En liten oppdatering

I skrivende stund ligger jeg på sykehuset  med lungebetennelse, etter en lite gjennomtenkt og veldig spontan handling søndag kveld. Jeg husker det ikke selv, men har blitt fortalt at jeg ble funnet liggende halveis ut av senga med spy over hele meg. Oppkast i lungene=lungebetennelse. Som igjen førte til lungekollaos. Ble flyttet fra intensiven til hjerteavdelinga i går, da hjertet mitt ikke oppfører seg helt som det skal. Men er på bedringens vei og håper å bli skrevet ut på mandag. 

Så nå ligger jeg her og irriterer meg over klokka til han som sitter i døra og skal passe på meg. Den tikker så høyt! I tillegg har jeg noen vonde liggesår både her og der. 

Jeg må si at jeg syns det er litt skummelt at jeg kan ta såpass mange piller, og ikke huske noe av det etterpå.  Det har vært en utrolig slitsom og tung tid i det siste og jeg har kjempet med nebb og klør for og ikke gjøre noe «dumt», derfor blir jeg litt oppgitt. Jeg vet jo veldig godt at det var jeg som svelget pillene, men jeg klarer ikke huske det. 

Ellers skjer det veldig lite i livet mitt. Men jeg har søkt om støttekontakt igjen (da jeg søkte sist gang, fikk jeg en støttekontakt, men jeg trakk meg).  Jeg har begynt å få bedre kontakt med primærkontakten min i boligen etter at vi har satt inn faste «kjøreturer», jeg har alltid syns det er enklere og snakke når man sitter i en kjørende bil. Det har lettet litt på trykket.

Jeg tenkte egentlig og skrive et innlegg om hvordan 2016 har vært for meg, men syns hele innlegget ble dystert, teit og sytete, så droppet det. 

Men, en ting er verdt å nevne. Jeg ga fra meg dagboken min til behandleren min som han skal lese til neste time, det var et sinnsykt skummelt og stort steg. Håper det kan komme noe positivt ut av det. 

 

Sint, trist, sint, trist

«jeg er så jævlig lei av at alle skal vite hva jeg føler og tenker hele tiden!» skriker jeg og velter stolen. Han sitter der helt stille og rolig. Jeg blir enda mer rasende. Det irriterer meg så grusomt at han kan sitte der helt rolig, mens jeg føler at hodet mitt skal eksplodere hvert sekund. Tankene og følelser flyr frem og tilbake, opp og ned og kræsjer med faretruende fart. Det føles som jeg har mange tanker på engang, og det er umulig å få det til bremse litt eller stanse. Jeg vil si noe, men jeg klarer ikke. Det kommer ord ut av munnen min, men de gir tydeligvis ikke mening. Jeg blir så frustrert. Jeg setter meg på gulvet, og plasserer henda under rumpa, for jeg er redd for hva de kan gjøre. Jeg er redd for å blunke. Redd for hva jeg, kroppen min, kan ha funnet på det lille, svarte øyeblikket. 
Jeg får beskjed om at jeg må legge meg. Prøve å sove, i hvertfall hvile. Jeg eksploderer igjen. Jeg har jo akkurat fortalt deg at jeg ikke får sove, det var du som spurte! Hva er vitsen å snakke med deg hvis du ikke får med deg hva jeg sier uansett?

Jeg er så sint for tiden. Så utrolig rasende. Men i neste øyeblikk føler jeg meg trist, så trist at det gnager langt inn i sjela og er 100% sikker på at jeg ikke overlever til neste dag. Så blir jeg sint igjen. Sint for alt det dumme jeg har gjort. Sint for hva jeg har utsatt meg selv og de rundt meg for, særlig det siste året. Så blir jeg trist, fordi jeg vet det kommer en dag til i morgen, som kommer til å bli akkurat like vond. Og sånn fortsetter det. Det føles uutholdelig. 

Ting tar tid sies det. Og det vet jeg veldig godt. Men jeg syns jeg har ventet lenge nok nå. Nå må det skje noe snart.  Kan noen fortelle meg hva jeg gjør galt, please.

 

De to siste årene

Nå er det veldig snart akkurat to år siden jeg flyttet inn i egen leilighet. Det er over to år siden primærkontaktene mine fortalte meg at jeg hadde fått omsorgsbolig. TO ÅR. Det er lenge det. Jeg visste at det kom til å bli tøft, men hadde ikke anelse om hvor tøft. I tillegg til og måtte venne meg til dette nye livet mitt, kom flere utfordringer kastene mot meg. Jeg følte meg brutalt avvist av psykiatrien og stod uten behandling i sju måneder. Det tok sju måneder, søknad fra tre forskjellige leger, utallige purringer og telefonsamtaler og møter før jeg fikk en ny behandler. Jeg hadde gitt opp for lengst. Fikk beskjed om at neste steg var og klage til fylkesmannen, noe jeg ikke ville. Jeg ville ikke tvinge meg til behandling på et sted som ikke vil ha meg som pasient. Men det var det som fikk fart på ting, for da de fikk høre at vi hadde tenkt å klage så fikk jeg en ny behandler, nesten på dagen. Jeg blir irritert av å tenke på det. Jeg hadde mange støttespillere rundt meg som ikke ga opp, selv om jeg hadde gjort det. Hva med de som ikke har det? Det er ikke rart at mange faller ut av systemet. Støttespillerne mine (fastlege, to leger på avdelingen jeg har vært akuttinnlagt, og 3-4 personer i kommunene sa de aldri hadde vært borti så dårlig behandling. Men jeg vet veldig godt at dette ikke er et enkelttilfelle. I ettertid har jeg fått beskjed om at jeg ble behandlet på en uverdig måte og har også fått en unnskyldning. 
Oppi alt dette ble også en av mine nærmeste alvorlig syk. Det har vært en beintøff jobb å være pårørende og samtidig skulle passe på at jeg ikke sliter meg selv helt ut. Jeg har lyst til å stille opp hver dag, men formen min tilsier at det ikke går. Så da blir jeg liggende i senga og kjempe mot den dårlige samvittigheten min. Det er en utrolig vanskelig balansegang. Jeg prøver å høre på de rundt meg som sier at det ikke kommer noe godt ut av hvis jeg sliter meg ut såpass at jeg blir innlagt, men det er vanskelig. 

Disse to årene har vært fulle av utfordringer. Det har vært mange innleggelser. Det har vært mye «drama». Det har vært mye usikkerhet. Både i forhold til behandling, om jeg kan beholde leiligheten og livet generelt. Det har føltes(og føles) uutholdelig. Jeg er sliten. Men holder ut. 

I april tok jeg den tredje tatoveringen min. Den betyr utrolig mye for meg og har med de siste to årene og gjøre. Her er den helt fersk. 

veiskille

Disse hersens veiskillene
HVORFOR skal det være så vanskelig å velge «riktig» vei?

Jeg trenger en bruksanvisning for livet, NÅ!

Jeg står i nettopp en av disse hersens veiskillene akkurat nå. Og jeg aner ikke hva jeg gjøre. Uansett hva jeg velger så blir det feil, og jeg tør ikke engang tenke på konsekvensene. Jeg er så lei. Så utrolig dritt lei. Jeg er sliten, og finner ikke kreftene jeg så sårt trenger akkurat nå. «jeg er veldig bekymret for deg, du må hvile» sier behandleren min. «du må ta deg sammen» sier hodet mitt. «du må bare tenke positivt, så fikser det seg» sa en annen. 
Så blar jeg i en avis som ligger og slenger (noe jeg angrer like mye på hver gang) og lurer på om dette er en verden jeg vil tilhøre? Så mye ondskap. Så mye urettferdighet. Jeg blir fysisk kvalm. 

Jeg skulle ønske noen kunne ta valget for meg. Men det er det jeg som må gjøre. Jeg kan lytte til folks meninger men for å være ærlig gjør de meg bare enda mer forvirret og usikker. 

Jeg trenger den bruksanvisningen, NÅ!

 

Året 2015

Det er snart 2016. Det har ikke vært mye blogging i 2015. Egentlig har jeg masse på hjertet, men livet holder et hardt grep rundt halsen min. Jeg har så masse jeg vil skrive om, men så blir det aldri til at jeg gjør det lenger. Jeg har til sammen kjøpt over 20 skrivebøker dette året, fordi jeg vil skrive. Jeg vil få det ned på papiret og ut av systemet, men igjen – det blir liksom aldri sånn. Under «utkast» i arkivet på bloggen ligger det over 900 upubliserte tekster. Noen inneholder bare et eller to ord eller ett bilde. Mens andre er lange, men gir ikke noen mening. 

Hvordan skal jeg beskrive året 2015? 

Kaotisk. 

Desember 2014 skrives jeg ut etter å ha vært innlagt i over 13 måneder. Jeg ble skrevet ut til egen leilighet med bemanning, med en økonomi som går an å leve på, jeg kjøpte meg til og med ridebukse fordi jeg tenkte jeg skulle starte å ri igjen. Men ridebuksa ligger ubrukt innerst i klesskapet mitt. Jeg hadde et opplegg rundt meg. Kriseplan, individuell plan (som kommunen i ettertid mener jeg aldri har hatt), ny behandler og ny fastlege. Jeg visste jo at dette ville bli tøft. Det var ikke sånn at jeg trodde at nå er alle problemene mine borte og nå kan jeg bare late som de siste årene av livet mitt aldri har skjedd. Men at det skulle bli så til de grader tøft hadde jeg virkelig ikke sett for meg. 

Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg reagerte når en av mine nærmeste fikk en alvorlig diagnose og hvordan det føltes og ikke bli trodd av behandleren jeg hadde, som førte til at jeg sluttet i behandling. Dette skjedde ganske tidlig i 2015 (februar) og det gikk hardt inn på meg. Men jeg tror jeg juger hvis jeg sier at det kun er derfor det siste året har vært tøft. Det var noe før det. Jeg klarer bare ikke helt sette ord på hva det var. Rett over nyttår skjer det noe. Med følelsene og tankene mine. Noe vondt og..rart? Det kom ikke sånn PANG, men litt gradvis. Jeg klarte ikke finne ord for det, det var bare jævlig galt. Men da februar kom sa det virkelig PANG. Ikke lenge etterpå hadde jeg et selvmordsforsøk og ble innlagt. Da jeg ble skrevet ut igjen var egentlig første tanke og prøve igjen og denne gangen skulle ingenting stoppe meg. Jeg hadde en bombesikker plan og hadde skrevet avskjedsbrev. Så var det noe som slo meg: jeg kan faktisk ikke ta livet mitt. Den var ny for meg. Jeg har jo tenkt «du burde ikke ta livet av deg fordi blabla og da blabla» men at jeg ikke kunne, den var ny. 

Så hva faen gjør jeg nå da? tenkte jeg. Den kvelden løp jeg. Jeg løp til beina ikke klarte å holde meg oppreist lenger. Og jeg skrek. Jeg skrek til jeg ikke hadde mer stemme igjen. Jeg faller sammen i gjørma midt i skogen og det er blitt natt. Da tikker det inn en melding på mobilen min som jeg har i baklomma. Det er nattevakta i boligen som er bekymret og lurer på hvor jeg er. 

Hva ble svaret på «hva faen gjør jeg nå da»? Alkohol. Og masse av det. Såpass mye at det er flaks at jeg lever i det hele tatt. Jeg orket ikke forholde meg til verden og livet. Jeg falt tilbake i gamle spor. Jeg som nesten ikke hadde smakt alkohol på flere år(fordi jeg levde så tett med foreldrene mine eller var innlagt) klarte meg plutselig ikke uten. Det ble mye bråk. Mye krangler og misforståelser. Etterhvert også med politiet. Jeg har ikke ord på hvor mange problemer alkohol har skapt for meg det siste året. Jeg er ikke stolt av det, for det er ikke kult og høre historier og se bilder/filmer av ting du ikke husker noe av fordi du var for dritings. Det er ikke kult og spy ned sofaer og biler. Eller å bli bært hjem fordi du ikke klarer å gå selv. 

Det tok ikke lang tid før folk rundt meg ble bekymret. Men jeg ga blaffen. For ingenting stemte i livet mitt uansett. Og jeg ble utrolig god til å juge og finne opp historier og unnskyldninger. Jeg ser jo nå at det er et problem, etter mange måneder, og at det kanskje var(er) mer enn vanlig ungdomsdrikking. Men faen så vanskelig det er å komme seg ut igjen av den onde sirkelen.
Jeg raste ned over 20 kg for jeg spiste jo nesten ikke. Og alkohol på tom mage fører jo sjeldent til noe bra. Selvskadingen ble verre. Jeg gjorde ting jeg har lovt meg selv at jeg aldri skulle gjøre og som jeg ikke engang visste at jeg var i stand til. 

Nei, det var ikke sånn livet mitt skulle bli. Jeg skulle ikke bli svingdørspasient igjen. Jeg hadde ikke sett for meg at livet mitt skulle bestå av å våkne med tidenes fyllesjuke og prøve å finne ut hvor jeg er flere dager i uka, igjen. Jeg hadde ikke trodd at alkohol skulle komme før regninger. Jeg hadde håpt på et ganske stabilt liv. 

Jeg vil ikke ha dette livet. For det er for smertefullt. Uutholdelig. Nå må jeg bare finne ut hvordan jeg skal komme meg ut av det. Etter en sju måneders lang kamp fikk jeg ny behandler. Jeg hadde gitt opp for lengst. Hadde aldri trodd jeg skulle begynne i behandling igjen. Men de rundt kjempet for meg da jeg ga opp. Uten fastlegen min vet jeg faktisk ikke hva jeg skulle gjort. Jeg unner ikke et eneste menneske å gå gjennom den prosessen. For den er jævlig hard. Hva med de som ikke har noen rundt seg til å være med på den kampen? 
Da jeg for snart et år siden spurte om å få bytte behandler håpte jeg så inderlig at de så meg som det jeg var. Et menneske som virkelig ville ha hjelp, men som ikke klarte det sånn situasjonen var. Det kostet meg utrolig mye og jeg ble totalt slått i fillebiter føltes det som. Og jeg bestemte meg for å aldri be om hjelp igjen. Det var bare for vondt å bli avvist. Dette måtte jeg bare klare selv også fikk vi se hvor lang tid det tok før det gikk i dass. Det tok ikke så lang tid. 
En dag kommer primærkontakten min inn med en gul post-it lapp med en time hos overlegen hvor jeg skulle snakke om medisiner. «faen» tenkte jeg. Enda en lege som skal prøve å få meg til å ta den medisinen jeg ikke vil ha. Og fordi psykiatere alltid har skremt meg. Men jeg valgte å møte opp. På slutten av timen spør han «når vil du se meg igjen da?». Jeg blir overrasket og spør hvorfor vi skal sees en gang til. Og han forklarer da at han er den nye behandleren min, om jeg vil. Etter mye om og men, endeløse diskusjoner med meg selv og andre valgte jeg å takke ja til å forsette hos han. Jeg syns det sier litt også (egentlig ganske mye), når jeg frivillig går til en psykiater. Fordi de skremmer meg så mye. 

Så der er jeg nå. Jeg går til behandling igjen. Jeg bor fortsatt i egen leilighet. Jeg har blitt henvist til en langtidsavdeling to ganger, men sagt nei begge gangene for jeg hadde jo lovt meg selv og aldri be om hjelp igjen. 
Det er tøffe samtaler i behandling for tiden. Jeg står ved et veiskille igjen. Jeg kan velge å bestemme meg for at jeg ikke tør å åpne meg for en ny person og forsette å vandre i denne smertefulle, uutholdelige og onde sirkelen. Eller jeg kan velge å prøve å tro på det han sier, om at han vil hjelpe meg og at jeg kan stole på han. Men da risikerer jeg å bli avvist igjen. Og en ny brutal avvisning tror jeg faktisk ikke at jeg takler. Det gjør bare for vondt. Akkurat nå føles det ut som å velge mellom pest og kolera. Jeg er sliten nå, utslitt. Men jeg må ta et valg. 


//google

Den siste tiden

Så har det plutselig blitt godt over en måned siden sist. Jeg savner den tiden hvor jeg klarte å oppdatere bloggen oftere. Det skjer mye om dagen, samtidig virker det som tiden står bom stille. Jeg står ovenfor flere valg som virker store som fjell og helt uoverkommelige. Alle rundt meg virker å ha samme mening om valgene jeg står ovenfor, men det hjelper meg egentlig ikke en dritt, så lenge jeg ikke klarer å ta dem selv. 
Jeg har vært på avdelingen i snart fem måneder nå og samtalene handler forsatt om hvordan jeg skal klare å åpne meg å ta i mot den hjelpen de har å tilby. Det jobbes også med hvordan jeg skal komme meg ut av rommet mitt, hvordan jeg skal klare å være mere ute i fellesmiljøet. Og ikke minst hvordan jeg skal komme ut av den fastlåste situasjonen jeg har vært i en lang stund nå.
«jeg vil ikke være her!» sa jeg fortvilet til behandleren min for et par uker siden. «men hva tror du skjer visst du skrives ut herfra?» svarte han da. «jeg føler meg ganske sikker på hva som kommer til å skje» forsatte han. «Enten kommer du til å forsette det gamle livet ditt, som vil si akuttinnleggelser, isolering og smerte. Eller så tar du livet av deg». Så rant det masse ord ut av munnen hans, men jeg følgte ikke med.

Jeg har hatt en kort akuttinnleggelse etter en dramatisk kveld siden sist jeg oppdaterte bloggen. Sist jeg ble skrevet ut av akutten og til avdelinga jeg har vært på de siste månedene, lovte jeg meg selv og aldri havne i flere situasjoner som ender med akuttinnleggelse. Og visst det allikvel skulle skje (noe alle sa jeg måtte være forberedt på) skulle jeg ihvertfall samarbeide og slippe tvang, politi og basketak. Sånn ble det ikke. Men etter et kort opphold på mottaket fikk jeg flytte over til den andre avdelinga igjen, bare med strengere tilsyn og skjerpa regler.

En god stund nå har jeg prøvd å få slettet noen artikler som har ligget ute på internett med mitt fulle navn, som inneholdt opplysninger jeg syns var tøft at skulle ligge tilgjengelig for alle. Jeg har tenkt på det lenge, men ikke tørt å gjøre noe med det. Men så fikk jeg litt støtte og oppmuntring, og plutselig hadde vi sendt mail til de akutelle nettsidene og lagt opp saken for dem. Etter mange mailer frem og tilbake ble jeg avvist (som var akkurat det jeg var så redd for) og jeg gikk rett i kjelleren. Der og da føltes det som verdens undergang. Men så ble jeg tipset om slettmeg.no. Og da jeg tok kontakt med de, sendte de også en mail til nettsidene og vips så var artiklene slettet. 

Torsdag for noen uker siden endte ganske dramatisk. Med spjelket bein og mofin i kroppen. Det er faktisk første gang jeg har blitt trillet på båre ut av en psykiatrisk avdeling til legevakta og ikke omvendt. Etter en natt på akuttmottaket, med røntgen, blodprøver og samtaler med kirurg visste det seg og ikke være så alvorlig som det først så ut. Likevel måtte krykker og rullestol hentes frem igjen. 
Når man først skulle være så uheldig å ødelegge beinet sitt, må jeg virkelig si at jeg var på riktig sted. På få minutter stod det tre sykepleire og en lege i rommet. Jeg tror aldri jeg har fått så mye omsorg på en gang. «er du tørst, skal jeg hente noe å drikke til deg?», «skal jeg hente en ekstra pute til deg?», «uff, så dumt da Marte, du er alltid så uheldig», «jeg henter en stol jeg, du skal få slippe å sitte alene nå». Det hele ble for mye for meg. Så jeg måtte be dem slutte.
Jeg følte meg så utrolig dum da de løftet meg over på båren, jeg føler at uansett hva jeg gjør så lager jeg oppstyr rundt meg. Så da de trillet meg ut la jeg intravenøsposen over ansiktet for å slippe å møte blikket til nattevaktene som stod å holdt døren oppe (herregud, så teit). 
Jeg har slitt med vondt i beina siden jeg begynte å gå. Men en stund syns jeg det ble bedre, ikke bra, men bedre. Men det siste halve året har jeg kjent en forverring. Jeg hiver innpå smertestillende og gruer meg til å gå på badet, fordi det gjør så vondt, selv om badet bare ligger to meter fra rommet mitt. Jeg har vært hos utallige leger og spesialister siden jeg var liten, men har egentlig aldri fått noe ordentlig svar på hvorfor jeg har smerter. Jeg føler at for hver lege jeg snakker med, så finner de en ny årsak til smertene. Så da jeg fikk beskjed om at jeg var innkalt til sykehuset for å undersøkes og snakke med en lege, tenkte jeg: vær så snill, la meg slippe dette. Jeg har fortalt den samme historien til sikkert over femti leger, gått barbeint frem og tilbake på gulvet, gått med spesiallagde såler, tatt forskjellige prøver og har aldri følt at de har tatt meg særlig på alvor. For en stund siden slo det meg at jeg ikke vet hvordan det er og ikke ha vondt i beina. 

Det er ganske rolig på avdelinga i helga. Mindre pasienter og mindre ansatte og ingen planlagte samtaler eller aktiviteter. Jeg prøver å utnytte stillheten og lade opp batteriene til en ny uke. 

Skilleveien

I lang tid nå har jeg valgt å følge den samme veien, og den veien har ført meg inn i hælvete. Selvskading, selvmordsforsøk, akuttinnleggelser, isolering og ensomhet. Men det har vært noe jeg har kjent til, noe jeg kan. Jeg har sittet i min egen lille «trygge» boble og latt faenskapen få herse med meg. Jeg har hatet det, men ikke sett noen annen utvei. Likegyldigheten har også spilt en stor rolle, for-hva-er-egentlig-vitsen-tankegangen har tatt over.  

Jeg står ved en skillevei. Jeg kan velge å følge den vanlige veien, som inneholder destruktive handlinger, smerte og fortvielse og å holde de smertefulle hemmelighetene for meg selv, gi faen i det såkalte livet og forsette som svingdørspasient på akutten. Eller jeg kan velge å prøve den andre veien, som inneholder beinhard jobbing, nye og skumle ting og selvfølgelig også smerte og fortvielse. Det letteste hadde vært å velge det første, for det har jeg blitt så flink til (selv hvor uutholdelig det er), det er den andre valgmuligheten som er så jævlig tøff å ta og utføre i praksis. Den er faktisk så vanskelig at den i mange år ikke har vært noe alternativ. 
Jeg har stått ved denne skilleveien så utrolige mange ganger før, og vet hvor viktig og avgjørende den er. Det høres så enkelt ut, men det er det ikke. For det ligger så mange følelser, tanker og grunner bak hvorfor ting har blitt som det har blitt, det er så mange andre ting som må jobbes med for at ting skal kunne falle på plass. 

Livet har vært så utrolig tøft i det siste, ekstra vanskelig og utfordrene. Jeg gjør stort sett det som forventes av meg, jeg prøver å møte opp til samtalene, gruppene og undervisningen. Jeg prøver å møte opp til måltidene og ta medisinene mine tre ganger daglig som det står i ukeplanen. Jeg har så lyst til å gi opp alt akkurat nå for ting er så svart. Men jeg er innlagt på en avdeling jeg vet det er vanskelig å få plass, og det ville vært både dumt og dårlig gjort (føler jeg) å kaste bort denne sjansen. Så jeg gjør så godt jeg kan. 

Jeg står ved skilleveien og ser fortvilet rundt meg, på de som skal hjelpe meg. Men det er jeg som må ta valget, det er jeg som må ta opp den fæle jobben. Visst jeg ikke slipper de som skal hjelpe meg inn, kan jeg ikke forvente å få hjelp. 


//privat

Å slippe taket

Livet mitt har vært svart i mange år nå. Smertefullt, fortvilende og et evig kaos. Gjennomsyret av suicidalitet og stygge tanker om meg selv. Livet har bestått av en ting :å holde ut. Hele tiden har livet mitt handlet om å holde ut det uutholdelige. Kjempe mot mørket som jeg føler en skummel og så sterk dragning til.
Livet mitt har stått stille de siste årene, problematikken min har stort sett vært den samme – men allikevel har jeg ikke klart å finne en måte å komme meg ut av denne onde sirkelen på.
Så logisk nok må jeg prøve noe nytt, for å se om dette nye kan gjøre livet mitt mer levelig. Nye ting er skummelt. Jeg vet at det blir beinhard jobbing. Jeg river meg selv i håret i frustrasjon, i håp om å holde ut det som ligger foran meg.
I forrige uka på behandlingsteam-møte fortalte psykologen min hva han syns vi burde begynne å jobbe med. Da jeg hørte det, føltes det ut som hjertet mitt løsnet og datt ned i magen på meg med et stort plask. Jeg så ned i gulvet og håpte det skulle svelge hele meg i ett jafs – så jeg slapp å svare på det ubehagelige spørsmålet.
Jeg må slippe taket. For at jeg skal få hjelp, må jeg legge vekk mye og ta frem mye. Ta frem ting som har ligget og gjort vondt i mange år. Ting jeg ikke har tørt å snakke så mye om, fordi det er jævlig skummelt, skamfullt og vanskelig å sette ord på.

(jeg ligger på gulvet, så langt ned som det er mulig å synke)

Idag under samtalen med psykologen ble jeg helt stille. Klarte ikke å presse frem et eneste ord. Jeg satt og så ned i gulvet med hendene i fanget og hengelås over munnen. Dette er ikke noe nytt, det er veldig gjenkjennelig fra tidligere samtaler.
Temaet var: hvordan snakke om det som jeg skammer meg så fælt over, på en måte som er greit meg for meg? (les: det kommer ikke til å bli noe greit å snakke om det, men kanskje man kan finne den måten som er minst ubehagelig for meg?) Og hvordan skal personalet i avdelingen kunne hjelpe meg å takle de vanskelige følelsene, tankene og situasjonene jeg kommer opp i etter å ha snakket om dette?

For jeg kommer til å bli sint, jeg kommer til å bli veldig trist og fortvilet. Jeg kommer til å få reaksjoner som vil være veldig vanskelig å takle. Jeg kommer til å banne, gråte og sikkert blø. Jeg kommer sikkert til å hate psykologen min til tider, hate verden og alt det innebærer.

De ber meg slippe taket, men vet de egentlig hva det betyr for meg? Vet de at det betyr at hele den fasaden jeg har brukt mange år på å bygge opp, plutselig må begynne å rives ned igjen? At alt jeg har prøvd å fortrenge, i ti år, må nå frem i lyset? Har de noe anelse om hvor tøft det kommer til å bli for meg?

Jeg gruer meg helt forferdelig. Jeg vil grave meg et hull i bakken, krype ned dit og aldri se dagens lys igjen.

ingen ni til fire jobb

Dette handler ikke om noen spesifikk hendelse,  men generelt – hvordan jeg opplever og har opplevd min hverdag.

Min hverdag består ikke av stort vist man ser det fra utsiden. Den består for det meste av å sitte på rommet mitt, spise og sove. Jeg kan skjønne at det ser minimalt ut i andres øyne. Men det er det ikke for meg.
I det siste har jeg presset meg til å gjøre ting jeg egentlig ikke orker. Og det skal vel være bra, det skal liksom være «ett steg i riktig retning» ? Men hva vist man presser seg så hardt at man til slutt faller sammen, blir liggende i fosterstilling på bakken uten krefter eller vilje nok til å reise seg igjen? Er det da riktig?
Jeg føler meg ofte presset til å gjøre ting jeg ikke orker og vist det presset blir for stort, faller jeg faktisk sammen (som nesten alltid har endt med innleggelse) Det store problemet er hvordan man skal balansere dette. Vist jeg fikk bestemme hadde jeg selvfølgelig sagt nei til alle forventinger av meg. Lagt meg ned og gitt faen i alt.

På innsiden kjemper jeg usynlige kamper mot meg selv, hver dag, time og minutt. Indre faenskap river og sliter i sjela, demoner og svarte skapninger dukker opp fra ingensteds. Når jeg sitter ved siden av deg i bilen kjemper jeg, hoppe ut, ikke hoppe, hoppe ut – ikke hoppe? Når jeg sitter ved siden av deg ved kjøkkenbordet kjemper jeg, velte bordet? kaste glasset i veggen? åpne knivskuffen? Dette skjer på innsiden, men på utsiden ser du meg sitte stille og rolig ved siden av deg og gjør det som forventes av meg. 

 Jeg føler meg helt alene i hele verden. Hvordan kan dere tro at jeg klarer dette? Ser dere meg ikke? Jeg skjønner at foreldrene mine ikke vil at jeg skal ligge i senga hele dagen. Men fader hvor hardt det er å ta innover seg. ( kanskje dårlig eksempel, men sånne små ting kan få meg til å vippe av pinnen )

privat// halveis random bilde som ble tatt av meg for en liten stund siden, syns det passet.

Også kommer neste problem : Vist man først klarer å stå i den nye utfordringen, føler seg presset, men klarer det – så kommer en ny forventning, fordi du «klarte det så fint» og «vist du klarte det så klarer du ihvertfall dette». Mens sannheten er at du så vidt klarer å stå på beina, på god vei med hodet først i bakken. Fordi den første utfordringen tok så mye av energien din, at det til slutt renner over.  Så raser alt sammen, bare en liten smule skal til. Hvem   sier   at   jeg   klarer   dette   bare   fordi   jeg   klarte det   andre? Så er du tilbake der du var fra starten og gjerne enda litt lengre bak enn det. Jeg sitter igjen med sår etter sammenstøte med bakken. Skadet, bagatellisert og følelsen av å bli sviktet akkurat når jeg trengte støtte og forståelse. Sakte men sikkert gror sårene, men arrene etter sammenstøte blir der for alltid. 

Jeg vet jeg ikke kan fraskrive meg alle forventinger og all press, men for mye er ikke bra det heller. Jeg kjenner selv når nok er nok, men den grensen er visst mindre synlig for andre ( helt usynlig?) Jeg skulle ønske jeg var bedre til å si i fra når nok faktisk er nok. Jeg har opplevd før og ikke bli tatt på alvor da jeg formidlet hvor mye den nye forventningen ødela meg. Jeg så klart i fra at dette ikke kom til å gå, en jeg ble ikke hørt. Og den ene gangen gjør forsatt så vondt å tenke på, at jeg ikke tør å si i fra når jeg syns folk ikke tar meg alvor og ikke respekterer mine grenser. 

Som jeg har sagt tusen ganger før er det å bli avvist noe at det verste som kan skje, jeg er så livredd for det. 

– happypain

sinne, redsel og skuffelse

Det er nesten en uke siden jeg var innom her sist. Det har vært en uke full av sinne. Jeg har vært så utrolig sint, jeg har vært sint på behandlingsaparatet rundt meg, familien min og ikke minst meg selv. Jeg føler at hele verden har snudd ryggen til meg. Jeg  føler  meg   utrygg,   overkjørt   og   ikke   tatt   på alvor. Jeg er i full forsvarsposisjon, klar til å bli dolket i ryggen, til å bli såret og glemt. Men jeg er ikke bare sint, jeg er redd. Kjempe  redd   for   hva   som   skjuler   seg   rundt   neste   hjørne. Hele verden mot meg. Lille, svake og ynkelige meg. Jeg er dømt til å tape. 

Det begynte da jeg sakte men sikkert trakk meg unna, til jeg til slutt var 110% sikker på at jeg ikke ville ha mer med andre mennesker å gjøre – uansett hvilken relasjon jeg hadde til de. Jeg var og er sikker på at det er det beste, ikke for meg, men for mennesker rundt meg. Javisst har jeg følt på hjelpesløshet, jeg har følt smerter så vonde at jeg nesten ikke tør å nevne det. Nettopp fordi tanker og følelser ikke er delt, men surrer rundt og rundt i hodet mitt, til det kjennes ut som hodet skal eksplodere.

Til slutt kastet jeg inn håndkle. Jeg prøvde å bruke mer tid med familien, jeg sa til og med ja til et videre ambulant arbeid med behandlingsaparatet mitt. Og etter det har alt toppet seg. Jeg angrer så utrolig på at jeg gjorde dette. Det føles feil, så utrolig feil. Da jeg trakk meg vekk fra folk og behandling gjorde jeg det med en visshet om at jeg kom til å få det verre. Men jeg gjorde det som føles riktig for menneskene rundt meg. Det var beintøft og si ja. 
Etter jeg kastet inn håndkle og sa ja, har jeg kjent på følelser så sterke at jeg har lyst til å skrike. Jeg føler meg forlatt, avvist og bagatellisert. Det har vært dager med kaos, håpløshet, skuffelse og sinne og redsel. Jeg føler jeg har gjort verdens største tabbe. 


privat// et bilde noen tok av meg for litt siden, syns det passet.

Jeg er så utrolig lei. Jeg føler jeg har fått nok, nå. Vet ikke hva jeg skal føle eller si. Alt blir feil uansett hva jeg sier eller gjør. Vokabularet mitt er brukt opp. Tiden står stille.

Jeg har meg selv å takke. Jeg kan ikke klandre noen for hva jeg føler, det er jeg som har gjort beslutningene. Skulle ønske jeg slapp å ta flere beslutninger.

– happypain