mandag’en

Jeg åpner armene. Hun åpner armene. Jeg kjenner lukten av henne da vi omfavner hverandre.

Igår fikk jeg besøk av ei jente som bodde på samme institusjon som meg. Vi hadde ikke sett hverandre siden mai, så det var stas. Vi ble fort veldig gode venner da jeg flyttet inn. Vi kom fra samme by, hadde noen felles kjente og hadde mye til felles. Hun ble en viktig del av dagene mine. Vi mimret tilbake. Hvor mye tull vi egentlig fant på, ser jeg først nå, månder etter at jeg flyttet ut. Da vi blant annet helte en hel flaske med pepsi max over hverandre ute på trappa midt på vinteren, så vi fikk kjeft. Vi fant ut hvordan vi skulle få opp låsen til matrommet uten å ødelegge låsen. Og så mye, mye mer. Og selvfølgelig mye snakk om de voksne -personale, som vi likte og ikke likte. 
Vi fikk de minste ting til å bli bitte-små gleder i livet vårt. Og det trengte vi sårt. 
Vi så hverandre på vanskelige dager. Da alt var svart og forferdelig, men vi holdt sammen.
Vi satt så og si hver kveld ute på trappa, og pratet. Uansett vær. Godt tullet inn i pledd og dyner. Det blir en egen stemning når man kommer så nær hverandre på en institusjon. 
Vi støttet hverandre, lo sammen og hadde det bra på både godt og vondt. Det ble tårer og snørr, men også smil og latter.
Vi har sett hverandre på det verste. Vi har sett hverandre skrike, gråte, slå, sparke og stikke av. Vi har sett hverandre med blodig kropp.  

Hu var her et par timer, det var koselig – men svært slitsomt. Det er vel første gang jeg treffer en venn etter jeg flyttet fra institusjonen.  Som sagt det var koselig – men jeg var helt utslitt etterpå. Og merker på kroppen at jeg ikke har overskudd til så mye sosialt sammenvær lenger. Men ingen av oss har det særlig lett – begge har forståelse for det – og vi tar det i det tempoet som vi klarer og er komfortabel med.


weheartit//

– happypain 

Mitt lille indre juleønske har blitt oppfylt

Som jeg skrev i et tidligere innlegg, så liker jeg ikke julen så godt. Og derfor ingen ønskeliste fra min side. 
Men i år ønsket jeg meg en ting. Skrev det ikke ned på en liste. Men skrev det opp i hodet mitt.
Idag fikk jeg ønsket mitt oppfylt –
Jeg fikk endelig av den hælvettes gipsen!! Det var en god følelse. Jeg har gått nesten konstant på krykker det siste året. Med noen uker eller månede med pause. 
Brudde var riktignok ikke grodd helt. Men det var tegn på at det skulle gro. Så legen sa at gips ikke var noe vits mer. Vist det skal gro gjør det, det. Uansett. Jeg har flere brudd i begge føtter som ikke har grodd. Det smerter, men ikke så mye at det stopper meg. 
Så nå har jeg satt krykkene langt inni et skap, og gleder meg faktisk til jeg kan gå. Jeg gleder meg til å kunne gå ned en trapp. Jeg gleder meg til å kunne gå tur i vintermørket og kjenne snø smelte i ansiktet mitt. 
Det er rart. Helt hverdagslige ting som man tar forgitt, er faktisk ikke en selvfølge. Det har jeg forstått. 
Så null gips, null krykker. Bare en støtteskinne på hver ankel/legg. Det blir godt å kunne ha på meg akkurat det jeg selv vil, og ikke ta hensyn til gipsen. 
Jeg har tatt en bentetthetsprøve(beinskjørhet), det viser seg at jeg antagligvis har beinskjørhet. Men det er en annen sak. Akkurat nå skal jeg prøve å glede meg over den måneden jeg har uten krykker. I januar skal jeg ha en operasjon, så krykkene står klare med pigger, men akkurat nå har de ikke plass i hodet mitt.

Så nå skal jeg ta med meg et personale, kle meg godt med boblejakke, lue og gode sko og bare nyte været. 

– happypain

Koselig! – Vis din støtte du og!

Idag ventet det et koselig lite brev i postkassen min. Og dette var virkelig bedre enn alle disse sjukehus-brevene jeg har vist dere tidligere. Det var nemmelig en liten konvolutt fra Grete Kvalheim. Hun er en Norsk forfatter som blant annet har skrevet ; Å leve etter overgrepet.  Boken hjelpe meg, kom ut for ikke så lenge siden. Og den skal leses – må bare bygge opp mot nok. Hun har også stiftet DIXI organisasjonen. Som er et ressurssenter for voldtatte. Denne dama fortjener ros! syns nå jeg 🙂

nei betyr nei!

hjelpe meg!

med noen kloke ord på innsiden av armbåndet!

kjempe koselig ❤

Så tusen takk Grete! 
Har du lyst til på et sånt armbånd? Vil du være med å  vise støtte? Da kan du ta kontakt med henne her;  Grete@taansvar.no

– happypain

Adrenalinkick

Du kjenner pulsen stiger, du vet at straks. Hvert øyeblikk skjer det. Du rekker ikke å tenke mer før det skjer. Du kjenner suget i magen, hastigheten går fra 0 til 90kmt på 2sekunder. Du vil ikke åpne øynene, ikke av frykt for hva du vil se, men for at turen skal være ferdig. Du holder deg ikke fast, du er med. Hver eneste celle i kriker og kroker er med, du er til. Du kjenner kroppen er vektløs, og du kjenner ikke smerte i det hele tatt. Du skriker av følelsen å være til. 
Adrenalinkick.


speedmonster. (google.no)

Du svinger fram og tilbake, du sitter fastspent og har ingen vei og snu. Svinger att og fram i 115km i timen, du henger opp ned over 40m over bakken. Magefølelsen av og ikke vite hva som kommer til å skje, sluker meg. Den gir meg et kick som føles så ekte og godt.  Igjen kommer følelsen av og komme i kontakt med andre følelser, enn bare de som gjør vondt, eller jævlig vondt.  Jeg skriker og jeg skriker, ikke fordi jeg er redd, men fordi jeg er et menneske med EKTE følelser. Igjen føler du følelsen av å være vektløs, eller smertefri som jeg liker å kalle det.
Adrenalinkick.


Spinspider (tusenfryd.no)

Denne uken har jeg som dere sikkert skjønner hvert på tusenfryd. Å fy FAEN hvor deilig det var og kunne føle på nye følelser, ikke depresjon, angst, fortvielse eller noen slags smerte. Bare forventninger, kiling i magen, og en lykkerus større enn jeg noen har har drømt om. Jeg er sykt glad for at jeg lot meg bli dratt med ut på tysenfryd. For det tok litt tid for å få meg med, jeg skal ærlig innrømme at jeg først nektet. Jeg ville bare ligge i sengen, men min kjære søster fikk meg med, tusen takk ❤
Jeg elsker i hele tatt og få adrenalinkick – både kroppen og sjelen elsker det. Min største drøm er å hoppe i fallskjerm.

Q: Er dere glad i adrenalinkick? 

-happypain