden ikke blir så stor
til neste gang jeg raser
så skaden ikke eskalerer 
så jeg kan lande litt mykere
neste gang 

jeg eier min egen sorg
den kan ingen ta fra meg


privat// – 2012

– happypain 

døren som står på vidt gap

//skrevet juni 2010

det regner ute
og det er helt okei
for
da kan jeg gråte
så mye jeg må
av redsel

usynlig for verden
med ansiktet hevet mot himmelen
så vannet treffer

du spør om mine røde øyne
allergi
svarer jeg
så gråter jeg litt til

enda mer denne gangen
( fordi du trodde på meg )

usynlig
usynlig
 usynlig 

redselen renner vekk
via tårer
og regn
og blir borte
en liten stund

du vet døren står oppe
til neste gang du kommer
for jeg vet ikke
hvordan døren skal lukkes 
så – 
blir jeg redd igjen 

 


privat//

– happypain