Utskrivelsen

Jeg ble skrevet ut for to uker siden. Det var så rart å si hadet til personalet på avdelingen. Sist gang jeg var langtidsinnlagt valgte jeg å skrive meg ut på dagen. «jeg orker ikke mer av dette stedet» sa jeg på et møte før jeg dro hjem, dagen etterpå dro jeg til avdelinga, pakket sakene mine og dro. Så jeg fikk bare sagt hadet til de som var på jobb akkurat da. Har angret litt på det i ettertid for det var noen personer der som betydde en del for meg. 
Men denne gangen var utskrivelsesdatoen satt. Og den siste tiden kom en etter en inn på rommet mitt og sa hadet, ga meg en klem, tok meg i hånda og ønsket meg lykke til videre. «jeg kommer til å savne dere jeg, det hadde jeg aldri trodd jeg skulle si for bare noen måneder siden». sa jeg da jeg skulle si hadet til kontaktene mine. For det hadde jeg virkelig ikke trodd at jeg skulle gjøre. Men skal ha oppfølgning fra de ut juni neste år, så var ikke så vanskelig å si hadet til dem. Ser dem jo igjen. 
Men da mamma ringte og fortalte at hun og pappa satt og ventet på meg i bilen kjente jeg en klump i halsen. Jeg tok ned plakatene fra veggen, sjekket skap og kommoder for å forsikre meg om at jeg ikke hadde glemt noe. Så meg rundt. Sengen som jeg nesten ikke rikket meg ut i fra i lange periode, gulvet som jeg tilbrakte alle nettene på. Riftene jeg lagde på gardina og stolen. Det var så rart å tenke at dette rommet kommer jeg aldri til å se igjen. Hun som hjalp meg å pakke de siste tingene mine var også med meg ned for å bære det jeg ikke fikk med meg. Når hun ga meg en klem og sa hadet, tenkte jeg inni meg: ikke begyn å gråt nå, ta deg sammen, ikke gråt. Men når hun begynte å gråte klarte ikke jeg å holde tårene inne jeg heller. Tenk at jeg aldri kommer til å møte henne i gangene igjen, hun kommer aldri inn på rommet mitt igjen for å si at det er hun som er kontakten min denne dagen eller at nå er det middag. Vi hadde en del samtaler og spilte biljard sammen. Det ble en lang klem før jeg snudde meg, puttet alle vesker og poser i bilen, satt meg inn og så opp på vinduet til rommet som ikke lenger var mitt. 

Men det var på tide å komme seg ut nå. Jeg har vært innlagt i 15 måneder. Selv om det føles veldig mye lenger. Nå har jeg bodd i leiligheten i to uker, kommer til å skrive om det senere.

En stund før jeg dro fra avdelinga drakk jeg kaffe og spiste is sammen med psykolgen, primær og sekundærkontakten min og jeg fikk dette:

Bildet er hengt opp på veggen på soverommet mitt

29.10.14

Jeg hadde bestemt meg for å begynne å blogge mer igjen. Jeg hadde kommet ganske langt på et innlegg, så skjedde det noe. Og jeg så ikke noe vits i å blogge. Så vel egentlig ikke vitsen med noe. Men nå vil jeg prøve igjen. For jeg har lyst til å blogge. Jeg tror jeg trenger det og jeg har ting å blogge om også.

For det skjer faktisk ting i livet mitt

Jeg har fått leilighet som jeg har søkt om. Det hadde jeg aldri trodd da jeg ble innlagt i august i fjor, Det virker uvirkelig egentlig. Men jeg er veldig takknemlig. I går var jeg og særkontaktene mine å så på den. Det var veldig rart da jeg satt sammen med saksbehandeleren min og skrev under på at jeg takket ja til leiligheten og hun gratulerte meg. Da jeg ble spurt om hvor jeg ville bo tidligere i år svarte jeg «det bryr meg ikke», og jeg mente det. Jeg hadde vel blitt så vant til forholdene hjemme og så ikke for meg at det fantes noen annen mulighet. Men etter sommeren fant jeg ut at nei, jeg vil ikke flytte hjem til foreldrene mine.
Jeg gruer meg til alle tingene som må på plass før jeg kan flytte inn. Blant annet turene til ikea, nå er det flere år siden jeg var der, men jeg husker det som jævlig svært og full av masse folk. Heldigvis skal særkontaktene mine være med meg dit også. Når vi satt oss ned å skrev en liste over hva jeg trenger i leiligheten kjente jeg at jeg ble litt stressa. «det er jævla mye» sa jeg.

Da jeg var innlagt på akutten i fjor satt jeg på gulvet og snakket med en som jobbet der. Vi kom inn på temaet tatoveringer. «men hvorfor har du ingen tatoveringer visst du syns det er fint?» spurte han. «hva er vitsen med det» svarte jeg. På slutten av samtalen lovte jeg å ta tatovering visst jeg overlevde oppholdet på avdelinga jeg har vært innlagt på det siste året. Og nå er det faktisk bare litt over en måned til utskrivelsesdato. Så jeg sendte en mail til et tatoveringstudio og vips hadde jeg time en måned senere.


(veldig vanskelig å ta bilde av sin egen rygg)

Jeg er veldig fornøyd og den betyr mye for meg. Selv om jeg ble litt skuffet med en gang jeg tok av plasten for foreldrene mine var ikke helt enige i at den var fin, men alle andre som har sett den har sagt den er fin. Så jeg prøver å tro på det. Det viktigste er uansett ikke hva andre syns. Jeg kjente jeg ble litt småirrritert når jeg flere ganger har fått spørsmålet om jenta slipper ballongen eller prøver å få tak i den. Fordi for meg har motivet alltid vært at hun slipper den. Jeg har ikke fortalt til noen hva den symboliserer og kommer nok ikke til å gjøre det heller.
Motivet fant jeg på et mobildeksel, så jeg har ikke vært så kreativ som folk tror. Tatovøren gjorde den bare 25% større.

Jeg sprakk

For en stund siden skrev jeg at jeg hadde lovt meg selv og aldri lenger havne i situasjoner som endte med tvang og akuttinnleggelse, det løftet klarte jeg ikke å holde. Men for en god stund siden lovte jeg meg selv enda en ting: og aldri ta en overdose igjen. Det løftet klarte jeg heller ikke å holde, jeg sprakk. 
Forrige uke havnet jeg igjen på sykehus etter en overdose. Livet var for smertefullt og vanskelig og jeg så ikke noen annen utvei. Jeg ble funnet på badet mitt på avdelinga og ble kjørt til sykehuset med ambulanse. Jeg husker veldig lite av de første tre dagene, jeg var så si ikke våken, jeg kan huske at jeg skrek, men husker ikke hvorfor.
Så våknet jeg. En lege stod over meg og sa navnet mitt. Jeg begynte å gråte, jeg hadde ikke klart det denne gangen heller. Jeg var sint og fortvilet, på alle, men mest meg selv. Jeg vrei meg i senga, slo og sparket etter sykepleierne som bare prøvde å gjøre jobben sin. Og enda sintere ble jeg da jeg fikk høre at de ansatte hadde gått gjennom hele rommet mitt for å se om de fant flere tabletter, mens jeg lå på sykehuset.

I stedet for å dø, endte jeg opp med en alvorlig lungebetennelse fordi jeg hadde fått oppkast ned i lungene, som måtte behandles med antibiotika intravenøst, så jeg måtte bli på sykehuset enda lenger. På fredag kom jeg tilbake til avdelinga, med halen mellom beina og resept på en tablettkur (det er forresten de jævligste tablettene jeg har vært borti). Vet dere hvor liten jeg følte meg når legen sa jeg hadde klart å pådra meg en lungebetennelse, da formålet var å dø? Jeg visste ikke om jeg skulle grine eller le når han fortalte meg det.

«livet ditt kan bare gå en vei nå, jeg tror ikke det kan bli noe verre» sa primærkontakten min. Hun så på meg og skjønte hva jeg tenkte. «det kan jo bli værende sånn det er nå, visst du ikke klarer å jobbe sammen med oss». «hva tror du skjer visst du forsetter det gamle livet ditt?» spurte hun, «det overlever jeg ikke» svarte jeg og begynte å gråte. 

Jeg merker at jeg har blogget lite etter at jeg ble innlagt på den avdelinga jeg er nå som var 31 oktober i fjor. Det er absolutt ikke fordi jeg ikke har noe å blogge om, for jeg har antagelig mer å blogge om enn noen gang, men det er rett og slett fordi livet har vært så smertefullt at det har vært vanskelig å konsentrere seg om noe annet enn sykdom og indre demoner. 
Noe skjedde forrige sommer, noe forandret seg. Jeg kjente ikke meg selv igjen. Jeg gikk rundt og var konstant redd og skjønte ikke hva som skjedde. Men jeg turte ikke si det til noen, jeg var redd de skulle tro jeg var gal, så jeg gikk med det alene helt til jeg ikke klarte mer og ble tvangsinnlagt i august. Tiden fra jeg ble innlagt i august har vært den verste og vondeste perioden i livet mitt. Derfor var det ekstra vanskelig å miste de faste behandlerne mine akkurat da, overgangen fra ungdomspsykiatrien til voksenpsykiatrien har vært tøff. Det har skjedd mye den siste tiden, som jeg ikke ønsker å dele her på bloggen, som jeg ikke er stolt av, men som har vært hele livet mitt den siste tiden. Det har vært svært tøft å bli kjent med nye mennesker her på avdelingen som jeg liksom skal åpne meg for. Jeg har bannet og skreket og løpt fra samtaler. Jeg har grått mye og ligget under dyna og nektet å snakke. 
Kontaktene mine på avdelinga merket fort at jeg egentlig ikke var innstilt på å jobbe med det som er vanskelig og skjønte også at det var helt andre grunner til at jeg takket ja til plassen. Jeg trodde og håpte at det var grunn nok til å kaste meg ut. Ja, denne gangen håpte jeg faktisk at de skulle kaste meg ut. Jeg ble derfor veldig overrasket når de ikke nevnte utskrivelse engang. Samtidig er det litt godt og ikke bli gitt opp. Da jeg bodde på en psykiatrisk institusjon forrige gang, følte jeg at de ga meg opp nesten før jeg fikk tråkket over dørterskelen. Det ble snakk om utskrivelse etter bare et par uker! Jeg følte at de ikke tålte det jeg hadde på hjertet og fikk aldri ro til å virkelig jobbe med det jeg slet (sliter) med. Sånn er det ikke denne gangen. Følelsen av å oppta en plass til en som virkelig trenger den og er innstilt på å bli bedre har plaget meg mye, men hele tiden sier folk at jeg er verdt plassen like mye som alle andre. Så var det det å tro på hva de sier da. 

Igår dro jeg hjem på permisjon og skal bli her til fredag. Jeg trenger ikke å skrive hvor mye jeg hater høytider, for det har jeg gjort så mange ganger før, men påske er tross alt bedre enn jul syns jeg. 
 

Første uka

Jeg har snart vært på den nye avdelingen en uke. Jeg begynner å komme inn i rutinene, forskjellige møter, samtaler og grupper. Det har vært tøft å skulle tilpasse seg. Og ikke minst alle de nye fjesene jeg har sett og hilst på fra både personalet og medpasienter. Men alt i alt, syns jeg at jeg har klart meg ganske bra, tross alt. Visst du ser bort fra noen selvskadings-episoder og annen destruktiv atferd.

Denne uken ser slik ut:

Mandag: Samtale med psykologen.

Tirsdag: Behandlingsteam-møte (særkontakter og psykolog) og samtale med sosinom.

Onsdag: Samtale med psykologen (ble ikke noe av, fordi jeg ikke orket)

Torsdag: Samtale med overlege/psykolog.

Fredag: Samtale med psykolog.  

Fredag kveld – søndag kveld: kanskje permisjon?

I tillegg er det morgensamling og ettermiddagsmøte hver hverdag. Og samtalegrupper, pasientundervisning og andre grupper fordelt på mandag-torsdag. Jeg har ikke deltatt på alle gruppene denne uken, fordi det tar tid å bli kjent og trygg på saker ting
Så det er ganske intensivt.Jeg har en hælvettes stor jobb foran meg, for å si det mildt

Ting er tungt og svart. Men jeg er her for å få hjelp, utredning og behandling. Jeg skal gjøre så godt jeg kan og mer kan ingen forvente. 


//privat

saksa på kontoret

Hver gang jeg kom inn på kontoret for å ta medisiner, spørre om de kunne slå på internette, skrive ukeplan eller få en beskjed som ingen andre skulle høre, lå den på det låste skapet med medisiner – saksa. Det var til og med en gul post it -lapp festet til den med navnet mitt på. En stripe med størknet blod dekket saksen. Som alle kunne se. Den havnet der fordi jeg i vilt raseri en gang kastet den på et av personale som ikke ville forlate rommet mitt. Når jeg spurte om jeg kunne få den tilbake, fikk jeg til svar «tror ikke det er så lurt» Er dere morsomme eller? 
Hvorfor skulle den jævla saksa ligge midt i synsfelte på folk? Bare for å minne meg(andre?) på at det er sånn Marte løser problemene sine? Dagen jeg flyttet ut, lå forsatt saksa der. Den ligger nok ikke der lenger.  

– happypain

vannet

Jeg har vært borte fra bloggen noen dager. Ting er så vanskelig for tiden. Som jeg skrev i et innlegg for litt siden, gjør jeg så godt jeg kan for å ikke legge merkes til. 

Tusen takk for alle koselig mailer, kommentarer og meldinger. Det varmer godt i hjerte♥ Dere er supre, alle sammen. 


Vannet treffer kroppen, der jeg sitter med beina i kors. Jeg bøyer meg bakover og kjenner dusjstrålen treffe ansiktet. Klærne klebrer seg til kroppen. Jeg løfter armen bak meg og skrur opp varmen. Det begynner og gjøre vondt. Det brenner over hele kroppen. Jeg slår meg selv i magen for å holde ut smerten, for og ikke skrike. Tilslutt krabber jeg ut av dusjen og legger meg på gulvet. Det drypper av klærne mine, av håret mitt. Det svir over hele kroppen. Det er befriende å ligge på gulvet å kjenne på denne smerten.  
Jeg reiser meg å ser meg selv i speilet. Hva har jeg blitt? Jeg kjenner forsiktig på ansiktet og halsen min, jeg er helt rød.. rød og hoven. Jeg bryr meg ikke om de søkk våte klærne. Jeg går ut av badet og inn på rommet mitt, og lager små vanndammer etter meg. Kler av meg de våte klærne, slenger dem i et hjørne og legger meg i sengen. Venter på at et personale skal følge vanndammene som fører rett til rommet mitt. Etter et par minutter åpner noen døren, lyset fra gangen fyller rommet. «hva skjer?» sier han, som om han vil prøve å synke ned på ungdommens nivå. 
Jeg puster tungt, håper det høres ut som sovepust.. jeg hører han setter seg i en stol utenfor rommet mitt. Døren min står på gløtt. Det renner av kroppen min, ikke bare vann men salte tårer. 

(dra ned lua, og drite i alt annet her i verden)

– happypain