Hvil i fred

I forrige uke sovnet bestemor stille inn. Legen hadde gjort det klart for oss at hun ikke hadde lenge igjen noen dager før hun døde. Men hvor lenge er ikke lenge? tenkte jeg. To-tre månder? Nei, noen få dager. Jeg klarte ikke ta det innover meg før begravelsen, og enda er det uvirkelig. 

Jeg var masse hos bestemor da jeg var mindre. Hver dag etter skolen gikk jeg til  henne, til jeg var gammel nok til å være alene hjemme. Jeg husker hun lagde tomatsuppe flere ganger i uka, fordi jeg var så glad i det på den tiden, selv om hun var lei det. Jeg husker kortspilling, kaker og klemmer. Hun var alltid glad for å se meg, uansett.
De siste årene så jeg bestemor sjeldent. Jeg har stort sett vært hjemme hos meg selv eller innlagt. Det angrer jeg sårt på nå, skulle ønske jeg fikk sagt hvor mye hun har betydd for meg og hvor glad jeg var i henne. Skulle ønske jeg fikk si hadet. Men jeg prøver å huske de fine dagene vi hadde sammen. Selv om det er vanskelig i sorgen.

Bestemor gjorde mye godt. Både som venn og i den jobben hun hadde før hun ble pensjonist. Hun var også mor, svigermor, bestemor og oldemor. Hun satte alltid andre foran seg selv. Jeg håper hun har det bra nå.

                                                                                                          Hvil i fred, bestemor♥ 

det var for sent

Denne hendelsen har ligget og gjort vondt i en alt for lang stund. Først tenkte jeg å skrive rett fra hjerte, skrive hvor rått og brutalt det utartet seg til å bli. Men etter mye jobbing med teksten har jeg fjernet en del og funnet ord som ikke virker så brutale. Rett og slett fordi hendelsen forsatt virker så nær og sår at jeg velger og ikke dele den opprinnelige teksten. Allikevel har jeg lagt mye sjel i denne også. Vær så snill å les med respekt

Vi hadde aldri kranglet før. Vi var stort sett enige om alt. Men denne kvelden var vi uenige. Det begynte med en bagatell ( hva den handlet om kan være det samme ) som utover kvelden ble en ordentlig krangel. Jeg ble sint den kvelden. Jeg var frustrert over hva han valgte å gjøre og deretter si i etterkant, jeg var sjokkert og såret over at han ikke valgte å gjøre det i omvendt rekkefølge. Da klokka nærmet seg midnatt orket jeg ikke mer krangel. 

« Jeg hater deg, jeg vil aldri se deg igjen!!»

Det var det jeg ropte. Han så på meg i tre sekunder også gikk han. 

Jeg fikk aldri se han igjen.. Nesten nøyaktig et døgn senere omkom han i en bilulykke. En lastebil hadde havnet i feil kjørefelt. Den natten var det 16 tapte anrop på mobilen min, fra hans telefon. Det jeg ikke visste var at han var dø, og at det var hans søster som prøvde å få tak i meg. 
Da jeg våknet nesten morgen, skjønte jeg hvor unødvendig kranglen vår hadde vært. Hvor barnslig jeg hadde oppført meg. Jeg bestemte meg for å ringe han å be om unnskyldning. Men lite visste jeg at det var for sent. Da jeg endelig hørte en stemme i andre enden av mobilen, var det ikke hans mørke og rolige stemme jeg hørte. Det  var   den    gråtende,    skrikende    og    hjerteskjærende    stemmen    til   hans    søster. Det var som å høre en liten unge bli torturert. Jeg holdt pusten i påvente på å få høre at det bare var en utrolig dum spøk. Jeg ventet på å høre en av kompisene hans le i bakgrunnen, men det skjedde ikke. 

Det var da det slo meg. Det VAR for sent å si unnskyld. Ikke bare det – det var for sent til å si hadet. Det var for sent å si hvor glad jeg var i han, hvor mye han betydde for meg. Alt var for sent. Jeg ville ikke tro hva jeg hørte. Det kunne bare ikke være sant. 
Men det var sant. Han var dø – og jeg fikk aldri se han igjen. Det aller siste jeg fikk sagt til han, skjedde faktisk. Han var borte. For alltid. 

Det å leve med tanken på at det siste jeg gjorde var å avvise han, si at jeg hatet han, den følelsen kan ikke beskrives. Det var og er svært vondt. Hat er et sterkt ord, det må brukes med forsiktighet.

Jeg hatet deg aldri og jeg ville se deg igjen. Jeg så det bare ikke den kvelden. Jeg var for opptatt av å forsvare meg selv, for jeg var livredd for at du hadde rett. ( og i ettertid ser jeg at du hadde rett, du hadde rett hele tiden, men jeg nektet å ta det innover meg ) 

Jeg håper han ser hvor glad jeg var i han. At jeg slett ikke hatet han, det var hatet mot meg selv og verden som satte i gang kranglen, han var realistisk, men jeg nektet å se sannheten. 


privat//

– happypain

du så, da ingen andre kunne

Bilde tatt Desember 2009


privat//

«du har veldig pene øyne, men det er alt for mye sårhet og smerte i de» sa du. 

16 januar 2010 var første (og siste) gang jeg så deg. Jeg har alltid lurt på hvordan du kunne se smerten i øynene mine, når ingen andre kunne. Jeg levde lenge på det du sa til meg den kvelden. Men tørte ikke si noe tilbake etter den kommentaren. Det var nesten som du så tvers gjennom meg, det var nytt og skummelt for meg. Jeg har tenkt masse på deg, jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg hvor mye det du sa, betydde for meg. Du kan umulig ha hatt det bra, for jeg så smerten i øynene dine og, og ikke minst, du kunne se smerten i mine, ødelagte sjeler legger merke til mer enn de fleste. De vet hvordan det er å skjule smertefulle tårer bak øynene, hvordan det er å skjule smerteskrik bak falske smil. Vist man ser ordentlig etter, sier øynene mer enn munnen noen gang kommer til å si.
Jeg lurer på hvordan du har det nå.

– happypain 

savn med en stor dose skyldfølelse og smerte

Jeg var aldri spesielt populær. Men jeg hadde venner, gode venner. De visste ikke at jeg sleit, fordi jeg skjulte det så godt. Særlig fra siste år på barneskolen til 10klasse ( da jeg kom inn i psykiatrien, og ting kom frem) så var det veldig vanskelig for meg å være med venner. Det var vanskelig å late som alt er bra. Men jeg ble med ut. Jeg var på kino, tivoli, resturanter, overnattinger, fester og alt som hører til å være ungdom. Det var først da jeg kom hjem at jeg kunne tillate meg selv å vise den egentlige meg, det var da jeg kunne bryte sammen, å gråte og blø. Ingen andre skulle se meg sånn, det var min hemmelighet ( enda hvor mye jeg ønsket å bli sett og anerkjent) Jeg fikk så dårlig samvittighet når jeg sa «nei» når noen spurte meg om å finne på noe. 

Det var vondt. Utrolig vondt. Jeg gruet meg til å gå på skolen hver eneste dag, for å møte mennesker, fordi jeg visste jeg måtte ta på meg masken, det var et stort slit. Men jeg så ikke noe annet valg. Jeg følte meg alene, helt alene. Jeg slepte meg igjennom dagene, og håpte så sterkt at jeg en dag skulle våkne til et nytt liv. 

Det siste året før jeg kom inn i psykiatrien begynte de og merke at jeg hadde forandret meg. Hvor mange ganger gidder folk å spørre om noe når man alltid svarer «nei»? Jeg hadde ikke overskudd til å gjøre mer enn jeg absolutt var nødt til. Voksne rundt meg trodde det var en fase, en typisk ungdomsoppførsel. Det har jeg skrevet om i et tidligere innlegg; Veldig farlig mistolkning ( hvor farlig det er å ta forgitt at alle ungdommer bare går igjennom en «fase» , at det går over av seg selv etterhvert)
De sa så fint «du som er ungdom har ingenting å være deprimert over, det er oss voksne som har nok å stri med, skjerp deg. Du burde gå til psykolog» Det såret hardt. Jeg hadde lyst til skrike ut hvor feil de tok, at det ikke er hokus pokus å være ungdom, uansett. Den setningen sitter igjen, forsatt. Jeg er ikke verdt nok til å få hjelp. Jeg er bare svak. Jeg tar opp plass til en som virkelig er (p)syk. Jeg har ingen grunn til å slite.

Det er forsatt hardt å logge inn på facebook, å se oppdateringene til mennesker jeg før hadde så god kontakt med, som jeg nå ikke har snakket med på flere år. For du vet at for noen år tilbake var du den første som fikk vite det, de viktige tingene. Jeg er lei meg for at jeg ikke er en del av livet dems lenger. Jeg skulle ønske jeg kunne være den vennen de fortjener, som kan være der å dele opplevelser med, både gode og vonde. 
Det er hardt å gå rett forbi en person som du for noen år tilbake, ville løpt bort til å gitt en stor klem. Minnene sitter forsatt. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg forsatt bryr meg om de. At det aldri var meningen å kutte kontakten med de. At jeg forsatt tenker på hvordan de har det.  
Men jeg vet at jeg ikke er i stand til å det steget ennå, jeg har ikke ork eller overskudd til å leve det «normale ungdomslivet».  


privat//


privat//

privat//

Si gjerne i fra vist det er noe spesielt dere vil jeg skal skrive om, så skal jeg se på det. Har ikke stort å gjøre, så kom gjerne med forslag, så noterer jeg meg det.

– happypain

survive

Det er snart 9 månder siden du forlot oss. Du tapte kampen mot kreften. Du var så sterk, jeg har aldri møtt en person med så mye livslyst som det du hadde. Kanskje må man oppleve noe sånt for å virkelig kjenne på livslysten? Du kjempet med nebb og klør. På slutten ble livslysten din borte. Du orket ikke mer smerte. Det var vondt å se at du på slutten ville dø. Det var virkelig en tankevekker. Jeg er så lei meg for at jeg ikke fikk vært i begravelsen din, jeg var dessverre innlagt og hadde ingen mulighet til å komme. Men jeg tenkte på deg. Tenkte på alle tårene som rant i kirken den dagen. Tenkte på at en jente som en gang hadde livslyst til tusen plutselig lå kald og livløs i en kiste. Hvor urettferdig er ikke det?! Skjønner ikke hva som er tanken bak det. Kanskje trengte himmelen en engel, så valgte de den vakreste som fantes på jorden, jeg vet ikke.. og vil antageligvis aldri få svar på det. Jeg skulle ønske jeg kunne ringe deg, bare få høre stemmen din en siste gang. 

Jeg fikk aldri sagt hvor glad jeg var i deg. Hvor fantastisk du var. Og nå er det forseint. Jeg håper du er på et bedre sted nå. At noen tar godt vare på deg, og er rettferdig mot deg – noe vår verden ikke var. 

Du har sluttet å bære smerte. Du har fått fred fra sykdommen din. 

Håper du hviler i fred. Og vet hvor elsket du var, her nede på jorda. 

Survive av Lacuna Coil var sangen din, dessverre overlevde du ikke. 

– happypain
 

you deserve so much better than me

Det var en gang jeg gledet meg til å våkne, for å se din «godmorgen» melding på telefonen. Da jeg visste hva jeg ville, hvem jeg ville dele mine dager med. Jeg var i en slags lykkerus. Det var første gang jeg følte at noen ville ha meg. Alt virket så perfekt. Jeg hadde aldri følt meg så tilfreds. I min barndom og tidlig ungdomsår følte jeg meg som en byrde. Endelig så det ut som verden smilte til meg. Men det varte ikke lenge. Plutselig, var verden snudd på hodet – igjen. Hadde jeg ikke fått nok som liten? Var det virkelig sånn.. at jeg ikke fortjente å føle meg lengtet etter? Det er visst sånn. Tiden med verdens fineste person, var bare en visjon – livet bare lurte meg. Jeg kræsja. Livet og jeg, er ikke på talefot. 

 – Du fortjener så mye bedre enn meg –

– happypain