Jeg kveles

jeg gisper etter luft
for det gjør så inderlig vondt
å eksistere

jeg venter 
på at tåken skal lette
så jeg kan leve litt igjen

jeg prøver å tro deg
når du sier at også dette skal jeg klare 

den forbanna jernkloen
strammer og strammer
jeg kveles 

 

Fjellveggen

Dette diktet har jeg delt en gang før, kanskje to? Men det passer så bra nå. Visst jeg husker riktig skrev jeg det mens jeg var innlagt i januar 2013.

jeg løper og løper

i hundre og førti kilometer i timen

på slitne ben

rett mot en fjellvegg

forsent å bremse nå

skaden har allerede skjedd

det gjorde ikke vondt

(jeg lover)

La meg falle

                                    Skrevet desember 2011

jeg hater dette

jeg kjenner situasjonen

så alt for godt 

jeg vet at snart

faller jeg

med hodet først i bakken

fallhøyden er stor

livstruende stor

ikke prøv å ta meg i mot

for jeg vil ikke reddes

la meg falle

for du er borte

for du er borte
død
og kommer aldri tilbake

jeg tenker forsatt på deg
og gråter
ved tanken på verdens urettferdighet
og at verdens snilleste gutt
aldri mer får se neste soloppgang

hvorfor deg
og ikke meg? 

På den siste meldingen jeg fikk av deg på facebook ba du meg med på skogtur sammen med hunden din, for å få meg i bedre humør. Jeg sa jeg ikke kunne. Jeg skulle ønske jeg kunne skru tilbake tiden to år og takke ja.