vannet

Vannet treffer kroppen, der jeg sitter med beina i kors. Jeg bøyer meg bakover å kjenner dusjstrålen treffe ansiktet. Klærne klebrer seg til kroppen. Jeg løfter armen bak meg og skrur på varmere. Det begynner og gjøre vondt. Det brenner over hele kroppen. Jeg slår meg selv i magen for å holde ut smerten, for å ikke skrike. Tilslutt krabber jeg ut av dusjen og legger meg på gulvet. Det drypper av klærne mine, av håret mitt. Det svir over hele kroppen. Det er befriende å ligge på gulvet å kjenne på denne smerten.  
Jeg reiser meg å ser meg selv i speilet. Hva har jeg blitt? Jeg kjenner forsiktig på ansiktet og halsen min, jeg er helt rød. Jeg bryr meg ikke om de søkk våte klærne. Jeg går ut av badet og inn på rommet mitt, og lager små vanndammer etter meg. Kler av meg de våte klærne, slenger dem i et hjørne og legger meg i sengen. Venter på at et personale skal følge vanndammene og titte inn og spørre hva som skjer, vente på svar for så å gå uten noe svar, med døra på gløtt. 

for mye ansvar

«Du er en såpass oppegående jente at du forstår hva vi mener»
«Du er såpass oppegående at du forstår vi blir redd for deg»
«Du er såpass oppegående at du ser hva du gjør»

Oppegående? Så jeg har ikke rett til å ha det vondt? Jeg har ikke noen grunn til å gjøre det jeg gjør? Jeg er rett og slett et menneske som skjønner min egen problematikk, som skal godta alt jeg går igjennom. Uten muligheten til å vise min usikkerhet. Formidle smerte på min måte? For vet du hva? Det jeg gjør, det gjør jeg fordi jeg må. Fordi det er sånn livet mitt har blitt. 
Alt dere sier til meg – snur og vender jeg på så det blir akkurat sånn jeg vil ha det.

Du må bare forsette å kjempe, vi har troa på deg.
Du bare later som du har det vondt. Så vi gidder ikke bruke opp tiden vår på deg.

vil du komme ned til mat?
mat? kødder du med meg? hva skal jeg med det?

vil du være med en tur på sentre?
tar du meg ikke på alvor? NEI, jeg orker ikke, jeg vil ikke, jeg kan ikke.

Verden rundt meg faller mer og mer fra meg. Det blir lengre og lengre avstand fra meg og andre mennesker hver dag. Jeg mister bakkekontakten. Hva vil jeg?