Hei?

Igjen – hvor begynner man egentlig etter så lang tid?

Jeg har vært inne i en skikkelig dårlig periode. Og jeg har ventet og ventet. Ventet på at denne forferdelige perioden skulle gå over, men så gjorde den ikke det. Jeg begynte å selvskade meg mer. Butikkhandling – som jeg før gjorde to ganger i uken med personalet, klarte jeg ikke være med på lenger. Jeg sluttet helt å kommunisere. Søvnen som hadde blitt bedre, ble plutselig dårligere igjen. Jeg har grått mye. Jeg har hørt ekstra mye stemmer. Jeg har vært så fryktelig redd. Jeg følte jeg mistet meg selv totalt. Det var som å knuse i hundretusen småbiter. Jeg har vært så fortvilet og levd på innsiden av en boble og bare latt livet gå sin gang på utsiden.
Psykiatrien sin løsning var og igjen øke dosen på medisinene. Jeg var veldig skeptisk, siden jeg allerede står på en høyere dose enn anbefalt. Men jeg sa okei, og etter en stund lettet den tette, tette tåken litt. Jeg holder pusten, redd for at det skal snu igjen. Men jeg er med på butikkhandling igjen, jeg kommuniserer og livet er ikke like ulevelig.
«vi må klare dette, for jeg orker ikke se deg ha det så vondt» sa behandleren min sist jeg hadde time med han. Behandling kommer til å bli beintøft fremover. Jeg gruer meg helt forferdelig, men jeg skal gjøre så godt jeg kan. Det må bare være verdt det, det må.

Det har skjedd mye de siste årene(særlig det siste året) som jeg har valgt og ikke dele her. Jeg har gjort mye dumt, men jeg har også lært. Jeg har følt at mye av det har vært for privat for å dele her. Men jeg vil virkelig prøve å blogge oftere igjen, for det gjør mye positivt for meg.

! Et par av dere har spurt om hva som vil skje med bloggen min i april. 9 april slettes blogger som ikke har søkt om å være med videre eller bytter plattform. Jeg kommer til å bytte plattform. Men jeg er enda ikke sikker på om jeg skal begynne helt på nytt med blanke ark, eller om jeg skal ta med meg innholdet fra denne bloggen. Jeg kommer i hvert fall til å legge ut en link her når den nye bloggen er oppe og går!

02.01.2016

Så var både julen og nyttår over. Jeg har for det meste ligget rett ut og vært ekstra sliten. Noen dager før julaften hadde jeg ligget med høy feber og hatt såpass vondt at jeg ikke klarte å stå oppreist i nesten en uke og ble tilslutt overtalt til å ta en tur på legevakta. Så den siste tiden har stort sett bestått av å sove, ta smertestillende, antibiotika og drikke rett i koppen med sugerør. Men jeg ble med foreldra mine til søstra mi på julaften, selv om det ikke var mye selskap i meg. Det ble godt over midnatt før vi satt oss i bilen og dro hjem, men det var egentlig litt fint og feire julen et annet sted enn barndomshjemmet mitt for en gang skyld.

Ca sånn ser du ut når du egentlig er litt for sliten til å smile og stå på beina, men likevel prøver fordi «bilde på julaften må du jo ta»

Jeg kom hjem fra en kort innleggelse i går, etter en fest som gikk over styr. Jeg husker ikke så mye, men de ville ha meg der i noen dager for å observerve meg. Nok sagt. Nå er jeg hvertfall hjemme igjen. I morgen er det både dåp og bursdagen til mamma.

 

overskrift her..

Hvor skal jeg egentlig begynne? I snart ett år har livet mitt vært kaos. Kaos har det vært i mange år, men ett slags nytt kaos som jeg egentlig ikke klarer å sette ord på eller forklare. Kaos. Kaos. Kaos. Som om hodet ikke vil følge med lenger. Noe føltes galt, jævla galt. Jeg har kjent på mye smerte i livet mitt, men dette var noe jeg ikke kunne kjenne igjen, eller si at sånn har jeg kjent før. Alt var liksom så rart og..uvirkelig? Det begynte som en uggen følelse i kroppen. Så sakte men sikker vokste denne følelsen, helt til jeg følte meg lammet (men samtidig ikke?). Og samtidig kom dårlig beskjed på dårlig beskjed på veldig kort tid. 
Det hele endte med det selvmordsforsøk, som selvfølgelig ble til en innleggelse. Da jeg ble skrevet ut igjen var egentlig første tanke og prøve igjen. Og denne gangen skulle jeg lykkes. Jeg skrev avskjedsbrev og hadde en plan jeg mente var bombesikker. Så plutselig skjedde det noe. Jeg KAN faktisk ikke ta livet av meg. Den var ny for meg. Jeg har jo tenkt «jeg burde ikke fordi blalala og da blalala». Men at jeg faktisk ikke kunne, den var ny. Uten at jeg skal gå noe mer inn på det. 
SÅ HVA FAEN GJØR JEG NÅ DA? tenkte jeg. Den kvelden løp jeg. Jeg løp til beina ikke klarte å bære meg lenger og jeg falt sammen i gjørma inne i skogen. Og skrek. Jeg skrek til jeg ikke hadde mer pust eller stemme til å skrike med. 

Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare å leve. Alt var bare vondt og dritt og uutholdelig. Så svaret ble; alkohol. Og masse av det, så mye at det er flaks at jeg lever i det hele tatt. 

«du har fått time hos overlegen for å snakke om medisiner» sier hun og gir meg en gul post-it lapp. Faen, tenkte jeg. Har i mange år syns at leger er utrolig skumle, særlig psykiatere. Noe som tidligere i år gjorde at jeg gikk med en infeksjon i et sår litt for lenge, til det ble hastetime på legevakta (alt i orden nå). 

Nei, det var ikke sånn her det skulle bli. Jeg skulle ikke bli svingdørspasient igjen. Faktisk hadde jeg sett litt frem til å ha en behandler på poliklinikken og gå fast dit. Jeg hadde sett frem til forutsigbarhet. Men sånn ble det ikke, selv om jeg med hånden på hjertet virkelig har prøvd. Og nå er jeg søkt inn på en langtidsavdeling igjen, selv om jeg ikke vil. Men jeg sa det var greit fordi hun sa det var den eneste muligheten for at jeg skulle bli skrevet ut fra akutten. Og jeg er skrevet ut igjen, jeg er hjemme, og det er søkt. 
Jeg prøver å manne meg opp til å hente mobilen min hos politiet, men jeg tør ikke. 

 

Korthuset

Det var ikke noe særlig til korthus, sånn egentlig. Det bestod faktisk bare av to gamle, slitne og møkkete kort som stod bøyd mot hverandre – helt avhengig av hverandre – for og i det hele tatt stå oppreist. Men det var jeg som var «byggmesteren». Det var jeg som hadde bygget det. Så kom du trampende inn, uten og se deg for, og gikk rett inn i korthuset mitt så det falt sammen.

Situasjonen over virker kanskje udramatisk. Men det tragikomiske her er at du hadde gjort akkurat det samme med sjelen min bare noen dager før. En setning skulle til, så falt jeg sammen. Og da korthuset mitt falt sammen, tenkte jeg at akkurat sånn gjorde du med sjela mi også. Bare buste inn og ødela noe jeg hadde brukt lang tid på å bygge opp, som i andres øyne var ingenting, men som jeg hadde lagt mye arbeid i. Da du knakk sjelen min, kom det vel et ras med følelser. Skyld og skam, sinne og frustrasjon. Men mest av alt en sterk følelse av å være fullstendig ubetydelig. Og masse, masse tårer. 

Senere samme uke kom du å ba om unnskyldning, «fordi jeg ble bedt om det», som du sa. Men både sjelen og korthuset var allerede ødelagt. 

 

 

 

 

Fra svart til blondt hår

Nå skal jeg endelig få publisert innlegget jeg har lovet, om hvordan det var å gå fra svart til blondt hår. For å være ærlig trives jeg mye bedre med svart hår. Grunnen til at jeg har valgt å farge det tilbake til blondt er rett og slett fordi jeg syns det er pes å skulle farge det. Men jeg går stort sett med lue eller hette på hodet hele året så det er ikke krise. 

Jeg farget håret svart sommer/høsten 2012. Hvor mange behandlinger jeg har hatt, hvordan håret mitt har oppført seg, hvor mye det kostet osv. 
Jeg har vært gjennom seks avfarginger, to blekinger, farget det tre ganger og stripet det to ganger. Har regnet ut at frisørbesøkene har kommet på 11.300 og hårproduktene kostet litt over 10.000 (ligger bilde av produktene jeg har brukt nederst i innlegget). 

Mamma og pappa var glad når jeg besteme meg for å farge håret tilbake til min naturlige farge. Men de vil helst at jeg skal kvitte meg med piercingene og sidecutten også, men de blir uansett. Er foresten lenge siden jeg har vist piercingene mine, har blitt noen nye siden sist jeg delte bilde. Vet dere liker bilder av sånt, så det kommer sikkert etterhvert det også. 

Fargen satt godt, veldig godt. 
 

1. frisørbesøk

2.

3.

4.

5. Her ser du tydelig hvor slitt håret mitt er

6. 

Alle produktene er fra serien Redken Extreme. Jeg liker ikke lukten, jeg syns det lukter litt mann av dem. Men de har reddet
håret mitt.

 

 

11.01.2014

Det er ganske rolig på avdelingen i helga, mindre pasienter og mindre ansatte. Ingen planlagte samtaler, grupper eller undervisnig. Da er det lettere å sette seg ned å skrive. 

Det er den fjerde bursdagen til mamma hvor jeg er innlagt. Jeg har har hatt (og har) veldig dårlig samvittighet for det. Den ene dagen i året hvor kun hun skal stå i fokus har jeg ikke kunnet være «der ute» sammen med henne. Jeg håpte at jeg i år kunne være med å feire henne, men det kan jeg ikke. Jeg har kjøpt gave til henne som hun skal få senere og håper at resten av familien hadde en fin dag i går og fikk feiret henne. 

 

 

Ingen ni til fire jobb

Går du ikke på skole? Er du lærling da? Eller arbeider du? Jobber du ikke?

Dette er typiske spørsmål jeg får av familie og bekjente visst jeg skulle treffe på dem. Og hver gang kjenner jeg en vond klump i brystet, og vet ikke hva jeg skal svare. Nei, jeg går ikke skole, jeg er ikke lærling og ikke i arbeid. Jeg har vitnemål fra ungdomskolen og thats it. 
Visst jeg hadde fulgt opp skolen og ikke byttet linje, hadde jeg vært ferdig med videregående skole nå til sommeren. Det er rimelig tøft å se at mange fra mitt kull enten er lærling eller avgangselever. Mens jeg står fast med vitnemålet (uten karakterer) fra ungdomsskolen. 

Fravær i 10-klasse: 

Vitnemålet. Grunnen til at jeg kun har karakterer i mat & helse er fordi den karakteren ble satt i 9-klasse.

Her har lærerene beskrevet hvordan de opplever meg. Det var alltid: hyggelig, men passiv..hyggelig, men passiv.

Tilbake til overskriften; jeg jobber faktisk hver dag, jeg. Jeg jobber med meg selv 24 timer i døgnet, sju dager i uken. Jeg jobber med å stå i mot de indre demonene som vil ha meg dø. Jeg jobber med å få orden på livet mitt, sortere tanker og følelser, få utløp for all smerten jeg har bært på i mange år. Jeg jobber med å åpne meg om ting som gjør så vondt og er så skamfullt at det føles ut som jeg er skutt og blør ihjel på innsiden. 


Jul

Det er ikke noe hemmelighet at jeg ikke liker julen. Jeg syns hele høytiden er deprimerende. Og er det bare meg, eller er mange av julesangene triste? 
Hvert eneste år sier jeg til meg selv at jeg skal bli ferdig med julegavene før desember. Men så har det plutselig blitt 24 desember og julaften, og jeg er ikke ferdig. Typsik meg. 
Hver jul prøver jeg å glede meg over samværet med familien, god mat og julegaver. Men egentlig skulle jeg ønske vi kunne hoppe over hele julen. Og særlig nyttårsaften, nyttår er en forferdelig tid for meg. 

Så hvordan blir julen for meg? Jeg skal feire sammen med nærmeste familie, være litt hjemme og litt på avdelingen. Jeg både ønsket og fikk anbefalt fra behandlingsteamet mitt at det var viktig å ha noen pauser i julen. Pausene tilbringer jeg på avdelingen, der er det alltid folk å snakke med og det er en trygghet oppi alt kaoset med jul og indre demoner. 

Jeg merker godt på kroppen at det er jul. Som om det ikke var vanskelig nok å komme seg opp og ut av senga fra før av, er det ekstra vanskelig nå for tiden.

Gi meg en håndfull piller og vekk meg 10 januar, takk. 

I fjor skrev jeg:

Helt siden jeg var liten har jeg «drømt» om å kunne gjøre noe fint for andre i julen. Gjøre julen hyggelig for folk som er alene, triste eller hva som helst egentlig. Det ville føltes bra for meg. Lese et eventyr for et barn uten foreldre, spise sammen med et gammelt, ensomt menneske. Holdt en ensom sjel med selskap. Vært der for en som trengte en skulder å gråte på, på selveste julaften. Det ville betydd mer for meg enn all mat og gaver. 

Jeg tok opp dette med en som jobber på avdelinga her, for noen dager siden. Vi snakket om min nervøsitet i forhold til julen og hvor fint det hadde vært å gjøre noe for andre på nettopp julaften. Og hvordan julen har blitt en høytid der kun gaver står i fokus. 
Jeg vet at det finnes så utrolig mange der ute som gruer seg spesielt til julen, så kanskje vi skal passe ekstra godt på hverandre nå? 


//privat

Jeg ønsker alle mine lesere en så god jul som mulig♥

Snart desember og jul

Det er ikke noe hemmelighet at jeg ikke liker julen. Jeg syns det ligger en sårhet over hele høytiden, og er det bare meg – eller er mange av julesangene triste? Hvert år prøver jeg å glede meg over gavene jeg får av familie og bekjente, men egentlig skulle jeg ønske de ikke ga meg noe. Jeg fortjener ikke noe. Hvorfor kan dere ikke bruke pengene på noen som fortjener det? Jeg prøver å glede meg sammen med familien, jeg prøver å ha en fin stund og nyte høytiden. Jeg prøver å glede meg til mye, men egentlig skulle jeg ønske vi kunne hoppe over hele julen og ikke minst nyttårsaften – det syns jeg er en grusom dag.

Jeg hadde egentlig bestemt meg for å bli ferdig med alle julegavene før desember. Jeg hater å gå i kø i gangene på senteret for å komme inn i butikkene, der du må stå i enda en kø for å betale, også må du stå i kø for å komme ut av butikken også. Og du kan vedde på at foran meg i køen, står det en som skal pakke inn 10 gaver og ikke har dekning på bankkortet sitt. Men så har det plutselig blitt 30 november, og jeg er ikke ferdig.
Nå høres jeg fryktelig sytete ut, men folkemengder er ikke min favoritt ting, det ligger ganske høyt på listen over ubehagelige situasjoner. 


//privat