Hei?

Nå er det evigheter siden sist. Har det noen gang gått så lang tid mellom to innlegg noen gang siden jeg opprettet bloggen? Tror ikke det.

Den fysiske helsa er bedre. Legene fant endelig ut hva det var, jeg fikk en ganske omfattende behandling, og nå er jeg nesten frisk igjen. Men rett etter at jeg følte meg nogenlunde på beina igjen fikk jeg kyssesyken som slo meg ut et par måneder. Så fikk jeg omgangsyken, så influensa, så omgangssyken igjen. Immunforsvar sa du?
I tillegg har livet vært tøft generelt. Kommer sikkert til å skrive om det etterhvert. Men tror jeg er tilbake i hvertfall, for herregud jeg savner å skrive. 

Sommer

Det er under to uker, snart en, til jeg fyller 20 år, familien forventer at jeg må gjøre noe stort. Jeg vurderer om jeg skal ønske meg tandemhopp i bursdagsgave, men er rimelig sikker på at jeg ikke får et ja av legen både pågrunn av psyken og epilepsien (kunne selvfølgelig bare skrevet under på at jeg hverken har psykiske lidelser eller epilepsi, men vil ikke utsette fallskjermhopperen for noe fare). Folk begynner å få sommerferie. Mamma og pappa har startet «krig» med naboen om en dum reklameavis. Søsteren min er over halveis i svangerskapet. Jeg vurderer frem og tilbake om jeg skal bestille en legetime som jeg egentlig burde hatt for snart fem år siden. Jeg har endelig fått ny mobil, men nå er det dataen som er ødelagt. Kontakten med helsevesenet er bare kaos, det ser ikke ut som det finnes noe hjelp for meg på DPS – det er bare en evig drakamp som gjør meg totalt utslitt.
Prøver å finne noen som vil være med meg på tusenfryd OG være med opp i karusellene i sommer, da det å kjøre karusell er det eneste som får meg til å slippe å tenke på tunge ting, men det ser dårlig ut. Er ganske irriterende at jeg er den eneste i familien som ikke er redd/spyr av karuseller/berg-og-dal-baner. Men vet hvordan det er å være redd, så skal absolutt ikke prøve å presse noen. Det er snart to år siden bestemor døde, savner hun så fælt. 

Det er sommer. Det er 2015. Det er livet.

Håper alle får en så fin sommer som mulig

Nøkkeljakt og julen

Noe av det første jeg gjorde når jeg kom hjem fra innleggelsen bittelillejulaften var å gå på nøkkeljakt sammen med foreldrene mine. «har du nøkler?» spørte mamma da hun ringte meg. Nøkler? Kunne ikke brydd meg mindre. Men når jeg kom hjem fant jeg fort ut at der lå det ingen nøkler. Døra mi var ikke låst, men uansett hvor jeg lette fant jeg dem ikke. Politet sa de antakeligvis lå på legevakta og legevakta mente de lå hos politiet. De lå ingen av stedene. Så sykepleieren fra avdelinga som kjørte meg hjem foreslo og lete der politet hentet meg. Så vi gjorde det. Det var lettere sagt enn gjort. Hadde jeg mistet de?Falt de ut av lommene mine når politet la meg i bakken? Hadde jeg lagt de fra meg? Kastet dem i vannet? Jeg husket ingenting. Det så mørkt ut for det hadde snødd og hvor begynner man å lete på en parkeringsplass? Jeg begynte å bli ganske fortvilet, jeg hadde veldig lite lyst å fortelle de som jobber i boligen at jeg ikke klarte å finne dem. Det var litt krise, for den ene nøkkelen går til utgangsdøra der jeg bor og går derfor inn til flere andre leiligheter også. Men så fant vi ut at visst noen hadde funnet dem så hadde de kanskje levert de til en av butikkene i nærheten. Og heldigvis var det en snill sjel som hadde levert dem på matbutikken. Hvor vil jeg med å fortelle alt dette? For det første: hvor ekkelt, forvirrende og skummelt det er og ikke huske noe og hvordan det skaper problemer (det høres kanskje ut som en filleproblem, men for meg var det en utfordring). For det andre: Jeg tar nøklene, snur meg rundt og ser rett på en person som jeg ikke har snakket med på kjempe lenge. Det er alltid så kleint og ubehagelig når det skjer. For jeg er så vant til at når jeg møter på folk jeg før hadde god kontakt med, går vi begge rett forbi hverandre som vi aldri har møttes. Jeg har kuttet (fant ikke noe annet ord, sorry, plager meg og) kontakt med så si alle jeg var venner med. Men hun ropte nesten navnet mitt og ga meg en stor klem. Det var utrolig rart og uvant. Hun spurte faktisk om jeg ville komme til henne og spille biljard (vi spilte mye sammen på ungdomskolen). Jeg takket nei, men jeg vurderte det. Og det hadde jeg ikke gjort for ett år siden. 

Da sykepleieren kjørte meg hjem sa hun at jeg måtte prøve å sette grenser for hvor mye jeg orket i julen. Jeg syns det er vanskelig. Jeg vil ikke skuffe andre fordi jeg ikke orker. Men i romjula ble jeg bedt til middag. Jeg sa ja. Men noen timer før vi skulle dra, kjente jeg at dette går ikke. Jeg ville ikke presse meg for mye, for da vet jeg hvor jeg fort kan havne. Og det orker jeg ikke. Så jeg sendte en melding og sa at jeg ikke kom allikevel, fordi jeg følte meg i dårlig form. Det var faktisk kjempe vanskelig. For jeg vet at det er stelt i stand masse. «nå skuffer du henne veldig vet du» var det jeg fikk høre. Jeg gikk rett i kjelleren. Det var det jeg visste. Jeg bare skuffer hele tiden. Jeg er en byrde og belastning, jeg burde ikke ha mennesker i livet mitt. Jeg hadde håpt at jeg skulle få forståelse. Jeg har tross alt ikke vært så mye utenfor huset de siste årene, isolert meg, orket og gjort veldig lite. Og da er det ikke lett og plutselig skulle være så aktiv som det julen ofte blir. Jeg satt meg ned å gråt da de andre dro og jeg ble igjen hjemme. Det er hardt å høre sånt når man gjør så godt man kan, men allikevel er det ikke godt nok.
«hva gråter du for?» spurte nattevakta. Jeg svarte ikke men hadde lyst å si at jeg er verdens verste menneske. 

Julaften

Jeg lovte å skrive om hvordan det er å gå fra svart til blondt hår. Og det skal jeg gjøre, når jeg har kommet så nærme min egen hårfarge som mulig. Håret mitt ser mye bedre ut på bilde enn det gjør i virkeligheten. I virkeligheten er det så slitt at frisøren ba meg kure håret godt og ikke komme tilbake før om tre måneder, fordi det er så slitt at hun ikke tør å gjøre noe mer med det på en stund. Og det er mye rødtt/brunt bak i håret. Det er en lang prossess. Akkurat nå må alt blekes før det til slutt skal bli min mellomblonde hårfarge, som etterveksten, forhåpentligvis. Jeg har holdt på siden juni i fjor!

Tante har strikket votter til meg

Min julemusikk

Bursdag

Jeg har aldri nevnt noe på bloggen de gangene jeg har hatt bursdag, fordi jeg syns det er en ekstra tung dag. Jeg prøver å glemme dagen og håpe at alle andre gjør det også. Facebook er et utrolig dumt sted å være på bursdagen sin har jeg funnet ut. Men nå nærmer dagen seg med store stormskritt. Jeg har likevel takket ja til å være med søsteren min ut på bursdagen min. 
Heldigvis fyller jeg 19 år. Det hadde nok vært verre om jeg fylte 18 eller 20 år, for mange ser på det som spesielt. Men 19 derimot er vel ikke så stort? Jeg husker 18 årsdagen min. Da tikket det inn bursdagshilsninger hele dagen. «gratulerer med dagen martemor», «nå kan du endelig drikke og kjøre lovelig!», «gratulerer med den store dagen, nå er du endelig voksen», fikk jeg høre og lese i fjor. 
Jeg har så lenge jeg kan huske lurt på hva som er så spesielt med bursdager. Jeg husker jo at jeg syns det var fint å kunne gjøre noe ekstra for venner når de hadde bursdag, men min egen har jeg aldri sett på som noe spesielt. Feire at jeg er ett år eldre? Nei, vet du hva. 

Jeg vet ikke hvordan det var på deres skole, men på min måtte det alltid markes når man fylte år. De i klassen holdt hverandre i hendene mens de gikk rundt i ring og sang bursdagsangen, mens du stod i midten og skulle velge hvem du ville gå rundt i ring med. Jeg syns det var kleint og ubehagelig. 
Også er det gavemaset, da. Sånn ca. to månder før man har bursdag kommer spørsmålene om hva du ønsker deg. Jeg aner aldri hva jeg skal svare på det jeg. Jeg ønsker meg ingenting jeg, i hvertfall ikke noe du kan pakke inn i gavepapir. Til jul for ett par år siden ga jeg mamma og pappa en liten, gul lapp hvor det stod ett ønske: fred og ro. De ble ikke så fornøyde med det. Så det ender ofte med at jeg bare skriver ned noe så folk skal slutte å spørre. I år sa jeg til foreldrene mine at jeg ønsket meg penny board. hva skal jeg med skatebord?
Jeg liker ikke at folk kjøper gaver til meg. Jeg tenker: hvorfor skal de bruke penger på meg? Det er jo bortkastet. Og jeg fortjener det ikke heller. 

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg har et anstrengt forhold til bursdagen min. Jeg liker den bare ikke.

håper ingen ser meg 

 

Bursdagsfeiring

Onkelen min fyller rundt år i helga og da blir det fest senere idag. Jeg har alltid mislikt at vi har så stor familie, ikke misforstå, men det kommer så utrolig mange folk. Jeg har aldri vært glad i folkemengder, men det har blitt vanskeligere de siste åra. Det er som rommet bare blir mindre og mindre så fort jeg trår over dørstokken. 
For meg har det alltid vært viktig at familien min ser meg som den jenta jeg var da jeg var 14 år. Den jenta som virket glad og ikke hadde store problemer med livet. Jenta som gjorde det okei på skolen og levde ungdomslivet. Så ble jeg 15 år og litt etter litt fikk familien min vite at det faktisk gikk veldig dårlig med meg. 
Det aller verste er nok alle spørsmålene. «hvordan går det med deg da?» , «du ser jo så bra ut, så det går vel bedre da?», «hvordan trives du på Lier da?». Jo, flott, kjempebra. 
 

Imorgen går det ikke ann å møte opp med fettete hår, joggebukse og lue på hodet. Rettetanga må frem, sminke og fine klær «må» liksom til det, for at jeg skal gli inn i mengden og se någenlunde okei ut.

Men aller først, måtte den milelange etterveksten farges:

Det høres kanskje ut som verdens største luksusproblem. Men jeg har liksom glemt hvordan man pynter seg og tar vare på seg selv, jeg. Da jeg var 14 tror jeg faktisk ikke at jeg eide en joggebukse engang. Jeg sminket meg for å skjule all styggdommen jeg så i speilet, jeg hang sammen med folk som egentlig bare gjorde livskvaliten min enda dårligere. Jeg druknet sorgene mine i alkohol. Men jeg var også sammen med venner, var med på overnattinger, gikk på kino, hang og slang i byen etter mørket hadde meldt sin ankomst, tilbrakte tid i rånermiljøet og gjorde stort sett det alle ungdommer gjør. Men jeg bar på en stor og ensom smerte som gjorde det vanskelig og i hele tatt forestille seg at jeg skulle eksistere neste dag. Men den var det kun jeg som så.
Plutselig, på noen få dager, levde jeg ikke et normalt ungdomsliv lenger. Jeg hadde et opphold på et krisesenter før jeg begynte i behandling. Etterhvert var det kun foreldrene mine og behandlerne mine jeg hadde kontakt med. Akuttinnleggelser på psykiatrisk skjedde oftere og oftere. Jeg husker en lege sa til meg engang: du har vært mer innlagt enn du har vært hjemme du, den siste tiden. Og jeg fikk høre ordet svingdørspasient for første gang. Og plutselig hadde jeg låst dør hjemme, uten nøkkel, uten frihet og uten mulighet til å komme meg ut av mitt eget hjem uten at foreldrene mine ble med. Barberhøvel og sakser kunne jeg bare glemme å ha på rommet. Jeg stjal glass og kopper fra kafeene vi var på og fant nærmeste offentlige toalett for å knuse de, for så å ta de med hjem for å skade meg. Jeg har gjort (og gjør forsatt) masse jeg angrer på. Men som jeg har sett som helt nødvendig der og da. 
Plutselig gikk jeg ikke i annet enn joggebukse, jeg sluttet å sminke meg, gre håret og ordne meg i det hele tatt. Jeg pakket meg inn i store klær for å beskytte meg selv og selvhatet ble bare større og større. Folk rundt meg merket det og var flink til å kommentere det. Jeg begynte å gi faen i alt. 

Jeg blir trist når jeg tenker på hvor mange år jeg har brukt opp på smerte og sykdom, det føles som jeg har kastet bort ungdomstiden min, år og tid jeg aldri vil få tilbake. 

stor skrivesperre

77 innlegg i utkast. Masse ord på innsiden som ikke kommer ut. Jeg vil skrive, men får det ikke til. Jeg savner å sette ord på ting, jeg lengter etter å trykke på tastaturet for så å se bokstavene komme opp på skjermen. Jeg savner å la pennen berøre arket og bla om sidene i dagboken min etterhvert som de fylles med ord. Jeg savner det svarte blekket på fingrene mine, som kommer av den ødelagte pennen jeg velger å ikke kaste, fordi det er yndlingspennen min.

Kom tilbake nå, jeg har mer enn nok å sette ord på.

Vær så snill?

-happypain