21.10.2013

Idag har jeg snakket med overlegen og psykologen. Skal jeg hjem, eller forsette å være innlagt? Vi ble enige om en mellomting, jeg skal være litt hjemme og litt innlagt til jeg skal flytte inn på den andre avdelingen (som skal skje senest 1 November sier de, men jeg tør ikke håpe på noe etter det som skjedde sist). 


//privat 

18.10.2013

Curly Sue

Denne sangen handler vel egentlig om kjærlighet men det er ikke derfor den vekker minner. Jeg hørte veldig mye på den i slutten av 2010, særlig når jeg satt på buss. To ganger i uka satt jeg på buss på vei til behandling. Nesten to timer hver vei. Så denne sangen minner meg om føste møte med psykiatrien (september 2010). Den minner meg de behandlerne jeg hadde på den tiden og om hemmeligheter som etter mange år fikk komme litt frem i lyset. 

Don’t jump 

Denne sangen hadde jeg ikke hørt på flere år, før den ble spilt på radioen for noen dager siden. Jeg var 12-13 år da jeg var blodfan av tokio hotel. Hørte kun på de. Jeg husker at vennene mine hørte på High school musical, så jeg følte meg ganske alene med musikksmaken min. Jeg var en ganske stille 12 åring, sa lite, men følte at denne sangen sa mer enn alle ord jeg kunne beskrive meg selv med. 

Meg som 13-åring

En typisk dag for meg da jeg var 12 år:

Jeg sitter bakerst i klasserommet og ser ut av vinduet. Jeg drømmer om et annet liv – et liv uten smerte og løgner. Dagen begynte dårlig.. Først kom jeg for sent til skolen (jeg prøvde å skulke, men mamma ferska meg når la termometeret i nattbordlampa), så fikk jeg tilsnakk av læreren fordi det er dag tre jeg ikke gjør leksene mine. Og da jeg 

 

 

Den store avgjørelsen

Jeg tok et bevisst valg da jeg bestemte meg for å oppdatere bloggen, nå mens jeg er innlagt. Og selv om innleggene ikke har vært lange, så innholdsrike eller godt formulert, har det kostet meg mye, og det var vel derfor den ene kommentaren på det forrige innlegget satt meg ut. Jeg har fått sånne kommentarer og e-poster før også (siden kommentaren er anonymt skrevet føler jeg det er okei å nevne den), men nå var jeg ekstra sårbar og ødelagt. Men som jeg startet innlegget med – så er det JEG som valgte å være litt aktiv på internettet.
Folk må selvfølgelig ha sine egne meninger om hva jeg velger å skrive om på bloggen, men jeg syns kommentaren var unødvendig.

Avgjørelsen er gjort

Jeg tror ikke jeg har nevnt det jeg skal skrive nå, på bloggen før. Jeg har så vidt skrevet noen linjer om det på instagram. For en god stund siden ble det skrevet en henvisning angående plass på en utredningsavdeling. Og tidligere i år fikk jeg vite at jeg hadde fått plass.
Hele veien har både familie, behandlere og andre helsearbeidere sagt at jeg burde takke ja til det tilbudet.
Det er veldig vanskelig å få plass der, det er en unik sjanse, du burde absolutt takke ja , sa legen jeg snakket med for noen dager siden.
Jeg har vært utrolig usikker og skeptisk hele veien. ‘Jeg fortjener ikke plassen, jeg er ikke syk nok, jeg fortjener ikke hjelp’. Disse tankene og følelsene har tatt stor plass.