jeg gisper etter luft
for det gjør så inderlig vondt
å eksistere
jeg venter
på at tåken skal lette
så jeg kan leve litt igjen
jeg prøver å tro deg
når du sier at også dette skal jeg klare
den forbanna jernkloen
strammer og strammer
jeg kveles
vær så snill og fortell meg
at alt dette
bare er en drøm
et mareritt
og at jeg snart våkner
vær så snill
fortell meg
hvor normalt og kjedelig
livet mitt egentlig er
bare jeg våkner fra
denne
drømmen
dette
marerittet
men ikke lyv til meg
vær så snill
bare fortell meg at dette
dette går også over
kan vi møtes på halvveien i hvertfall?
Dette diktet har jeg delt en gang før, kanskje to? Men det passer så bra nå. Visst jeg husker riktig skrev jeg det mens jeg var innlagt i januar 2013.
jeg løper og løper
i hundre og førti kilometer i timen
på slitne ben
rett mot en fjellvegg
forsent å bremse nå
skaden har allerede skjedd
det gjorde ikke vondt
(jeg lover)
jeg vil så gjerne tro på det du sier
men det gjør jeg ikke
for du har bevist
gang på gang
at jeg ikke kan stole på deg
det har jeg aldri gjort heller
men du trodde kanskje det
var du virkelig så naiv?
Skrevet desember 2011
jeg hater dette
jeg kjenner situasjonen
så alt for godt
jeg vet at snart
faller jeg
med hodet først i bakken
fallhøyden er stor
livstruende stor
ikke prøv å ta meg i mot
for jeg vil ikke reddes
la meg falle
for du er borte
død
og kommer aldri tilbake
jeg tenker forsatt på deg
og gråter
ved tanken på verdens urettferdighet
og at verdens snilleste gutt
aldri mer får se neste soloppgang
hvorfor deg
og ikke meg?
På den siste meldingen jeg fikk av deg på facebook ba du meg med på skogtur sammen med hunden din, for å få meg i bedre humør. Jeg sa jeg ikke kunne. Jeg skulle ønske jeg kunne skru tilbake tiden to år og takke ja.
jeg ligger her
i hjørnet
gråter
lydløst
mens jeg hører
skritt i gangene
(kom inn til meg)
ber jeg
stille for meg selv
men du går forbi
uten å vite
at jeg trenger deg
Skrevet på (p)sykehuset oktober 2013
//privat
