09.09.17

Klokken er 01.43. Jeg ligger og irriterer meg over at sovemedisinen ikke ville funke. Jeg ligger og lurer på hvor jeg har gjort av lappen med e-postadressen til prinærkontakten min. Og jeg har noe på hjertet: 

For noen år siden trodde jeg ikke livet kunne gjøre mere vondt. Jeg var sikker på at hadde nådd smertegrensen, at mer smerte gikk hverken an å føle eller overleve. Men jeg tok feil. For de to-tre siste årene har vært verre enn jeg i min villeste fantasi trodde gikk an. Det har vært lite blogging. Jeg har rett og slett ikke klart det. Jeg har vurdert å slette bloggen flere ganger, men det har føltes feil det også. Så jeg har latt den stå, i håp om at jeg skulle klare å skrive igjen. For jeg har masse på hjertet, det er bare så utrolig vanskelig å sortere alt kaoset ned til et blogginnlegg, eller en setning i det virkelig liv for den saks skyld. 
Det kommer store monsterbølger av smerte skyllende over meg, jeg blir slått over ende. Alt er ukjent og skummelt. Jeg er redd. Alt flyter sammen og blir en stor klump av kaos. Det gjør så ulevelig vondt. 
Jeg vil så gjerne ut av dette. Men jeg aner ikke hvordan. 
Jeg møter opp til samtalene med behandler og prøver å «vrenge» sjela mi. Jeg tar medisinene mine. Jeg prøver å snakke med personalet her jeg bor. Jeg har gått med på å få injeksjon med medisin en gang i måneden. ​Jeg prøver å distrahere meg selv. Jeg prøver virkelig. Jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre. 

Jeg har et håp om å skrive mer fremover. Jeg vet ikke om jeg kommer til å klare det, men jeg skal prøve. For jeg tror jeg har godt av det. 

svart hull

Så har det blitt nesten to måneder siden sist, igjen. Hvorfor? Det er flere årsaker. Som jeg har sagt så mange ganger før så savner jeg å skrive. Jeg savner å klare å sette ord på ting. For jeg klarer ikke det like godt lenger, det er noe som stopper. Og det er så frustrerende! Jeg koker snart over av tanker og følelser. Men aner ikke hva jeg skal si eller gjøre. Så jeg gjør ting som ikke er så bra. Ting som skaper problemer. Jeg har i det siste fått en hel ny haug mennesker jeg burde si unnskyld til, og det skal jeg, jeg må bare komme meg ut av dette mørket hullet først. For det er sånn det føles nå. Jeg har falt ned i et svart hull. Jeg prøver å krabbe, klarte, krafse og skrike, men ingenting funker. Og det gjør så vondt. 

Jeg håper å komme tilbake sterkere. Takk til alle som tenkt på meg og sendt meg noen ord eller hjerter. 

Gnagsår

Lyder gnager i ørene mine. Og det er mer bråk enn vanlig her jeg bor. Alle lyder kjennes ut som gnagsår. Det er utrygt og ekkelt og ligge våken om natten og høre smerteskrik og ting som knuser i vegg og gulv. Men samtidig vet jeg at det like godt kunne være meg. Jeg får dårlig samvittighet for alle gangene jeg har utagert og skremt naboer og medpasienter. Og jeg vil så inderlig sterkt fjerne det som plager personen som uler dag og natt. 
Personalet i boligen prøver å berolige meg med at de har kontroll. Men jeg vet at hvis det pågår lenge nok, så må de ringe politiet. Jeg har lyst til å finne frem headsethet og koble vekk fra virkeligheten. Men alle lyder gjør jo vondt, så det funker ikke det heller. Har prøvd med ørepropper, men da hører jeg alle lydene i kroppen min. Ventilasjonsanlegget bråker. Hodet bråker. Verden bråker. 

Trenger stillhet. Men det blir jo aldri stille. 

Jeg vil ut av dette, men vet ikke hvordan

Jeg sa så fint at skrivelysten hadde kommet tilbake, og det har den jo. Det er bare så utrolig vanskelig å konsentrere seg for tiden. Det har bare blitt halvferdige setninger som til slutt ikke gir noen meningen i det hele tatt. Jeg har ikke lest en bok på sikkert ett år og det å se på film eller tv-serie har jeg også gitt opp. Til og med musikk har bare blitt et forstyrrende element som jeg skrur av igjen med engang. Men nå våknet jeg og følte for å skrive og det ser ut til å gå greit. 

I skrivende stund er klokken straks seks om morgenen og jeg har sovet i nesten 18 timer i strekk (bare tatt medisiner og sovnet igjen). Enten har jeg vært så trøtt at jeg ikke har lagt merke til de andre tilsynene, eller så har personalet bare latt meg sove og ikke prøvd å vekke meg. Det fins hvis ikke noen mellomting mellom å gå søvnløs i dagesvis og sove 16-20 timer nå lenger. Prøver å huske når jeg følte meg uthvilt sist, men klarer ikke komme på det. Egentlig var det handledag i går, men kjøleskapet mitt er stapp fullt av mat som har gått ut på dato. 
Det er sånne dager nå hvor hver minste ting virker som å bestige fjell. Hvor jeg løper til jeg ikke klarer å stå på beina. Jeg vil ut av dette smertehelvete, men vet ikke hvordan jeg skal gjøre det. 

Egentlig er jeg dritt lei av å klage, føler at jeg ikke gjør noe annet enn å sutre. Så vil derfor legge til at 21. septemeber ble jeg tante til en veldig fin, liten gutt. 
Vi holdt vel alle pusten en stund. Men trøstet oss med at dere var på det sykehuset og den avdelingen som er eksperter på kompliserte keisersnitt. Og det gikk jo fint. 

Velkommen til verden Isak. Håper livet behandler deg godt.

Den smerten, vet du

Du vet den smerten? Den jernkloen som tar et hardt tak rundt hjertet ditt og nekter å slippe taket før du svarer på meldinga eller ringer meg. Den (jævla) jernkloen som strammer og strammer mer for hvert minutt som går uten at jeg hører fra deg. Så viser det seg at du bare har sovet, glemt mobilen eller ikke hatt mer strøm. Men i mitt hodet raser tanker og bilder om mye mer dramatiske ting.

Jeg vet du har grått mye for meg, selv om jeg bare har sett det en gang. Nå gråter jeg for deg, hver dag, selv om du aldri ser det. 

Dette er ikke rettferdig, det du går gjennom. Du er for ung til å forfalle nå. Jeg vil så gjerne skru tiden tilbake til da du var den du pleide, før du ble syk, og bli der og nyte den tiden. For jeg visste ikke hva jeg hadde, jeg skjønte det ikke. Nå vil jeg bare at du skal bli frisk. Men jeg vet du ikke kan bli det, du har en kronisk sykdom. Hvem skal holde motet oppe når ikke legene gjør det engang?

Kjenner vi litt på samme smerte nå? 

De siste månedene

«skal du tilbake til vanlig tid?» sier han og starter bilen.
«nei»
«når skal du tilbake da?»
«aldri» svarer jeg. 

Uka før satt jeg på venterommet og ventet på at behandleren min skulle komme. «er det noen spesiell grunn til at du er så nervøs?» spør han som er med meg. «jeg vet ikke» svarer jeg. Men egentlig visste jeg det. Jeg hadde bestemt meg for å spørre om det var mulig å bytte behandler. Jeg syns det var så ubehagelig å skulle ta opp temaet. Jeg klarte ikke sitte stille på stolen. Gangene ned til kontoret til behandleren virker alltid så lang, men denne gangen virket de ekstra lange. Ut av venteværelset, ned til høyre, så en lang gang, før man går til høyre igjen nedover enda en gang. Forbi masse kontorer. Jeg følger etter henne inn på kontoret og lukker døren bak meg og setter meg ned i den fordømte røde stolen med gule blomster, stolen som står alt for langt unna døra. 
Hun begynner med det vanlige spørsmålet. «hvordan har det gått siden sist?» og jeg svarer som jeg alltid gjør, «greit». Jeg angrer hver gang jeg svarer greit på hvordan jeg har det. Men gjør det alltid allikevel. 
Så begynte hun å snakke. Jeg husker ikke hva hun snakket om, men når hun var ferdig sa jeg «men jeg kom egentlig hit for å spørre om det er mulig å bytte behandler». Jeg er veldig klar over at det er vanskelig å bytte behandler, har hørt om en del andre som har vært i den situasjonen. Men det er vel verdt ett forsøk tenkte jeg. 
Hun spurte hvorfor jeg ville bytte og jeg forklarte hvorfor. «det tror jeg ikke på» var svaret jeg fikk. «du kan ikke bytte behandler hver gang vi berører et vanskelig tema». Noe stakk langt inne i magen min. Og jeg kjente tårene komme. Jeg kan ikke bytte behandler hver gang vi berører et vanskelig tema? Hvis det var sånn at det var tilfelle hadde jeg antakelig spurt om å bytte behandler sikkert tusen ganger til nå, men jeg har aldri spurt om det før. Jeg fortalte henne at det ikke var det som var grunnen, jeg hadde jo fortalt henne grunnen. Men hun trodde ikke på meg. I en hel time satt jeg og gjentok at det jeg fortalte henne var sannhet. Det var sånn jeg følte det og jeg visste jo selv at det var 110% sant. Men hun trodde forsatt ikke på meg. «jeg kan ta opp at du vil ha ny behandler, men du får antakeligvis et nei». Jeg følte meg så avvist, ikke fordi jeg antakeligvis kom til å få et nei, men for at hun ikke trodde på meg. Jeg løp gråtende ut av kontoret, ga faen i å vise frikortet, måtte bare ut derfra. 
Men jeg møtte opp neste uke, med et bitte lite håp om å få et ja. Men det gjorde jeg ikke. Hun gjentok det samme som sist. «enten forsetter du hos meg eller så avslutter vi behandlingen, vi fraråder jo sterkt at du slutter men det er ditt valg». Det var ikke noe vanskelig valg. Jeg klarer ikke snakke med en person som ikke tror på meg. Og jeg så heller ingen grunn til å forsette. Da er det bedre at plassen går til en hun tror på, som hun kan samarbeide med. «hvordan skal jeg kunne stole på deg når du sier du ikke stoler på meg?» spør jeg. Men da var timen ferdig så jeg fikk aldri noe svar på det. 
«men da avslutter jeg behandlingen da?» spør hun. Jeg nikker. Jeg får et «lykke til videre» og beskjed om at hvis jeg noen gang skulle ombestemme meg må jeg snakke med fastlegen min så han kan sende en ny henvisning, før jeg går ut av døra. 

Samme dag skjedde også to andre ting. Først fikk jeg vite at en som står meg nær har blitt syk. Prognosen er dårlig. Jeg skulle så gjerne ønske det var noe jeg kunne gjøre, men det er det jo ikke. Det finnes ikke medisiner som kan helbrede sykdommen, men lindre de verste smertene og forhåpentligvis bremse utviklingen. Det er vondt å se en person som er i god form bli dårligere og dårligere. Men jeg skal ikke skrive noe mer om det, med hensyn til personen. 
Den andre tingen føler jeg heller ikke for å skrive noe om. Derfor blir dette innlegget kun om behandling. 

Jeg lå å gråt i tre dager. Hvordan kunne alt dette skje på en dag?I to uker forlot jeg nesten ikke soverommet. Hva var vitsen med å reise seg? Alt kom jo til å gå til helvete uansett. Så kom dagen hvor jeg skulle i narkose og etter det sov jeg nesten bare i to uker. Jeg fikk noen komplikasjoner så fikk ganske sterke smertestillende. Det gjorde meg ingenting, da slapp jeg å føle så mye. Jeg tok smertestillende og sov nesten til neste dose. Så ble smertene borte og jeg sluttet å ta de. Da kom helvete tilbake. Jeg følte meg så alene. Jeg hadde ingen jeg kjente, ingen å snakke med. En månedes tid før dette hadde jeg svart gamle primærkontakten min på melding at jeg ikke ønsket oppfølging, det angret jeg veldig på i ettertid. Men jeg ville ikke ha kontakt med noen heller. Skrek til personalet hver gang de prøvde å snakke til meg, kastet medisinene i veggen når de kom med de. Møtte ikke opp til avtaler. Sa jeg ikke ønsket en støttekontakt allikevel. Jeg var så utrolig sint på meg selv. 

Alt dette ble for mye for meg. Jeg orket ikke mer. Alt jeg sliter med eskalerte. Det kjentes ut som hodet mitt skulle eksplodere.Så klokken tre om natta hang jeg utenfor en bru, med to tunge gjenstander i belte og fire sterke armer rundt meg. På legevakta drev legen og politiet og nærmest kranglet om glattcelle eller innleggelse var det beste for meg. Legen mente jeg bare trengte å sove av meg rusen, mens politiet mente det ikke var trygt, at de kjente meg og ikke trodde det var rus som var problemet. Det ble innleggelse. Det samme gamle, brutalt og vondt. Så husker jeg ikke så mye før jeg våknet på sykehuset, etter to sprøytestikk. 
Jeg vet hvilke spørsmål som kommer i vurderingssamtalene. Jeg kan de. «har du konkrete planer om å ta livet ditt?», «hører du mye stemmer nå?», «hva er det du vil gjøre hvis du får komme hjem?». Jeg er så lei av de spørsmålene, kan dere ikke bare slutte å plage meg? 

Tok hadetbilde av rommet på sykehuset for å minne meg selv på at jeg ikke vil tilbake

Nå er jeg endelig hjemme igjen. Det er sendt en ny henvisning fra legen på sykehuset og fra fastlegen min, der det står at jeg ønsker ny behandler. Jeg har blitt lovt at den skal bli prioritert fort, men jeg er veldig usikker på om jeg skal begynne å snakke med et nytt menneske nå. Hvis jeg får et ja på å bytte behandler, hva om dette menneske heller ikke tror på meg? Jeg orker ikke gå gjennom det en gang til. Jeg lovte fastlegen min å gi det en sjanse, men denne gangen tror jeg ikke jeg klarer å holde det jeg har lovt. Jeg tror ikke jeg tør. Jeg kjenner jo at det ikke fungerer sånn det er nå, for dette er ikke levelig. Jeg har gjort utrolig mye dumt i det siste. Jeg har gjort ting jeg har lovt meg selv om andre at jeg aldri skal gjøre. Jeg har såret minne nærmeste mer enn jeg kanskje har gjort noen gang, jeg har falt tilbake i gamle mønster, ting jeg gjorde for mange år siden før noen visste om problemene mine.
«hvis du får et nei til ny behandler sender jeg en henvisning til noen driver privat praksis eller så kan du snakke med meg» sier fastlegen min. Men det frister mest og bare drite i alt som har med behandling i gjøre. «men du må ha hjelp» sier alle. Det er utrolig irriterende å høre. 

Det føles ut som det er ett år siden dagen da alt måtte skje på engang, men i virkeligheten er det «bare» litt over to måneder.Jeg vet jeg ikke har rett til å klage, det gjør bare så vondt. Jeg har gått mange år jeg uten å ha noen å snakke med og det vet jeg det er veldig mange andre som gjør også. Og det var JEG som valgte å slutte. Og det er ikke det å få plass på DPS som er vanskelig, for det står de (som de så fint sier) med åpne armer, problemet er å få ny behandler.Egoistisk er jeg. Dumme, dumme meg. 

*pang*

Hvorfor, visst, hva om?

Noen ganger tar jeg meg selv i å lure på hvordan livet mitt hadde vært visst jeg hadde fått hjelp tidligere, visst noen hadde sett at noe var galt allerede på barneskolen. Jeg klandrer ingen, for jeg gjorde alt jeg kunne for å skjule at jeg hadde det vondt. Jeg kan huske to episoder hvor noen har reagert. Den første gangen gikk jeg på barneskolen, var vel åtte-ni år, og en dame i familien min sa «du må få sjekket den ungen, hu er jo helt gæren!». Jeg hadde en periode der jeg slet med et voldsomt sinne. Helt uten grunn kunne jeg blant annet gå å dytte andre barn ned fra lekeaparater, både på skolen og andre steder. Ikke nødvendigvis fordi jeg ville bruke lekeaparatet selv, for som oftest gjorde jeg ikke det. Stakkars foreldrene mine, de må ha kommet opp i en del diskusjoner med andre foreldre. Jeg husker rektors kontor veldig godt, jeg hadde en del samtaler med rektor og inspektøren på skolen. Men så vidt jeg vet, ble aldri foreldrene mine kontaktet. En gang sa læreren min «det er alltid noe med deg».
Da jeg begynte i 5.klasse ble jeg mer rolig, jeg havnet ikke i så mye trøbbel lenger. Jeg ble stille og ville helst være usynlig. Jeg gruet meg til friminuttene og ville helst at vi bare skulle bli ferdig med timene så jeg kunne gå hjem. Det samme året skadet jeg meg selv for første gang med en passer. De to siste årene på barneskolen gikk jeg rundt med en smerte som jeg ikke skjønte. «jeg har vondt i magen» sa jeg noen ganger og trodde det var noe fysisk galt med meg,
Den andre noen gangen noen reagerte var jeg 14 år. «du har jo ingenting å bekymre deg over, du er bare 14 år, tenk på hva vi voksne må igjennom. Du skulle gått til psykolog du» sa en voksen person til meg. Det var ikke noe vennlighet i stemmen. «du skulle gått til psykolog du» ble ikke sagt fordi vedkommende var bekymret, men fordi personen mente jeg måtte ta meg sammen og slutte å oppføre meg som jeg gjorde. Den kvelden gråt jeg meg i søvn. Det føltes ut som å få et spark i magen. For det var akkurat det jeg visste, jeg var bare svak og taklet ikke livet. 

Det første halvåret på ungdomsskolen gikk ganske greit. Jeg så frem til å komme meg vekk fra barneskolen og håpte på at den forandringen ville endre følelsene og tankene jeg satt med. Men rundt juletider det samma året skjønte jeg at det ikke var tilfelle. De samma jævla følelsene fulgte med på ungdomsskolen også. Det andre halvåret i 8.klasse ble brukt på å gjøre så godt jeg kunne på skole, late som jeg hadde det bra og skjule selvskadingen. Denne smerten som jeg ikke forstod var fortsatt tilstede, men jeg skjønte fortsatt ikke noe av den. Det eneste jeg visste var at det det føltes uutholdelig.
I 9.klasse forverret ting seg. Plutselig gikk jeg i en gruppe som fikk ekstrahjelp på skolen i fag jeg tidligere hadde fått gjennomsnittelige karakterer i. Karakterene mine på skolen ble dårligere. Ikke dramatisk, men nok til at kontaktlæreren min tok meg til side og sa at jeg måtte ta meg sammen visst jeg ville forvente å få samme karakterer som i fjor. Jeg lovte å skjerpe meg. Men da jeg fikk karakterkortet på slutten av skoleåret hadde jeg gått ned i flere fag og fikk også nedsatt i orden. I karakterboka min står det at jeg gikk ned i orden fordi jeg kom mye veldig mye forseint på skolen (flere ganger i uka), «glemte» gymtøy og hjemmeleksene var jeg heller ikke flink til å gjøre. Vi fikk et ark der lærerne beskrev oss i hvert fag. Jeg ble beskrevet som: hyggelig, men lite aktiv i timene. At jeg satt i min egen «drømmeverden» og at jeg måtte delta mer i timene. Dette var også det året på ungdomsskolen hvor vi hadde svømming. Det klarte jeg å slippe unna ved å legge alle legebesøk (var mye hos legen på grunn av bena mine) og fysioterapitimer på den dagen og tidspunktet hvor svømming stod på timeplanen. Læreren min likte det ikke, men han godtok det. Selvskadingen eksalerte som gjorde at jeg trakk meg enda mer unna mennesker fysisk, fordi jeg var redd for at de skulle se eller kjenne kuttene under klærene mine. Jeg unngikk også lyse klær, fordi det var ikke sjeldent det oppstod blodflekker på klærene mine. Jeg husker en gang jeg satt med noen venner på dolly dimpels. Jeg skulle strekke meg for å få tak i rømmedressingen også skled erme på genseren opp og visste en del arr. «hva er det der?» spurte hun som satt ovenfor meg. «jeg kom borti noen busker i skogen» sa jeg og dro ned ermet. «men de er jo så store» sa hun da. «ja, det gjorde jævlig vondt» sa jeg så. Så begynte han som satt ved siden av meg å fortelle en historie om en skogtur, så ble det temaet glemt. Jeg begynte ikke å skade meg på armene før i 2010, uten om et par kutt som kunne skjules med en klokke og armebånd, jeg holdt meg til beina ganske lenge. Men denne kvelden hadde jeg glemt å ta på meg noe før jeg gikk ut.

Jeg husker så godt en dag, jeg tror jeg gikk i 9.klasse, hvor vi fikk et skjema på skolen hvor vi skulle krysse av hvor godt vi syns livet vårt var. Det var spørsmål om skole, venner, familie. livsglede og livet generelt. Også skulle vi ha samtale med helsesøster etterpå å snakke om hva vi hadde svart. Vi skulle krysse av hvor godt vi syns livet vårt var fra en til ti. Jeg krysset av ti på alle spørsmålene. Men det var jo en stor løgn. I samtalen med helsesøster så hun: «så fint at du har det så bra, det kunne jo ikke blitt bedre». Videre spurte hun «er det ingenting du er misfornøyd med?», «nei» svarte jeg og gikk fra kontoret hennes med en stor, vond klump i magen.

Så kom august 2010, det kom frem at jeg hadde det vanskelig. Verden raste sammen. Fasaden jeg hadde bygd opp over så mange år ble brutt ned. Jeg følte meg helt naken. Et politiavhør endte på krisesenteret og jeg fikk en dato jeg skulle ut derifra igjen. Men jeg ble der bare i et par dager. For en psykolog kom å snakket med meg og mente jeg var en fare for meg selv. Samme kveld var det noen som ringte krisesenteret og ville ha meg til vurdering på en akuttenhet. De mente det ikke var trygt at jeg var der. Jeg sa jeg ikke orket siden det var så sent på kvelden. Så isteden ble jeg skrevet ut, og fikk sove hjemme til dagen etterpå. Den natten så mamma og pappa inn til meg hvert 20 minutt. Jeg fikk så dårlig samvittighet da jeg så at mamma hadde sovnet i bilen under bilturen til akuttenheten neste morgen. Jeg snakket med 3 personer som mente dette ikke var alvorlig, jeg ble ikke trodd på. Men de mente at jeg allikevel skulle ha et par samtaler til, for sikkerhets skyld. Under en samtale noen uker senere, hadde jeg min første akuttinnleggelse. Visst de folkene jeg hadde snakket med hadde sagt at jeg ikke trengte oppfølgning den første samtalen, hadde jeg ikke levd idag.

14 år.

Også 14 år.

15 år.

Hver gang jeg er hjemme plager jeg meg selv ved å gå gjennom gamle bilder. Det gjør vondt. For jeg husker hvor vondt jeg hadde det, selv om jeg smilte hver gang noen tok frem et kamera. Før tenkte jeg ofte: hvorfor var det ingen som så smerten i øynene mine? Men nå skjønner jeg jo at den eneste grunnen til at jeg kan se den, er fordi jeg følte (og føler) på den. 

Det har vært en ekstra vond periode de siste ukene. Jeg har for det meste ligget i sengen og stengt alle ute av livet mitt. Jeg har ikke klart å snakke om hva som plager meg, jeg klarer det bare ikke. Men i helgen toppet deg seg, visst du hadde spurt meg på fredag hvordan jeg trodde jeg skulle ha det på mandag, hadde jeg svart: da lever jeg ikke. For jeg var helt overbevist om det. Og i den forbindelse har jeg blitt ekstra opptatt av barnedommen og ungdomstiden min. Hvordan kunne det gå så galt? Hvordan havnet jeg i denne onde sirkelen? Hvorfor var ikke jeg med i russetoget i år? Det var nemlig 95kullet sin tur i år. Det var tungt å se at så mange jeg har gått på skole med hadde blitt russ. Når jeg sitter fast med vitnemål fra ungdomsskolen uten karakterer (utenom i mat og helse, fordi den karakteren ble satt i 9.klasse).

Min 17 mai: 

Tåke

Jeg føler at jeg går rundt i en slags tåke. Jeg føler meg så utrolig ensom. Jeg har en sånn periode nå, hvor jeg går rundt i min egen verden, helt uinteressert i hva som skjer rundt meg. Jeg har ikke snakket på flere dager, svarer ikke når personalet snakker til meg, bare ser ut i luften og venter på at de skal forlate rommet. Personalet kommer stadig inn på rommet mitt og spør meg om jeg ikke skal komme ut å spise, om jeg ikke vil snakke med psykologen og andre ting jeg ikke finner noen grunn for å svare på. Jeg har ikke møtt opp til måltidene, gruppene eller samtalene. Tar ikke medisinene mine, bare ligger i senga eller på gulvet og føler på den gnagende smerten. Ligger våken om natten og ser i taket, mens jeg venter på søvnen som ikke kommer. Nattevaktene kommer inn for å bandasjere sårene mine og sier jeg bare må ta kontakt visst det er noe, men jeg orker ikke høre på dem. Jeg orker ikke spørsmålene, for jeg vet akkurat hva de kommer til å spørre om. For jeg har hørt dem så mange ganger før.
Alt er et ork. Og jeg ser ikke vitsen med noe. Jeg er lei av å kjempe, lei av at livet skal være en kamp. 

Jeg vandrer i en sirkel på rommet mitt og venter på at det uutholdelig skal bli levelig. 

For et par helger siden hadde mamma bursdag. Jeg hadde håpt at jeg kunne være med å feire henne, men jeg var på avdelingen og måtte nøye meg med en tekstmelding. Det er den fjerde bursdagen til mamma hvor jeg er innlagt og ikke kunnet være med å feire henne på dagen hennes. Jeg har hatt (og har) veldig dårlig samvittighet for det, men jeg håper resten av familien fikk feiret henne allikevel.